fredag 10. desember 2010

Klart for julestemning hos Juni

Jeg har ennå ikke begynt å bake,vaske og pynte til jul.
Hvert år venter jeg til julegavene er kjøpt, pakket og sendt og all julematen er i fryseren før jeg begynner.
Da kan vi kose oss hjemme i den travleste tida i butikkene.
Nå er jeg kommet så langt, så til helga starter jeg, med litt pepperkakebaking og vasking. Og på søndag skal vi ha stor middag med alle "barna" med en del venner.

Det er en tradisjon vi har hatt siden min bedre halvdel flyttet inn for åtte år siden. Med mine og dine barn som også skal feire jul hos den andre av foreldrene blir det en koselig start på julefeiringa når vi samles alle sammen et par uker før jul. Ettersom både barna og vennene har begynt å etablere seg med samboere (noen har til og med egne barn) blir vi bare flere for hvert år.
I år blir vi femten stykker med stort og smått, så jeg har kjøpt den største kalkunen jeg kunne finne i butikken.

Så nå blir det to travle dager med vasking og pynting, og så starter kosen:)

mandag 6. desember 2010

Det trengs to

Det er trist når en diskusjon bare blir hengende i luften. Når venner ikke blir enige, og heller ikke blir enig om å være uenige.. Bare skifter samtaleemne, og later som ingen ting.
Ingen ting blir gjort opp, bare feid under teppet og der ligger det som en klump og minner på..
"Dere ble ikke enige" sier den, "dere avsluttet ikke. Feiginger!!"

Etterpå går man der og skuler på klumpen og føler at den andre unngår en.
Det ser nesten ut som den vokser, ennå den er feid under teppet og ikke skal snakkes om.
Et hvert forsøk på tilnærming blir avvist, ikke kontant, men mer som et høflig hint. "vi snakkes senere"
Det trengs to for å diskutere og to for å gjøre opp

Det er trist når klumpen under teppet bare blir større og større, og du innser at du er alene om å ønske å feie den bort.

tirsdag 16. november 2010

Eid av ting

Et kinesisk ordtak sier at dersom du eier mer en syv ting, så eier tingene deg. Piet Hein strekker seg så langt som til åtte.

Jeg har de siste dagene erfart at det er mye sannhet i det at dersom du eier for mye kan du bli styrt av det du eier. Jeg vurderer seriøst et jobbbytte som medfører flytting til en annen kant av landet.
Jeg har diskutert opp og i mente med min bedre halvdel, og han er veldig positiv og klar til å søke overflytting i sin jobb. Vi vil jo komme mye nærmere hans familie hvis vi flytter, og vi har et brukbart sosialt nettverk på "den nye" plassen.

Men så er det alle tingene da. Vi har hus som vi nettopp har startet oppussing på og det må selges, møbler og ting og tang må pakkes og så videre.. Det legger de største begrensningene på meg i forhold til om vi skal flytte eller ikke.
Det hadde vært så enkelt om vi bare kunne pakket hver vår koffert og dratt....

mandag 15. november 2010

Jeg skal bare...

Av og til har jeg så lite selvdisiplin at jeg skremmer meg selv.

Jeg har hatt litt mye å gjøre på jobb så jeg ble nødt til å ta helga til hjelp.
I går gikk det greit, jeg var på jobb i seks timer og er fornøyd med innsatsen. I dag dro jeg på jobb i tolvtiden, og klokka fire tenkte jeg det var greit å dra hjem og få i meg litt middag, så kunne jeg ta resten på hjemmekontor etterpå. Det var jo bare et par timers arbeid

Men så var det så koselig å sitte og prate med den bedre halvdelen,  og da jeg logget på PC-en hadde jeg fått en mail som jeg bare måtte svare på. Sjekker bloggen med det samme, og så Facebook, og TWITTER....
Så her sitter jeg og blogger, og har ikke begynt på jobben ennå.

Kjenner at jeg trenger et par kopper STERK kaffe med litt selvdisiplin attåt :)

lørdag 13. november 2010

De gjemmes i hjertet

I jobben min gir og mottar jeg hele tiden tilbakemeldinger.
Jeg jobber kontinuerlig med å forbedre meg på området. Det å gi en tilbakemelding som føles verdifull for mottakeren og å kunne ta i mot en tilbakemelding slik at mottakeren føler at jeg setter pris på den.

Jeg har oppdaget at det er en kunst både å gi og ta i mot. De beste tilbakemeldingene jeg får, de jeg gjemmer i hjertet og virkelig tar til meg, sier noe om hvorfor jeg får akkurat den tilbakemeldingen.
Jeg synes du er flink fordi...
Jeg liker deg fordi...
Jeg liker deg ikke fordi...

Derfor trener jeg på at jeg skal tenke nøye igjennom hva jeg sier før jeg gir en tilbakemelding/kompliment, jeg ønsker at den skal ha størst mulig verdi for mottakeren. Jeg ønsker at min tilbakemelding skal bli gjemt i hjertet.

Så er det kunsten å ta i mot tilbakemeldinger, alt for ofte hører jeg at mottakere av tilbakemeldingene forringer de ved for eksempel å si "synes du denne genseren er fin??? det er jo bare noe gammelt jeg fant innerst i skapet" Og så kan det gjøres så enkelt som å si "takk :)"
Dersom jeg er uenig med den som gir meg et kompliment er det da noe poeng i å si det?
Og hvis jeg er enig, hvis jeg synes genseren er fin, hva er bedre enn å si "Takk, jeg er glad for at du synes det, jeg liker den veldig godt selv :)"

Hvor vil jeg med dette?
Jo, denne uken har jeg fått oppleve dette i praksis.
Jeg har fått samme kompliment fra to forskjellige hold med bare en dags mellomrom.
"Du er en flott dame, vet du det?"

Hva svarer man på det?
Jeg vet jo at jeg har noen gode egenskaper, men hva legger giveren av komplimentet i det? Hva er det med meg som gjør meg flott?
Ettersom begge de som ga meg komplimentet er folk jeg anser som reflekterte, så svarte jeg bare "Ja." sånn for å se hva som skjedde , om det kom fram hva de la i komplimentet. (kanskje ikke snilt gjort,men...)

I det første tilfellet ble det bare stille, en stillhet jeg tolket dithen at han som ga meg det ikke la så mange tanker i det.
I det andre tilfellet fikk jeg svar med en gang. "Ja det er bra for jeg har lagt merke til at du er så blid og oppmerksom og alltid inkluderer alle."

Jeg ble veldig glad for begge, gjett hvilken som gjemmes i hjertet?

tirsdag 9. november 2010

Overtro på seg selv.

I dag burde jeg tatt livet med ro.
Men istedet så kjørte jeg på, og det straffer seg. Hardt. Jeg hadde visst litt overtro på meg selv.

Jeg startet dagen med en jobbsamtale, og påfølgende prøvetaking på sykehuset. De to tingene kunne jeg nok ikke skippet og jeg er fornøyd med at jeg holdt energien oppe under hele jobbsamtalen.

De påfølgende to timene med shopping burde jeg imidlertid styrt unna, men jeg bare kjørte på og tenkte at hvis jeg ikke kjente så godt etter så greide jeg å holde dampen oppe resten av dagen.
...og ellers så tror jeg på julenissen, tannfeen, huldra, nøkken, tusser og troll.

Jeg havna ut i tåkeheimen helt tom for energi, og greier knapt å holde på en tanke så lenge at jeg får tenkt den ferdig. Og da resepsjonisten på hotellet så høflig spurte om vi hadde mye snø oppe i nord, hørte jeg hva han sa men jeg greide ikke å tenke sammenhengende sånn at jeg kunne formulere et fornuftig svar. Det ble til at jeg bare så på han, nikket og gikk videre.

Men jeg  fant litt krefter og hentet meg litt inn igjen til slutt, og det er jeg bittelitt stolt av :)
Nå skal jeg bare gjøre det jeg burde gjort for flere timer siden, en halvtime med avslapping bare tenke på ingenting, og så er jeg på topp igjen :)

Ha en fortreffelig kveld :)

mandag 8. november 2010

Terrorist med babygarn og rundpinne

Egentlig skulle jeg sittet på flyplassen og strikket på babyteppet nå. Istedet sitter jeg og blogger.
Jeg er faktisk kommet over halvveis, på babyteppet altså, og det skal bli en julegave. (til de som har lest bloggen min en stund: Ja, jeg ER ferdig med evighetsprosjektet jeg skrev om i sommer)
Siden jeg skulle ut å reise på jobb, syntes jeg det var en god ide å ta med strikketøyet, for da kunne jeg gjøre det ferdig i løpet av en lang fly- og togtur.

Det medførte en stor diskusjon i heimen om hvorvidt min 80 cm rundpinne nr 3 er et farlig våpen som ikke får være med meg i handbagasjen.
Min bedre halvdel og husets datter mente at jeg ikke kunne være sikker på å få den med meg inn på flyet. De mente fast bestemt at jeg ville få valget mellom å legge den igjen eller sende den som bagasje. Og de minnet meg på den gangen jeg måtte levere fra meg fotfilen i sikkerhetskontrollen i København. Og husets datter minnet om at hun måtte levere fra seg en pinsett fordi den var for spiss..

Jeg argumenterte med at jeg har hatt med strikking før, men de ga seg ikke. De mente det er mye strengere nå og at det er bare trepinner som slipper igjennom.
Det ble til at jeg la strikkinga i kofferten.
(I ettertid angrer jeg, for det hadde vært litt morsomt å se strikketøyet ta runden på bagasjebandet på Gardermoen)

Det jeg lurer på nå er: hva er det som er så farlig med en rundpinne? Hvor mye galt greier jeg å gjøre med den i løpet av halvannen time på flyet?
Kanskje de er redd for at jeg skulle strikke en bombe og sprenge hele flyet. Til det må jeg bare si at jeg er ikke SÅ rask å strikke :)

Bambuspinne som står på shoppinglista for i morgen.
Det er i følge min bedre halvdel og husets datter obligatorisk for å unngå terroriststempelet på flyplassen .

onsdag 3. november 2010

Juni på gjerdet.

Akkurat nå sitter jeg på gjerdet og greier ikke å bestemme meg.
Jeg må jo klatre ned, men det er vanskelig å bestemme hvilken side jeg skal klatre ned på.
Jeg kan gå ned samme veien som jeg kom og holde meg på den trygge siden der jeg har vært så lenge. Der gresset er grønt, men der jeg allerede har plukket alle blomstene og markjorbærene.
Eller, jeg kan klatre ned på den andre siden. Der er det nye blomster og fristende bær å plukke...

Veien ned på den andre siden er ikke så enkel som den jeg klatret opp, men samtidig mye mer spennende. Og jeg har ønsket å komme til andre siden i lang tid. Når jeg nå får sjansen, så er jeg i tvil.
Det er typisk meg. Når jeg har mulighet til å tenke lenge på noe blir det vanskelig å bestemme seg, men når jeg må bestemme meg fort så går det helt fint.

Men jeg har ennå et par dager å bestemme meg på, (faktisk nesten en uke) så jeg tror jeg sitter litt til jeg ;)


.

søndag 31. oktober 2010

Roteskuffen

For å skryte av meg selv, så må jeg si at jeg er flink å kvitte meg med ting jeg ikke har bruk for.
Klesskapet ryddes vår og høst, babyklær og leker er gitt bort (bortsett fra helt spesielle ting som er samlet i en eske til hver av barna) og husflidlaget har fått en del sengeklær til mattefiller.

Men det er to ting jeg ikke kvitter meg med, selv om jeg ikke har bruk for det.
Det ene er bøker, både barnebøker og bøker jeg selv har lest. Jeg har til og med stående bøkene fra videregående i hylla, selv om det meste av fagkunnskap er noe foreldet. Det er jo et kvart århundre siden jeg gikk på videregående, dengang elektrisk skrivemaskin og telefaks var det store nye :)

Den andre "tingen" er det jeg har i roteskuffa mi.
Den blir bare fullere og fullere og jeg har mer enn en gang måttet bytte til en større skuff.
Der ligger minnene mine fra steder jeg har vært, både de korte og de lange turene. Her ligger kartene og turistbrosjyrer fra turer mange år tilbake og det er bestandig koselig å åpne den skuffen. Men da må jeg ha god tid for her ligger den bittelille brosjyren fra den koselige restauranten i Lisboa, kartet over Berlin, folderen fra Tivoli i København som var første ferien i lag med "dine og mine barn" og mange flere minner...

Planen var å lage scrapbook av disse men hvis jeg limer de inn vil jeg jo bare se den ene siden, så de får ligge der helt uorganisert i skuffen.
Og jeg bytter gjerne til en større skuff eller to når det blir nødvendig

lørdag 30. oktober 2010

Lille solstråle

I dag er det din toårsdag og jeg husker så godt dagen du ble født. Mammaen din ringte meg og fortalte at nå var lille Solstråle født.
På den mørkeste tiden i året kom du og var så liten og nydelig.
-Han er så perfekt! sa mamma,
-  Juni du må komme med en gang og se!
Mørketida ble straks litt lysere :)

Mammaen og Pappaen din var så stolte og viste deg fram til alle som ville se, alle ble invitert på besøk for å bli kjent med det lille vidunderet.  Og det ble vi :)

Du var så blid, lo når du ble skiftet på og lærte fort hvordan du skulle sjarmere oss gamle  voksne damene ;)  (og forsåvidt alle andre også)
Yndlingsfargene dine ble gul og orange så Tigergutt ble også din yndlingsleke og du fikk mange pakker med Tigergutt i forskjellige varianter.

Så en morgen våknet jeg og fant en SMS på telefonen. Den var fra Mammaen din " Lille Solstråle døde i natt, beklager at vi sender SMS men vi greier ikke å snakke med noen nå"
Du hadde bare stoppet å puste om natten og sovnet stille inn, krybbedød kalles det.

På dagen for begravelsen var det strålende sol, og kirka var full av alle oss som ble kjent med, og veldig glad i deg. Mamma og Pappa hadde valgt den fineste kista, de fineste sangene og hadde laget den vakreste talen til deg. Alt skulle være perfekt slik som du var.

Pappa bar deg ut til bårebilen, det var forferdelig å se på han som såvidt var blitt voksen selv, bære den lille kisten ut av kirken. Han hadde vært redd på forhånd for at han ikke skulle greie det, men han greide det fint.  
For deg.

Vi har snakket mye om deg etterpå, sett på bilder og gjenopplevd minner.
Du fikk ikke et så langt liv som vi ønsket for deg, men vi er sikker på at du hadde et godt liv.
Du fikk med deg det beste, å bli elsket av alle rundt deg.

Senere skal vi på kirkegården og tenne to lys for deg, det gjør vondt i hjertet, men litt mindre vondt enn i fjor.
Og selv om det gjør vondt så ville vi ikke vært deg foruten Lille Solstråle :)

onsdag 27. oktober 2010

Junis lille oppussing, og to som pendler hver sin vei.

Det begynner å bli noen uker siden jeg full av pågangsmot kom ut fra malebutikken med maling til hele stua og jeg føler at det er på tide å dele mine erfaringer fra mitt lille maleprosjekt.
  1. Panel som har tørka i flere år trenger fire og ikke to strøk grunning.
  2. På grunn av pkt 1, er det fare for at du må grunne mer etter at første strøk maling er kommet på
  3. På grunn av pkt 1 må du også en ekstra tur i malebutikken for å kjøpe mer grunning
  4. Den bedre halvdel synes det er fint med nymalte vegger
  5. Halvdelen lar seg inspirere til å male taket i stua
  6. ... og på kjøkkenet
  7. ...og veggene på kjøkkenet
  8. Juni får beskjed om å ta ut fliser som skal være over kjøkkenbenken
  9. Juni kjøper nye gardiner som passer til grått
  10. Den bedre halvdelen foreslår å bytte ut salongen som er veldig slitt.
Både den bedre halvdelen og Juni er veldig fornøyd med resultatet, og gleder seg til mange kosekvelder i den nye stua:)

   11.  Juni takker ja til nye arbeidsoppgaver som innebærer mye reising sørover
   12.  Den bedre halvdelen begynner å pendle nordover

Begge gleder seg til jul når de skal være mange dager sammen i den nye julepynta stua :)

mandag 25. oktober 2010

Øredøvende stillhet.

Vi skulle snakket om det
Jeg skulle sagt mitt
Og du skulle sagt ditt
Stilt egne spørsmål og svart på hverandres.
Istedet forblir alt usagt
og erstattet av
Øredøvende Stillhet.


søndag 24. oktober 2010

Det er hardt arbeid å være syk.

Det er merkelig hvordan vi mennesker hele tiden tror at det skal gå over.
Uansett hva som er galt så tenker vi at " det går nok over." Og ofte gjør det jo det, forkjølelse, influensa, sinne og irritasjon... det har en egen evne til å forsvinne. Og godt er jo det :)

Da jeg ble syk tenkte jeg det samme, "jeg hviler litt i påskeferien, og så går det over"
Men påske ble sommerferie, juleferie og påske på nytt før jeg bestemte meg for å dra til legen.
Hverdagen gikk jo på et vis, jeg greide meg jo på jobb. Hele tiden hadde jeg unnskyldningene klare for å ikke gå til legen.

Først etter halvannet år hvor jeg bare hadde mistet mer og mer energi, dro jeg til legen og fikk tatt prøver. Legen sa at prøvene var "fine."
Det han ikke fortalte var at jeg hadde antistoffer med en verdi på over 1000 mens øvre grense for normalt er 55. Antistoffene har jeg fordi kroppen oppfatter skjoldbrukskjertelen som et fremmedlegeme og danner disse antistoffene for å bryte den ned.

Først et år senere (i fjor høst) da jeg på nytt gikk til legen (ny vikarlege) fikk jeg vite om de høye verdiene.
Dette er noe som er "vanlig" i min familie og det har som regel hatt to utfall når noen har fått konstatert høye verdier av antistoffer. Lavt stoffskifte eller kreft i skjoldbrukskjertelen.

Naturlig nok ble jeg redd, jeg hadde på det tidpunktet vært syk i to og et halvt år, så jeg ba om at det ble tatt ultralyd av halsen. Vikarlegen mente at det ikke var nødvendig, men at vi burde følge opp blodtrykket som var for høyt. (merkelig at det var høyt, ettersom han akkurat hadde skremt vettet av meg) Han mente det var derfor jeg var så utmattet og var svimmel og ukonsentrert.

Jeg ble satt på 24 timers måling, han tok nye blodprøver i massevis  (fylte ut alle rutene i to prøveark) og fant allikevel ikke noen feil. Bortsett fra antistoffene da

Neste gang var det ny lege, og hun mente jeg burde sjekkes for hjernesvulst og MS. Til tross for mine protester sendte hun meg rett opp på sykehuset for en haste-CT for å få sjekket  hodet. Nope, ingen svulst.

Heldigvis fikk jeg en ny vikarlege før hun rakk å sende henvisning til MR, og den nye legen tenkte at det kunne jo være noe feil med balansen eller hørselen.  Ny henvisning, dnne gang til Øre/nese/hals og der fikk jeg time i februar. Legen på ØNH var veldig grei, jeg forklarte han at det var ingenting feil med balansen eller ørene forøvrig, men at det var stoffskiftet som var problemet.
Etter å ha undersøkt meg og funnet ut at det ikke var noe feil med ørene, sendte han meg rett opp på røntgen for ultralyd av halsen. Endelig! Tre måneder etter at jeg ba "fast"legen om det.
UL viste at skjoldbrukskjertelen var kraftig  forstørret, og så var det en kul på ca 1 cm...
Men røntgenlegen kunne opplyse at de ikke kunne ta prøver av kulen sånn helt uten videre. Da måtte de ha ny henvisning fra fastlegen.

Jeg hadde i mellomtiden fått enda en ny vikar for fastlegen, og han mente at jeg burde henvises til medisinsk poliklinikk for utredning og for å få tatt prøve av kulen. Og der fikk jeg time rett før påske.
På den tiden var jeg så utslitt og slet så mye med konsentrasjonen at jeg hadde tilrettelegging på jobb. Jeg kunne komme og gå som jeg ville, en stor del av arbeidsoppgavene mine var overlatt til andre. Allikevel sov jeg stort sett den tiden jeg ikke jobbet. I tillegg slet jeg med dårlig samvittighet både overfor familie og arbeidskollegaer. Det ble til at jobben ble prioritert.

 Påsken kom og jeg møtte opp på medisinsk avdeling men det ble ikke helt som forventet.
Legen mente at vi kunne vente med å ta prøvene og heller ta en ny UL etter 6 måneder for å se om kulen hadde vokst. Det er sjelden at slike kuler er kreft, og uansett er kreft i skjoldbrukskjertelen en kreftform der de fleste blir helbredet, forklarte hun. Det var ingen måte jeg kunne slippe igjennom nåløyet på.

Jeg hadde etterhvert lært meg til å be om utskrift av alle prøveresultater og epikriser slik at jeg selv kunne følge med. I epikrisen hadde hun poengtert at jeg kom gående inn, og at det kun var anti-TPO som viste unormale verdier. Så derfor anbefalte hun å avvente til de andre prøvesvarene også viste at noe var galt.
Det nyttet heller ikke å be fastlegen henvise meg på nytt, jeg måtte bare ta det med ro og vente var svaret jeg fikk. (forresten ennå en ny vikar)

Jeg var ganske fortvilet, og visste ikke helt hvordan jeg skulle gå fram for å få en avklaring. Jeg begynte å tvile på meg selv og lurte på om jeg bare var lat siden ingen leger fant noen "feil"
Arbeidsgiveren min satte meg i kontakt med bedrifthelsetjenesten, for at de eventuelt kunne kjøpe en behandlingsplass på privat klinikk. Her fikk jeg kontakt med en sykepleier som hjalp meg videre.
Vi satte opp en oversikt over hvilke avklaringer jeg ønsket først, og han anbefalte meg å gå delvis sykemeldt til jeg hadde fått avklart hva som feilte meg og behandlingen var kommet i gang.

Da jeg skulle forlenge sykemeldingen hadde jeg fått ny lege, en turnuslege, og hun fikk fart i sakene.
Jeg skrev et innlegg om det legebesøket så de som vil kan lese om det. Hun henviste meg i allefall til ny UL for å sjekke om kulen hadde vokst, og deretter til sykehuset for å få tatt prøver. Etter mye om og men fra mitt lokale sykehus bestemte jeg meg for å benytte meg av fritt sykehusvalg og søkte til Aker.

Heldigvis var kulen godartet, og legen på Aker ga meg mye informasjon om sykdommen og behandling. Jeg fikk informasjon om hvordan jeg kan forvente at sykdommen forløper framover, hvordan de går frem for å finne riktig dosering på medisin, og ikke minst ble jeg fortalt at mange "småplager" jeg har som jeg ikke har satt i sammenheng med lavt stoffskifte faktisk er symptomer.

Jeg har fortsatt en vei å gå før jeg er tilbake til normalen men jeg føler i allefall at jeg er på vei i riktig retning (bortsett fra siste legebesøk)

De som fortsatt henger med på dette inlegget lurer sikkert på hvor jeg vil med det, og poenget mitt er at jeg tross alt er veldig heldig. Jeg tror på ingen måte at min historie er unik, det er garantert mange som meg rundt i landet, og ikke alle har vært like heldige som meg.
Jeg har hele tiden hatt en arbeidsgiver som har støttet meg og tilrettelagt slik at jeg greide å gå i jobb. Arbeidsgiveren min har et støtteapparat for oss som er syk, og kjøper helsetjenester for oss hvis det blir nødvendig.

Helt siden i fjor høst har jeg blitt "tilbudt" sykemelding av alle legene jeg har vært hos. Jeg har takket nei mest på grunn av at jeg har fått tilrettelagt arbeidet, men også fordi jeg reagerer på den lettvinte løsningen som blir presentert: Når jeg er så utmattet at jeg har problemer med å fungere på jobb så skal jeg være hjemme. Det er liksom greit "fjerne" jobben som om det var den som var årsaken. Jeg synes det hadde vært bedre å fått behandling slik at jeg kunne fungere.

Hvis jeg hadde blitt sykemeldt i fjor høst, ville jeg nå vært i dialog med NAV om mine muligheter videre. Etter et år med sykemelding, enten den er delvis eller fulltid, går man over på andre ordninger og inntekten går ned.

Hvis jeg ikke hadde hatt den støtten jeg har hatt gjennom arbeidsgiver, bedrifthelsetjeneste og ikke minst familien som har tatt støyten på hjemmebane så hadde jeg nok vært et tall på NAV i dag, istedet for i arbeid og under behandling.
Ikke alle har ressurser til å få gjort den jobben som det er å være syk, og blir derfor fratatt mange muligheter. Det er skremmende å tenke på...

tirsdag 19. oktober 2010

Tålmodighet er en dyd

Når jeg forventer at noe skal skje, så bør det skje nå (og det gjør det ikke bestandig.)

Jeg har kjent at jeg har blitt i bedre og bedre form etter at jeg begynte å ta medisin, men de siste tre-fire  ukene har jeg hatt tilbakefall. Jeg er konstant tom for energi. Legen som skrev ut medisinen har forberedt meg på det, dosen må justeres og justeres..
Så i forrige uke fikk jeg tatt nye prøver og i dag var jeg hos den nye vikarlegen for å få justert.
Verdiene var høyere enn det som spesialistene jeg var hos i sommer anbefalte, så jeg regnet med at han ville justere opp.

Men neidda, det var ikke det han hadde lært. Jeg må bare regne med at jeg er utslitt hele tiden, for det er et av symptomene på lavt stoffskifte. "Du får sykemelde deg litt når det blir for stritt."
Jeg prøvde å forklare at når jeg tar medisin, skal gjelder ikke de normale grenseverdiene (jeg ble grundig forklart på Aker hvordan medisineringen skulle foregå), men jeg snakket for døve ører.
"Ja, de sier det på Aker, og dersom du hadde dratt til Romania hadde de ikke tatt blodprøver i det hele tatt" var svaret jeg fikk. WHAT??
Så begynte han å snakke om journalist Per Egil Hegge, som tydeligvis ikke akkurat var hans forbilde.
(Per Egil Hegge skrev boka "og så må du ikke stille spørsmål" om manglende behandling av lavt stoffskifte, og det er mye på grunn av hans kritiske spørsmål at mange av oss får behandling i dag.)

I allefall så er nå vikarlegen min av den gamle skolen, og heller ikke redd for å gå i mot anbefalingene fra spesialistene, så  det blir et par måneder uten justering av dosen. Skuffende, for jeg var på rett vei..

Nå er det bare å være tålmodig og vente til det kommer en ny lege.
Og jeg håper på en turnuslege, som er litt mer usikker og må sjekke med spesialistene ;)

lørdag 16. oktober 2010

På vei mot det perfekte.

Tenk deg at julaften, nyttårsaften, 17 mai og bursdagen din kommer på samme dag.
Selv om jeg ikke har noen storslått feiring, er dagen i dag slik for meg.
16 oktober for 11 år siden tok jeg mit livs viktigste, og riktigste, valg. Jeg snudde opp ned på livet mitt, kvittet meg med det gamle og bestemte meg for å begynne på nytt.

Det skjedde helt plutselig, at jeg innså at hvis jeg ikke gjør noe nå vil jeg aldri greie å gjøre noe. Selvfølgelig hadde jeg tenkt og ønsket at jeg skulle greie det, i flere år faktisk, men jeg anså ikke meg selv som sterk nok og var altfor redd til å prøve. Konsekvensene hvis jeg mislyktes ville bli altfor store, både for barna og meg.
Det er merkelig hvordan man kan finne trygghet i det utrygge, og at det kan holde en tilbake fra å finne virkelig trygghet.

Hvordan livet var da og hvordan jeg havnet inn i det, vet jeg ennå ikke om jeg skal skrive noe om, kanskje et senere innlegg eller kanskje ikke.. I allefall tok jeg avgjørelsen den dagen for 11 år siden, og selv om den første tiden var noe av det verste jeg hadde opplevd til da, så greide jeg å holde ut. Jeg sto fast på min avgørelse, og holdt ut :) Jeg er fortsatt kjempestolt av meg selv.

Det var ikke bare jeg som fikk en vanskelig tid, min nærmeste familie og mine venner ble også involvert uten at jeg kunne påvirke det. Mange av mine venner falt fra, de ble bare borte. Men to venninner holdt ut og de er de eneste av mine gamle venner jeg fortsatt har kontakt med. Og de eneste personene jeg stoler 100% på.

Ved å ta det valget har jeg blitt mer bevisst på hva jeg ønsker i livet mitt. Jeg har blitt klar over min egen styrke og har gitt meg selv utallige valgmuligheter senere. Muligheter til å finne ekte trygghet for meg og mine, muligheter til å realisere drømmer.
Muligheten til det perfekte liv.

Det høres nok flåsete ut for noen å søke etter det perfekte liv, noen vil til og med si at for de fleste eksisterer det ikke. Men det gjør det :)  Spørsmålet er hva vi legger i det perfekte.

For noen er det perfekte den flotte bilen, det fineste huset, eller alle de andre tingene vi omgir oss med. Eller det å være perfekt, ha en perfekt familie og perfekte venner.

For meg er det perfekte en følelse.
Det startet med små sjeldne øyeblikk av lykke, som stadig kom oftere og vokste seg større for hver gang. Det å kunne si til seg selv at nå har jeg det virkelig godt, kjenne etter og konstatere at det virkelig er sant. Jeg har det godt.

Det kan være å fylle huset en kveld med gode venner og god mat. Eller å være helt alene.
Det kan være den deilige følelsen når jeg har gjort noe bra for andre, når jeg ser at barna er lykkelige

For meg er det perfekte liv noe alle fortjener, og alle kan skape selv uavhengig av de tingene vi omgir oss med. Det gjelder bare å gripe de mulighetene vi har for å føle lykke.

Og i kveld blir det lammelår, rødvin, gode venner og ekte glede.
Men det er bare jeg som vet at vi feirer det perfekte liv :)

.

onsdag 13. oktober 2010

Taletrengt med skrivesperre og null fantasi

Om et par uker fyller en av mine beste venninner femti år, og det må selvfølgelig feires :)
Og da har det seg slik at det er Juni som skal til pers for å fremføre tale.
Akkurat det å fremføre en tale er bare morro, men jeg må jo ha noe å fremføre.
Jeg har prøvd og prøvd i flere uker, men greier ikke å få knota ned noe vettugt å si. Det er visst det som kalles skrivesperre.

Jeg har masse jeg vil si, for min venninne er ei fantastisk dame som er full av sprell.
Vi har vært venner i 25 år og jeg har hatt mange morsomme opplevelser sammen med henne, så det burde være nok å fortelle om.
Men så er det å få dette ned på papiret på en sånn måte at det også blir morsomt for de andre gjestene....
Og så vil jeg ikke bare stå rett opp og ned og fortelle heller.

Dama er femti!! Da må jeg legge sjela i framføringa også!!

Jeg lurte på om jeg skulle finne fram klær som vi har brukt opp gjennom tiden, og kle henne ut etterhvert som jeg forteller. Knytte minner til de forskjellige klærne...
Men vi er ikke helt samme størrelse.
Eller bare finne fram ting som minner meg om henne, og overrekke tingene etter hvert som jeg forteller.
Sang blir det ihvertfall ikke, der går grensa selv for meg (og sannsynligvis for de må høre på også)

Jeg regner med at gullegget blir lagt plutselig, i mellomtiden mottas gode råd med STOR takk

fredag 8. oktober 2010

Hærlige ungdom.

Jeg har kjøpt meg kjole!
I seg selv er det en sensasjon, for jeg er absolutt ikke en typisk "kjoledame"
Men denne var litt tøff, i sort cordfløyel med glidelås foran og den passer fint til pologenser og tights.
Så nå har Juni begynt å bruke kjole på jobb.
Ikke hver uke da, kan jo ikke overdrive pyntinga heller, men i går var en av de dagene. Det var jo HELG :)
(jeg har nemlig fri i dag)

På slutten av arbeidsdagen skulle jeg holde to timer kurs for en gruppe ungdommer. Femten stykker såvidt passert tjue år. En kjempekoselig og veldig engasjert gjeng som jeg har hatt mye på kurs det siste halve året.
Jeg satt i kursrommet da de kom, og reiste meg for å hilse på og småprat litt før vi gikk i gang. Tida gikk fort, og etter en time skulle vi ha en liten pause. Jeg gikk ut av kursrommet sammen med de andre da en kollega ropte til meg "Juni du har halve rumpa bar!"

Jeg snudde meg og så at det stemte. Kjolen lå i fine folder oppover ryggen, og halve rumpa var bar. Den hadde sikkert krøpet oppover mens jeg satt, og så blitt hengende sånn. Utrenet kjolebruker som jeg er så tenkte jeg ikke på å glatte over da jeg reiste meg :)

Det var da en av ungdommene var kjapp og ropte tilbake,
 " Det gjør ikkje nåkka, ho har tajts under!"

torsdag 7. oktober 2010

Alle mine tanker..

Av og til når jeg grensen for det private
 lenge før omverdenen.
Når det ikke nytter å si ifra
går jeg bare min vei.
Av og til hadde det vært greit med et
STOPP-SKILT.


tirsdag 5. oktober 2010

That's how it is

I don't suffer from insanity....



....I enjoy every minute of it :)

mandag 4. oktober 2010

Jævla hurpe!

I dag har det skjedd igjen, jeg har gått tom for energi.
Jeg får aldri noe forvarsel når det skjer, det bare snur fra det ene minuttet til det andre, og det er som om alle krefter er sugd ut av kroppen.

Når jeg blir sånn bråsliten høres den minste lyd ut som bråk, jeg mister helt konsentrasjonen og greier ikke å følge en samtale. Hele kroppen blir slapp og jeg skjelver. Det har skjedd mer enn en gang at jeg har vært nødt å forlate bilen på jobb og tatt bussen, fordi det har vært uoverkommelig å kjøre hjem..
Og så blir jeg irritabel, veldig irritabel.

I dag skjedde det mens jeg satt og skulle svare på en mail. Jeg hadde for såvidt svaret klart, men det forsvant like fort som kreftene og jeg måtte begynne å lese mailen på nytt, og på nytt.. Jeg greide rett og slett ikke å holde konsentrasjonen så lenge at jeg fikk lest hele mailen. Og jeg hadde det travelt i tillegg.

Midt oppi dette kommer en kollega og skulle spørre meg om noe. Jeg tror det må ha vært viktig for han virket veldig utålmodig. "Kan du se på den linken jeg sendte over?" spurte han flere ganger.
Jeg prøvde å holde konsentrasjonen og kom meg nesten gjennom mailen, men han ga seg ikke.
Jeg snudde meg mot han og sa nokså irritert,
" Kan jeg få lov til å lese ferdig først??"
Stakkars mann, han tusla bort til sin  egen plass, og jeg så han ikke mer før lunch.

Av og til liker jeg slett ikke meg selv :(

... må legge til at, Ja, jeg har bedt om unnskyldning for min manglende folkeskikk. Er ikke hurpe hele tiden da

lørdag 2. oktober 2010

En utrivelig heim, sabotør og litt kvinnelist.

I dag er det utrivelig i heimen.
Det er så utrivelig at den bedre halvdel, som akkurat er kommet hjem fra en ukes reise, raskt fant ut at her kunne han ikke være. Da var det bedre å dra på hytta og sage ved.
Jeg har nemlig brukt hele uka på å  gjøre det utrivelig til han kom.

Alle møblene står midt på gulvet i stua, stolene er veltet opp i sofaen og skjenk, vitrineskap og kommode er tømt og det av innholdet jeg ikke har kastet opptar nå all plass på sofabord og spisebord.
Ingen plass å sitte, og ingen plass å sette kaffekoppen.
Ikke rart han dro.

Jeg har startet prosjekt maling av stue,  som har vært planlagt lenge, men hver gang jeg har sagt at nå må vi begynne, så har han greid å prate seg ut av det. Enten har han ikke vært enig i fargevalg, eller så har han kommet med en lang liste med ting som vi kunne ta i samme slengen. Nytt gulv, nye fliser over kjøkkenbenken, egentlig burde vi byttet dør, og den vedovnen skulle vært flyttet samtidig som vi maler...
Jeg har forlengst avslørt sabotøren :) han liker nemlig IKKE å male, og nå har jeg bare ventet på en anledning til å gå i gang...

Så snart halvdelen var ute av døra mandagsmorgenen, satte Juni kursen for malingsbutikken ( fargehandel heter det vel) for nå skulle stua males.
De gamle gulnede brystningspanelene og tapeten med med en gulfarge som var fine for flere år siden, skal nå gjøres om til fine grå flater uten antydning til gult :)
Ettermiddagene har gått med til å plukke familien ned fra veggene, tømme skap og skuffer, og i går sparklet jeg og startet grunningen. Det er ikke så mye jeg orker etter en hel dag på jobb, men det har nå gått framover, og jeg satser på å bli ferdig i løpet av helga

Imens får heimen være utrivelig, litt må man da ofre for skjønnheten :)

... og så får vi jo en flott stabel ved på kjøpet.

lørdag 25. september 2010

Slutten

Ja da har jeg bestemt meg for at nå må jeg ta en pause fra nettet.
Det er ikke frivillig, men  allikevel ikke til å unngå.

Jeg har sett tydelig tegn på at jeg har brukt altfor mange timer i sofaen med PC-en i fanget. Selv om den avgir mye varme så har jeg ikke fått brannsår ennå. Ei heller har lårene blitt flate på forsiden på grunn av PC-en, nei de er like runde som før. Fysikken er ikke så aller verst den heller og øynene har ikke tatt form av PC-skjermen. (jeg fikk bestandig høre da jeg var lita at "Du kan bi firkanta i auan vesst du ser førr mykje på TV"  regner med det gjelder for PC også)
Som sagt ingen fysiske skader er årsaken til min dramatiske beslutning...

Nei problemet mitt er at nå har jeg brukt opp internettet.
Det er ikke mer å se, så nå må jeg vente til det er laget noen nye sider som jeg kan surfe på.
Her er nemlig siden som markerer slutten, den kom jeg til i kveld mens jeg satt og "kosa med PC-en" som min bedre halvdel kaller det.
Jeg hadde ikke regna med at det skulle slutte sånn, og ble litt skuffet. Jeg lever imidlertid i håpet om at det fort blir lagt ut en sesong til av internett og at den er klar til nedlasting snart :)

tirsdag 21. september 2010

En lekse i takknemlighet

Juni har vært på ferie :)
En fantastisk flott ferie som inneholder alt det en ferie skal, avslappende dager i sol, bading, god mat og vin, nye bekjentskaper som etter hvert kan utvikle seg til vennskap og nye impulser fra en fremmed kultur.

En annen bra ting var at ferien også inneholdt et skittent og dårlig drevet hotell.
Det er ikke slik at Juni og den bedre halvdelen liker skitne hotell, nei aller helst skal det være rent og flott, maten skal være god og AC-en skal kjøle rommet ned til en behagelig sovetemperatur om kvelden, men slik var det ikke denne gangen.

Allerede første morgenen sto Juni i resepsjonen og klaget over at AC-en ikke greide å kjøle ned rommet.
Jenta i resepsjonen noterte ned i en bok, og sa at hun skulle få noen til å se på det. Da ettermiddagen kom var det fortsatt ikke i orden så det ble en ny tur i resepsjonen. Samme jenta som i morges, og mange som klaget over varme rom. Jenta skrev i boka si og sa at noen skulle se på det i morgen.

Dagen etter var det 38 grader, og Juni gikk til anskaffelse av termometer. Da vi kom tilbake til hotellet på ettermiddagen gikk luftkjølingen for fullt, men det kom ikke kald luft og termometeret viste 35 grader på rommet. I resepsjonen kom de med en unnskyldning om at anlegget var skrudd av på dagtid og det ville fungere etter klokka fem. Noe det ikke gjorde. Lang kø av klager i resepsjonen, og jenta skrev i boka og lovte at noen skulle se på det dagen etter.

Da den tredje dagen kom uten bedring, og den bedre halvdelen ikke hadde sovet mer enn et par timer hver natt, fikk de klar beskjed. Enten nytt rom eller nytt hotell. Vi fikk nytt rom.
... og ny stuepike noe som betød at vi hver dag måtte gå og hente nye handduker fordi hun tok med de gamle og glemte å legge inn de nye. Toalettpapir var heller ikke på listen over det hun skulle sjekke ut, så turene til resepsjonen ble mange, og vi var ikke alene.
Siste uken kom det en ny stuepike, og hun vasket og ordnet rommet så fint at jeg måtte finne henne for å tipse henne og fortelle hvor bra jobb hun hadde gjort

Du lurer kanskje på hvor jeg vil med dette og hvorfor jeg sier at det var en bra ting?
Jo, jeg begynte å se litt bak alle feil og mangler. Jeg så ingen arbeidsglede, ingen stolthet over arbeidsplassen eller egen arbeidsinnsats.
Jeg så ansatte som tok i mot klager uten å vite hva de skulle si, fordi de visste at det kom ikke til å bli bedre i morgen eller noen annen dag.
Jeg så ansatte som sjelden fikk ros, da vi tipset stuepiken skjønte hun ikke hvorfor hun skulle få penger
Jeg så ingen tilhørighet, ikke noe fellesskap og hørte ikke latter.


Vi lot ikke dette ødelegge en flott ferie det ble istedet en lekse for meg i takknemlighet.
Jeg har ledere og kollegaer som roser hverandre, det er smil og latter på jobb.
Jeg arbeider i en bedrift som er opptatt av å inspirere de ansatte til å gjøre en god jobb.
Og derom det oppstår problemer så blir de forsøkt løst, vi blir informert hele veien slik at vi kan informere kundene.
Ja visst kan det være lange dager og høyt arbeidspress til tider, men det er alltid noen som roser og oppmuntrer og som ser akkurat meg.
Det er jeg takknemlig for.

mandag 20. september 2010

Mitt fristed

I denne bloggen har jeg valgt å være anonym. 
Jeg skriver ikke under fullt navn, og har heller ikke vist den til venner og familie. Det er som sagt et valg jeg har tatt, og det er en grunn til det.

Bloggen er ærlig og til dels veldig personlig og jeg ønsker å skrive om det som passer meg uten tanke på hva venner og familie måtte mene. Jeg ønsker å stå fritt til å sutre over livets urettferdigheter, egen sykdom, dårlig service, eller hva det enn  måtte være som plager meg. Jeg ønsker å dele små og store gleder, fundere over forskjellig som jeg opplever i hverdagen og føler jeg meg urettferdig behandlet, så ønsker jeg å kunne skrive om det også uansett hvem som behandler meg dårlig...

Jeg bruker bloggen som et utløp for alle følelser, glede, sorg, oppgitthet, livslyst, taknemmlighet,galskap....
Det meste av det jeg skriver er tanker jeg har delt med venner eller familie på et eller annet tidspunkt, så det ville ikke være krise om noen av de leste bloggen min og kjente meg igjen. Men jeg vil allikevel ha dette "fristedet" hvor jeg kan skrive det JEG vil på MIN måte uten tanke på hvem som leser. Samtidig får jeg synspunkter på det jeg har skrevet.

Og jeg skriver subjektivt, alt er sett fa MITT ståsted.

De som omtales i bloggen trenger ikke, og gis ikke mulighet til å forsvare sin dårlige service eller manglende omtanke og det kan godt hende noen ville føle seg støtt eller urettferdig behandlet og føle behov for å forsvare seg hvis de leste bloggen. Men de vet ikke at jeg har skrevet om de, og dere vet ikke hvem de er, så da synes jeg det er greit.
Bloggen er mitt personlige fristed og selv om jeg står for alt jeg skriver, så har jeg valgt å  være anonym og det er som sagt mitt eget valg.

tirsdag 14. september 2010

Et prøveligg?

I dag fikk jeg et suspekt tilbud. I allefall synes jeg det virket suspekt.
Jeg fikk nemlig tilbud om et prøveligg. Ja du leste riktig, selv om jeg er godt etablert med dobbeltseng hvor den ene delen er okkupert av meg og noe i overkant av den andre halvdelen tilhører min bedre halvdel gjnnom mer enn syv år, så fikk jeg tilbud om et prøveligg

Hva skal da jeg med det?
Jeg har ingen planer om å gjøre noen forandringer på tidligere nevnte arrangement.
SUSPEKT sier nå jeg!!
Ettersom tilbudet kom på mail, virket det ekstra suspekt, så jeg var virkelig i tvil om jeg skulle ta sjansen på å åpne den.

"Velkommen tilbake for et prøveligg" lød overskriften med klar og tydelig skrift.
Velkommen TILBAKE ja. Hva er det egentlig som antydes her? Har jeg vært der før? Fikk jeg et prøveligg da? Likte jeg det?? Og det viktigste av alt, hvorfor husker jeg det ikke?

Så mange spørsmål og så få svar...

Jeg tok sjansen på å åpne mailen. Måtte jo se om jeg fant svarene på alle spørsmålene.

Det første jeg fant ut var at prøveligget varer i 90 netter.
Nitti netter er ganske mye, nesten tre måneder eller et helt kvartal om du vil. Jeg bruker normalt ikke så lang tid på å bestemme meg for om jeg liker noe eller ikke.
Kan dette ligget virkelig være så vanskelig å like at jeg trenger 90 netter på å venne meg til det?

Nei kjære IKEA dere må nok lokke med noe mer enn et 90 dagers ligg for at jeg skal kjøre et døgn hver vei til varehuset deres for å kjøpe en SULTAN madrass.

mandag 30. august 2010

Mer enn bare et knekkebrød

.
Knekkebrød kan være så mangt.
Vi har de fine, lyse med frø på, de grove for den sporty typen, og en sort for de som er glad i gammeldags norsk husmannskost. Det er til og med noen med sterke husmorgener som baker sine egne knekkebrød. Jeg er full av beundring all den tid jeg selv er fullstendig blottet for nevnte gener.

Men tilbake til knekkebrødene, jeg har funnet min sort i hylla på butikken. Utvelgelsen skjedde ved at jeg sjekket kalori-innholdet pr 100gram, det knekkebrødet med færrest kalorier ble min favoritt der og da.

Sånn flaks jeg hadde at jeg faktissk likte smaken også!
De er kjempegode med brunost, eller mager smøreost for den del. Jeg knekker det opp og bruker det til frokostblanding med litt bær, og det passer til og med til kremet grønnsakssuppe :)
Det er nesten ikke den ting jeg ikke kan bruke knekkebrødet til.

Her en morgen jeg satt og kosa meg med frokosten oppdaget jeg hvorfor knekkebrødet er så anvendelig.
Det er nemlig mer enn et knekkebrød se bare her:
.

.

torsdag 26. august 2010

Da Gud hadde skapt Nord-Norge så han utover det flotte landskapet og sa:

"Dette er det vakreste jeg har skapt. For å bevare skjønnheten skal vi fryse det i snø og is om vinteren, og om sommeren skal det vaskes hver dag"

Og sånn ble det.

søndag 22. august 2010

Vri, slikk og dypp.

Endelig er den her, kjeksen som i årevis har mettet sultne amerikanske barn.
Det er bare å vri, slikke og dyppe, og vips har barna fått et ernæringsmessig fullverdig måltid.
Se bare på de amerikanske barna så sunne og aktive de er:)

En pakke kjeks og et glass melk er alt som skal til, og det må vel den travleste karriereforelder greie. Melka kan jo helles i glasset om morgenen, så er det klart til de håpefulle kommer hjem fra skolen. Kjeksen gir enorm energi til sultne små barn, et par stykker er alt som skal til så holder de det gående til langt på kveld.

Så kjære småbarnsforeldre, si farvel til frukt, grønnsaker og kjedelige brødskiver med leverpostei og brunost.
Her trengs ikke lengre fem om dagen nå er det dots som gjelder.
Så godt og så lettvint!!

torsdag 19. august 2010

Les for meg

Da jeg gikk i småskolen hadde vi en frøken som leste for oss hver dag.
Når vi dro fram matpakken og av og til i tegnetimene tok hun fram boka og leste. Vi ble kjent med mormor og de åtte ungene, Ole Alexander, Emil, Lotta i Bråkmakergata, alle barna i Bakkebygrenda og mange fler barnebokskikkelser.
For mange i klassen var det en ny opplevelse, vi var et fåtall som var vant med å bli lest for hjemme. Det åpnet seg en helt ny verden for oss gjennom bøkene, vi ble nysgjerrige og ville lese mer.
Skolebiblioteket ble brukt flittig og vi hadde egne timer hvor vi fikk sitte og lese og låne bøker.
Jeg er sikker på at høytlesningen til frøken gjorde at vi var den klassen som lånte og leste flest bøker gjennom barneskolen.

Jeg vet ikke hvordan det er med høytlesning i skolen i dag, det er lenge siden mine var skolebarn og da var det ikke noen selvfølge at de ble lest for. De skulle jo øve seg på å lese selv så det ble litt opp til lærerne om de ville være sammen med barna i matpausen og lese for de.

En av mine nevøer har nå fått i oppgave fra sin frøken å lese mange bøker, ifølge mammaen for at han skal få opp lesehastigheten. Da er visst det eneste som hjelper å lese. Lese mye.
Mammaen er veldig glad fordi han har fått en lærer som bryr seg, og har vært i bokhandelen og kjøpt bøker som frøken har sagt gutter på hans alder synes er spennende.
Bøkene ser spennende nok ut, og jeg tror nok det er historier som min nevø kommer til å like. Bøkene er også tykke og uten bilder, og den kommende lesehesten har lest i flere timer i sommer.
"Men tante, det er så kjeeeeedelig"

Problemet er bare det at han leser sakte, og når du leser sakte skal du være veldig tålmodig for å lese en hel bok. Og veldig heldig hvis du får med deg så mye av innholdet at du får lyst til å lese mer.
Det er viktig å komme i gang, få med begynnelsen og komme fort inn i handlingen. Det er sånn man blir glad i en bok, når den gir deg noe. For de som strever med lesingen kan dette være vanskelig. Fokuset på selve lesingen blir så stort at de går glipp av handlingen.
Da nytter det ikke at vi voksne peker på døren inn til en spennende bokverden, vi må åpne døren og vise fram en smakebit av hva som er innenfor. Vekke nysgjerrigheten og skape et ønske om å få oppleve mer.

Derfor har tante "sniklest" litt for lesehesten når han har vært på besøk, du kan si at vi har bytta på det og lest litt hver. Jeg kjøpte noen bøker i juli, og vi er allerede begynt på den andre. Lesehesten begynner å bli akkurat det, nå spør han om vi kan lese når han er på besøk.

Tenk hvis frøken hadde anbefalt at mamma og pappa la like mye tid ned i lesingen som lesehesten gjør.
Tenk hvis hun hadde anbefalt at de skulle bytte på det og lese en halvtime hver. Da ville lesehesten få gleden av handlingen i boka uten å slite i timesvis, og de ville få en koselig stund med boka istedet for plikt.
Tenk hvis hun hadde vært opptatt av å øke leselysten framfor å øke lesehastigheten.

søndag 15. august 2010

Dagen før dagen

Så er jeg endelig i Oslo, og i morgen er "den store prøvetakingsdagen" Samtidig som jeg gruer meg såpass at jeg er kvalm ved tanken, så skal det bli godt å få det overstått, og om et par uker vet jeg. Det skal bli deilig etter et halvt år med engstelse for hva kulen er.

Men jeg prøver å ikke tenke på det, jeg har mye å gjøre her på hotellet :)
Jeg har nemlig spart blogger i flere dager, så takk til dere som har vært flink å produsere innlegg, dere redder kvelden for meg.

Jeg har rom i 5 etasje, et fint rom med god størrelse og to vinduer som kan åpnes. Det er koselig å lytte til bylydene, biler, folk som prater, musikk og latter.
Kan godt sitte med kaffekoppen min i vinduskarmen og bare se på folk, forestille meg hvem de er og hvorfor de går forbi.

Kaffekoppen ja :) Den er et kapittel for seg selv, for ettersom det er fem etasjer opp til rommet mitt, blir det også fem etasjer ned til kaffen ;) God trim for Juni som helst vil trimme i trappene. Må innrømme at det er fristende å hente to kopper i slengen.

Jeg startet forresten dagen med en småstresset tur til flyplassen, da sønnen skulle avgårde på tur. Alt gikk ikke helt etter boka, men det får bli morgendagens innlegg :)
Nå skal jeg lese blogger.
Takk igjen til dere kreative, produktive bloggere,
You make my day.

Et hundeliv , på hotell.

Jeg heter bikkja, gogutten, hundehvalpen(selv om jeg er 9 år), kompisen.... kjært barn har mange navn og lydig som jeg er kommer jeg når de roper, uansett hvilket navn de bruker.

Det har seg slik at matmor har fortalt at jeg skal på ferie om ikke så lenge, skikkelig hotellferie for hunder.
Jeg vet ikke om jeg er så glad for det, for jeg skal være der i flere dager, flere enn sist for da var jeg i tre dager. Og det var igrunnen nok, jeg kunne ikke komme meg fort nok ut derfra da de kom tilbake.

Dere kan tro matmor har jobbet hardt for å unngå det, hun skjønner nok at jeg helst vil være hjemme. Mine to "tobente søsken" skulle passe meg på skift i to uker mens matmor og den bedre halvdelen koser seg på noe de kaller Malta.

Så, for en tid siden kom broren min hjem og sa at han skulle på ferie, og like etter kom søsteren min hjem og sa at hun skulle på kurs på jobben. Da så det mørkt ut for meg, og mens matmor ringte kennelen, som hotellet heter, tok jeg halen mellom beina og tuslet ned i senga mi. Jeg gledet meg ikke til ti dager på hotell, og jeg så at matmor ikke var noe glad heller.

Det er jo litt artig på det hotellet, den første timen vel og merke. Men etter at jeg har bjeffet til alle de andre hundene, er det liksom ikke mer å ta seg til. Det er ikke TV på rommet, og ingen fisketurer selv om det er sommer. Da blir det gjerne til at dagene brukes til å gå i hundegården, sove og spise.  Så ferie er igrunnen ikke noe for meg, og jeg greier ikke helt å forstå hvordan matmor og den bedre halvdelen kan glede seg sånn..

Men nå kan heldigvis søsteren min passe meg allikevel, kurset på jobben ble flyttet fram, så nå slipper jeg unna med fem dagers ferie. Jeg ble så glad da jeg hørte det, og hadde jeg vært yngre skulle jeg sprunget rundt og rundt etter halen min, men jeg nøyde meg med å tigge til meg en godbit fra middagsbordet.

Jeg har flere ganger hørt matmor har sagt at hun heller vil ha lengre ferie enn høyere lønn.
Grøss og gru, jeg håper det aldri skjer

onsdag 11. august 2010

... og hvis du ser godt etter, så er det litt blått i den også.

Som dere forhåpentligvis har lagt merke til så har jeg forandret stil, på bloggen altså.
Jeg syntes ikke lengre det gule og brune småmønstrete passet så godt, spesielt etter at jeg mer og mer har gått over til å bruke fotografier i stedet forn tegninger.

Så veldig enkelt var det ikke, og jeg er ennå usikker på hvordan bloggen ser ut for dere..
For sikkerhet skyld sluttet analytics å virke da jeg forandret tema, så det ser  ut som at de av dere som har kommentert innleggene mine har gjort det uten å være inne på bloggen

Jeg valgte et tema med lys lilla bakgrunn, med sort tekst og mørkere lilla linker og tagger, og når jeg er logget inn ser jeg tilnærmelsesvis det jeg valgte. Det meste stemmer, bortsett fra linkene da. De er gulgrønne, og det var helt utenfor beregningen. Har ikke greid å bytte fargen ennå, men det kommer.

Når jeg så logger ut skifter fargene, og jeg får laksefarget hovedbakgrunn og gusjebrun bakgrunn på siden.
Også det helt utenfor beregningen.

Så, jeg er ikke sikker på hva DU ser, men hvis du ser godt etter så er det litt blått i den også...

mandag 9. august 2010

En genial idé!

I ettermiddag har jeg oppdatert meg litt på nyheter og har funnet denne artikkelen om 76 år gamle Olaug som, etter et vedtak i kommunen, må gå en mil tur-retur søppeldunken. Overskriften sier riktignok at det er en mil til søppeldunken, men små lokalaviser vil gjerne smøre på litt for å lage store overskrifter. Og en mil er jo dobbelt så langt som fem kilometer. I tillegg blir hun avkrevd full renovasjonsavgift, som seg hør og bør i en byråkratisk kommune med 538 innbyggere.

Så det er nok ikke store besparelsen for den lille kommunen hun bor i, men i en STOR kommune er det STORE beløp å hente på å innføre ordningen. La oss si at alle innbyggerne gikk fem kilometer hver med søpla. Det kunne innføres som en stafettordning der de som bor 25 kilometer unna søppeldynga  bærer sitt søppel til en avstand av 20 kilometer unna. De som bor 20 kilometer unna går de neste fem kilometrene, og siden de allikevel skal bære sitt eget søppel kan de jo ta med søplet til de som bor 25 kilometer unna, og så videre. På den måten vil kommunen spare penger til drift av søppelbiler og lønn til renovatørene.

Dette vil ta lang tid sier du? Er det ingen som har tid til å gå så langt med søpla?
SLAPP AV, jeg har selvfølgelig tenkt på det også, genial som jeg er.

Jobben skal selvfølgelig utføres av skoleelevene. Ikke i skoletida, men i SFO tida. Da sparer nemlig kommunen driftsutgifter til SFO lokalene. ... ved nærmere ettertanke så trenger ikke kommunen SFO lokaler. Og de sparer lønna til assistentene på SFO. Og DET dreier seg om store beløp.
Selvfølgelig til full foreldrebetaling for SFO.

Ungene kommer helt sikkert til å bli sulten av jobben, og da kan de ta med pølser. De største ungene blir utstyrt med fyrstikker, og på søppeldynga lager de bål og koser seg med pølsegrilling. Det skal jo ikke bare være arbeid for de små, må jo være litt kos også.

Men det er ikke slutt med besparelsene ennå, for av bål blir det varme, og hva gjør vi med den?
Jo, vi utnytter den ved å lede den inn i rådhuset slik at den kan varme de kalde hjertene til byråkratene som sitter der og vedtar.

søndag 8. august 2010

Kom sommarvind, oh kom sommarvind, kom soomarvind!

.
Da jeg skulle skrive dette innlegget kom jeg på denne sangen som Tove Karoline Knudsen sang i sin tid, før hun ble politiker. Innlegget skal ikke handle om politikk eller Tove Karoline Knutsen, heller ikke om den dårlige sommeren vi har hatt her nord.

Nei, jeg har stjålet en idé fra Tenkerbell, men ettersom hun utfordret de som følte seg kallet, så har jeg ikke særlig dårlig samvittighet heller. De som har klikket seg inn på linken vet at nå kommer en del av det som gjorde Juni glad i juli, i mobilbilder, og nå er de øvrige også informert. So, here we go..

Jeg har vært på Fretex og funnet en bokskatt, her representert av et lite utvalg bøker som jeg gleder meg til å lese for tanteungene etter hvert.



Jeg har fått mer energi, har begynt å jobbe fulltid igjen, og har vært på flere fjellturer :)


Jeg har vært på tur hvor jeg har sett at det kommer til å bli en del av disse..


...og mange av disse.


Og de skal vi kose oss masse med i august. Gleder meg allerede til vafler på verandaen :)

Utfordringa sendes videre til de som føler for det.

torsdag 5. august 2010

Uten forhåndsvarsel

.
I dag etter middag dumpet jeg ned i sofaen med avisen, den lokale av papir som koster 20 kroner for rundt 30 sider.
Når det er så få sider er det klart at alt må leses, også horoskopet og det slutter med
I dag bør du holde deg unna alt som har med arbeid å gjøre.
...og det får jeg vite etter 7,5 timer på jobb. Jeg synes godt jeg kunne fått et lite forhåndsvarsel.

Nå lurer jeg bare på om horoskopet gjelder før jeg har lest det, og hvordan opphever jeg en sånn "forhekselse"? Hva av det jeg har gjort på jobb i dag ender med forferdelse? Hva om jeg resten av dagen ligger helt i ro under dyna, er det da gjennomsnittet som teller?
.

tirsdag 3. august 2010

Pølsevaner eller bare pølsevev?

.
I dag surfet jeg inn på en artikkel om nordmenns pølsevaner. Jeg måtte jo finne ut om jeg er en normal pølsespiser, eller om jeg er fullstendig atypisk for arten så jeg kastet meg over artikkelen.
Og at nordmenn spiser pølser er det vel ingen tvil om. Bor du på Østlandet og attpåtil er medlem av en småbarnsfamilie, spiser du pølser 34 ganger i året, vel og merke hvis du ikke bor i Oslo da.. For da spiser du pølser bare 21 ganger i året men da har du ikke barn.
Greit å vite når middagen skal planlegges...

Jeg for min del skal visstnok spise pølser 26 ganger i året, og det skal være middagspølser.
Og hadde jeg bodd vest i landet i min ungdom, ja da skulle jeg like spesialpølsene best. Da kunne jeg fråtset i bratwurst, løkpølser og medisterpølser hele året, men bare 26 ganger :)

Men ettersom jeg har passert de førr og atpåtil har valgt å bosette meg i midnattssolens land, må jeg ta til takke med den staute middagspølsa.   Og det gjør jeg jo som regel også.
Bortsett fra til jul for da er det medisterpølse. Eller hvis jeg faller for fristelsen på Shell ( baconpølse i brød er beste junk-food jeg kan få.) Eller hvis jeg skulle komme til å legge pølser på grillen, for da blir det chilli eller løkpølser.
Men de andre gangene, da stemmer det :)

Hysj! Var det noen som sa agurktid??
.

torsdag 29. juli 2010

Fredagsmail... Men hei! Det er torsdag!

.
Det er godt å ha gode venner som støtter og oppmuntrer når livet går litt på halv åtte, og som gir meg et kraftig spark bak når det trengs.
I det siste har det blitt både oppmuntring og spark bak, og det har vært behov for begge deler :)

En venninne abonnerer på fredagsmail fra Nettkirken, og hun pleier å dele utdrag fra teksten med oss andre når hun synes vi har behov.

Det er ikke slik at hun spammer mailboksene våre med bibelsitat hver fredag med påfølgende forkynning av himmel og helvete hvis vi ikke oppfører oss i helga :)
Vi får lov til å forbli "hedninger," og må nok sikkert ta konsekvensene av det når den tid kommer, men det er vårt eget valg.

Derimot tar hun utdrag fra kommentarene som nettprestene skriver. (Nettprest er for øvrig en yrkesgruppe jeg ikke ante eksisterte) Ut fra disse kommentarene lager hun en koselig liten mail, og ønsker god helg :)
Nokså ulik den typen fredagsmail jeg sender ut fra tid til annen.... bortsett fra at jeg også ønsker god helg.

Den siste, som vi fikk i dag selv om det er torsdag, ser jeg var helt klart myntet på meg...
Og den var et spark bak!
Det har seg nemlig slik at det er et par ting jeg har gått og gruet meg til i det siste. Jeg har fått gode råd fra mine venner, til liten nytte. Jeg føler meg litt pysete.

Det ene gjelder et planleggingsmøte jeg skal ha på jobb. Jeg er nødt til å ha det før jeg går på ferie og jeg har gruet og utsatt innkallingen i det lengste. Vanligvis er disse møtene veldig greie å komme igjennom, men nå når jeg er bare halvveis oppegående gruer jeg veldig. Hva gjør jeg hvis jeg detter ut og ikke greier å få med meg det de andre sier? Eller hvis jeg stopper opp midt i en setning og har glemt hva jeg skulle si?
Det handler om å tørre å vise svakhet. Noe som er greit på tomannshånd, men når det er mange tilstede blir det litt overveldende. Så jeg gruer..

Det andre er en nært forestående reise til hovedstaden for å få tatt noen prøver.
Jeg vil absolutt ikke stikkes, men jeg vet jo at jeg må. Så jeg gruer..

Så fikk jeg denne mailen da, en fredagsmail på en torsdag :) Og den handler akkurat om det å grue seg, og ikke la gruingen ta overhånd sånn at den styrer det jeg gjør. Den traff meg midt i hjertet akkurat nå.
(Håper Nettkirken tilgir at jeg siterer uten å linke direkte, men jeg har ingen link til selve teksten)

 Det handler om å stå opp


Polfareren Erling Kagge sier i sin bok ”Alt jeg ikke lærte på skolen”, at det aller vanskeligste med å lykkes i et så vanvittig prosjekt som å gå alene til Sydpolen, er å stå opp om morgenen. Egentlig er det ganske enkelt. Når du først har stått opp, så handler det bare om å sette den ene foten foran den andre – nok mange ganger.

Vi kjenner alle på kravene vi har i hverdagen. Det er lett å utsette det vanskelige, det vi ikke behersker – det vi kjenner oppriktig motlyst til å gjøre. Fristelsen for å ”ligge i soveposen litt til” er nok en kjent følelse. Like selvsagt er den gode følelsen når vi har gjort unna en plikt – en oppgave som mange ganger viser seg å ikke være i nærheten så vanskelig som gruingen skulle tilsi.


Nå skal jeg pelle meg ut av soveposen og sette den ene foten foran den andre nok mange ganger til at jeg får det overstått, og så skal jeg kose meg med en kopp kaffe og den deilige følelsen etterpå :)
.
 

tirsdag 27. juli 2010

Det men ikke har, det lager man.

.
Da barna var små ønsket de seg lavalamper. Lavalamper er en beholder med olje(?) eller noe annet seigtflytende inni. Og inni denne oljen er det en klump av noe ennå seigere i en annen farge. Og så er det lys, blir ikke lampe uten lys.

Jeg har ikke sett lavalamper i butikken de senrere år (tiår?) men da barna var små var de (lampene altså) å få kjøpt i forskjellige varianter og prisklasser på forskjellige butikker. De som var på lampebutikken var nokså dyre, så det ble ikke lavalamper på mine barn.
(Jeg er av den formening at når noe skal kobles til strøm, og atpåtil være på et barnerom, så skal det kjøpes på faghandel. For sikkerhets skyld)

Men hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde de nok fått lavalamper. Det går nemlig an å lage de selv og det er ikke særlig kostbare materialer som skal til. Og så trenger vi hjelp av værgudene, for frost er avgjørende for et godt resultat. Men er det noe vi har nok av i dette landet, så er det nettopp kulde. Godt å se at værgudene er på min side av og til.

Fordelen med å lage lampa selv er at jeg har kontroll på hele produksjonskjeden. Jeg kan da kvalitetssikre lampa fra A-Å og forsikre meg om at den ikke har fatale feil som kan forårsake elektrisk støt eller brann, og kan da trygt plassere den inne på barnerommet.

Slik gjør man: Man tar en flaske saft i ønsket farge, smaken er i dette tilfellet uvesentlig så du kan godt velge den med "blåbær, tomat og gulrot" hvis fargen passer. Her er brukt Fun Light med appelsinsmak og det er helt tilfeldig. Sett den så på en frostsikker plass vinteren over slik at den er gjennomfrosset, og tin den sakte til våren. Vips her har du lampa. Da er det bare å montere inn belysning i bunnen og kontrollere at den følger reglene til Nemko.
.

fredag 23. juli 2010

Tenk å være Idéminister

.
Selv om jeg trives veldig godt i den jobben jeg har og i utgangspunktet ikke er på utkikk etter ny jobb, leser jeg allikevel stillingsanonser. Man vet jo aldri...

I dag var det en anonse som fanget min oppmerksomhet mer enn vanlig. Det var tittelen som fanget oppmerksomheten, noe som helt sikkert var meningen, og den satte fantasien i sving hos meg.

Det er Ibestad Kommune som søker etter Idéminister.

Tenk få være idèminister i en kommune.
Da kunne jeg sitte hele dagen og drømme meg bort og finne på ting. Store og små ting som skulle foregå i den kommunen.


Og innbyggerne kunne komme til meg med sine idéer, og jeg ville få muligheten til å sette de ut  livet. Kontoret mitt skulle ikke være et kontor, men en fødestue for gode forslag...
Og så kunne det være belønning til de som bidro til flest fødsler.,


.

mandag 19. juli 2010

Med munnen altfor full

sitter jeg her, og prøver å svelge unna.
Jeg er nemlig i ferd med å forspise meg, har nok gjort det allerede. Ikke på god mat, kaker eller annet godteri. Nei, jeg har nok forspist meg på gode opplevelser, og søndag morgen ga kroppen tydelig beskjed om at nå er den mett. Overmett.

All energien jeg har hatt de siste ukene var helt borte da jeg våknet, jeg orket ikke koke kaffe eller lage frokost. Jeg ønsket meg bare tilbake til senga. Men søndag var hjemreisedag, så det kom jo ikke på tale.
Det ble til at den bedre halvdelen måtte ta seg av pakking og kjøring, jeg bare satt der og følte meg sliten og lat.

At det skal være så vanskelig å begrense seg selv og fordele kreftene hadde jeg ikke trodd. Jeg gikk og la meg lørdagskvelden full av energi etter en kjempeflott utedag. Vi hadde vært på en liten fjelltur i godværet, truffet noen kjente og satt ute på kvelden og pratet og koste oss. Det var altså nok, eller litt for mye.

 Hvordan i all verden kunne jeg vite det da??  At det skulle bli for mye. Jeg har jo lært at jeg må lytte til kroppens (heretter kalt forræderen) signal, og fordele kreftene. Jammen sa jeg smør!!
Der satt jeg, og foræderren ga ikke et eneste signal om at nå er det på tide å bremse litt.
Jeg var i kjempeform og vurderte til og med en liten kveldstur da jeg gikk og la meg, for så å våkne til null energi.  Dette minner faretruende om juks og forræderen har iallefall ikke fulgt spillereglene.

Så hva gjør man da? Når noen ikke følger spillereglene.
I arbeidslivet brukes muntlig og skriftlig advarsel, med oppsigelse som riset bak speilet.
Jeg ser ikke for meg at denne type reaksjoner vi ha noen positiv effekt.
Innenfor ballspill er det gult og rødt kort som gjelder, men jeg kan jo ikke utvise forræderen heller uansett hvor mye jeg måtte ønske det..

Her står Juni temmelig rådløs, noen som vet om en god reserve jeg kan sette inn en stund?

torsdag 15. juli 2010

Ved et kjøkkenvindu

.
Jeg sitter på kjøkkenet i bestemorhuset og drikker formiddagskaffen min.
Her har jeg vært et par dager nå helt alene, og har funnet den beste plassen i huset. Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet.

Her kan jeg sitte om kvelden og se skyene rødme mot havet, eller som nå når de trekker seg sakte men sikkert tilbake innover fjorden, og lager en lyseblå himmelstripe som bare blir større og større.
Når vinduet er åpent hører jeg måkene, og bølgene som slår mot stranda.
Foruten den stripa med blå himmel, kan jeg se store grønne marker med kyr, sauer og hester som beiter, og jeg kan se de få andre husene som er i bygda.

Dette er som sagt den beste plassen i huset, jeg har nesten ikke vært i stua siden jeg kom, og har iallefall ikke hatt behov sor å sette på varme der selv om det er nokså kaldt.
De som har vært på besøk har fått kaffen servert ved kjøkkenbordet, og har sittet i lag med meg og nytt utsikten fra kjøkkenvinduet.

Det blir som å føre en tradisjon videre, i bestemors tid var det kjøkkenet som var samlingspunktet. Her spiste de, de bøtte garn og spant, gjester som stakk innom fikk serveringen ved kjøkkenbordet.
Stua var sjelden varmet opp i gamle dager, kun ved finere anledninger.
Men på kjøkkenet var det alltid varmt, den store vedkomfyren sørget for det i tillegg til at her ble all mat laget, og her ble brød og kaker bakt.
På vedkomfyren varmet bestemor oppvaskvannet i en stor gryte, som sto på komfyren mens hun vasket opp. Jeg husket da jeg var lita at hun av og til måtte spe på med kaldvann når det ble for varmt.

Vedkomfyren ble etterhvert byttet ut med elektrisk, og utslagsvasken ble byttet ut med moderne oppvaskbenk med blandebatteri.
Stua ble mer og mer tatt i bruk som dagligrom, særlig når vi var mange som var samlet i bestemorhuset.

Men nå er det bare meg, og da tilbyr jeg gjestene mine den beste plassen.
Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet :)
.

mandag 12. juli 2010

Bilringer, hengepupper og skjulte arr.

.
Mens regnet høljer ned og temperaturen kryper ned mot 10 grader, har Juni handlet bikini.
Jeg  gikk med godt mot inn i nærmeste klesbutikk etter jobb og fant ganske fort en jeg likte i størrelse "ikke fullt så stor."  Inn på prøverommet med meg, og det var tabbe nummer en! Ikke at jeg prøvde bikinien, men at jeg hadde bare en modell og en størrelse med meg inn i prøverommet.

Tabbe nummer to var typen bikini jeg tok med for prøving...
For å ha det sagt, trekant-BH med knyting spiller på lag med tyngdekraften og fremhever hengepupper på en lite flatterende måte. Jeg burde tenkt på det, men trodde ikke det var SÅ ille.
Ja hva gjør man da, når man står i prøverommet i en bikini som ikke passer og må finne en annen å prøve? Jo, da går bikinien av og klærne på før man går tilbake og finner noen andre å prøve.

Jeg samlet med meg fire stykker som jeg likte og hastet småsvett tilbake til prøverommene, som  alle var opptatt.
Litt venting, så inn for ny prøverunde. Denne gangen var jeg lur og prøvde alle overdelene først, ingen vits i å prøve trusa hvis ikke overdelene passet. To av de jeg prøvde passet bra, det vil si at de løftet de hengende og støttet såpass rundt at ikke puppen datt ut når jeg bøyde meg. YESS!
Da var det trusa igjen...

Nå er det sånn at jeg har litt jeg gjerne vil skjule, så trusa må være stor nok til å skjule og liten nok til at jeg ikke ser ut som en gammel oldemor.
Jeg har et 30 år gammelt arr etter en blindtarmoperasjon som i og for seg ikke ser så ille ut, men etterhvert som magemusklene har gått over fra six-pack til vaskeball med en mer deigete konsistens, har jeg fått et  lite "heng" nederst på høyre sida av magen rett over arret.
Det kan lett skjules med en bikinitruse som rekker oppfor arret, noe de to som passet til BH-ene ikke gjorde.
De sluttet akkurat på arret, og det er det verste som kan skje...

OK ny runde med bikini av og klær på, bort i undertøysavdelingen for å finne truser som dekket litt mer og samtidig passet til BH-ene som passet meg.
Og det var da jeg oppdaget hvor dårlig utvalget i størrelser egentlig var. Man skulle tro at med så lite sol som vi har hatt her nord i sommer, skulle det være nok av bikinier i butikken. Her er det tydeligvis mange optimister som fortsatt tror på sommeren, eller så har halve byen planer om sydenferie for å veie opp for det dårlige været. Det var iallefall bare å gi opp og forflytte seg videre til neste butikk.

Etter en runde med prøving av fire nye bikinier var det to som passet, en mørk blå og en ferskenfarget.
Trusa til den ferskenfargede passet perfekt, med litt rynker i siden som kamuflerte henget på en perfekt måte. Den blå dekket  det den skulle og ikke noe mer.
Jeg var på vei mot kassa for å kjøpe den ferskenfargede da jeg avverget tabbe nummer tre som ville vært MEGA-tabben. Jeg kom nemlig til å tenke på at jeg kanskje skulle bruke bikinien til bading, og en rask sjekk avslørte at trusa var uforet.
Jeg ser ikke for meg at jeg kommer opp av vannet med gjennomsiktig truse, så da ble den ferskenfargede hengt på plass, og jeg ble den "stolte eier" av en mørkeblå bikini som dekker det den skal :)
.

søndag 11. juli 2010

Prøveferie

Hos Juni er forberedelsene til ferien allerede i gang. Jeg skriver allerede for det er over en måned til den store begivenheten finner sted. (vi skal forresten tyvstarte litt til uka, med en ekstra lang helg)

Den bedre halvdelen har lovet meg ferie under sydens varmende sol, og det ble bestemt allerede i februar mens vi ennå hadde en mild og snøfattig vinter her oppe i Nord.

I går var det shopping som sto på programmet, garderoben skulle oppgraderes både for Juni og den bedre. Det ble en gledelig overraskelse i og med at jeg kunne gå ned fra størrelse "overmåte stor" til "ikke fullt så stor". Fangsten ble en badekåpe, sommerkjole i denim og knebukse, og så fant den bedre nye sommerskjorter (noe jeg anser som en bragd all den tid han hardnakket påsto at han ikke trengte noe nytt) Bilder av de lekre kreasjonene får komme senere, det tar litt for lang til å laste opp for tiden.

Etterpå øvde vi oss på å være turister. Det vil si vi vandret rundt i byen uten mål og mening. Vi var innom torvet og så på bodene til gateselgerne og der var mye rart å se. Vi fant en T-skjorte til nevøen som har bursdag snart, ACDC er det store for tiden akkurat som da jeg var på hans alder. Så gikk vi ned på kaia, men det var ingen fiskebåter inne, så det ble ikke reker på kaikanten.

Dagen ble avsluttet med baccalao og vin  sammen med gode venner på hytta.

En flott prøve-feriedag spør du meg.

lørdag 10. juli 2010

Siden kan ikke vises

I noen uker nå har vi vært på hytta. Jeg har en halvtimes kjøring derfra til jeg er på jobb og allikevel ligger hytta langt ut på landet :)
Det er så fredelig her ute, her spiser vi middag på verandaen uten å høre biler som kjører forbi, vi kan gå til vannet og fiske, det ligger bare femti meter unna.

Når venner stikker innom oss på hytta, blir det som regel kaffe på verandaen.
Alt i alt, veldig koselig og idyllisk.

Men på et område befinner vi oss i skyggenes dal - internett.
Vi har ikke fast internett på hytta, og må belage oss på det som går over eteren og av den typen er det dekning kun for tregeste sort her. Og da skal man ha god tid, når det er åser på alle kanter som skygger for signalene.

"Siden kan ikke vises" er vel den mest sette siden i nettleseren for tiden, og det begrenser internettbruken.
Den største konsekvensen er at min bedre halvdel har gitt opp å jobbe hjemmefra.
Jeg begrenser jobbingen min for tiden, og har derfor ikke planlagt jobbing hjemmefra. Så for meg er det egentlig et luksusproblem.

Jeg legger inn kommentarer på blogger, legger ut poster og leser aviser - "Siden kan ikke vises" kommer det etter en evighet med lasting. Så da begrenser jeg kommentarene og bildene så godt det lar seg gjøre, kutter ut TWITTER og Facebook og avisene kjøper jeg i papirformat og koser meg med de mens jeg drikker morgenkaffen på verandaen.

Og jeg har ikke merket abstinenser ennå, så jeg var vel ikke riktig så avhengig som jeg trodde :)

fredag 9. juli 2010

Lille pille.

For nesten to måneder siden begynte jeg å ta medisin. En liten pille hver morgen skal stoffskiftet opp sånn at jeg har krefter gjennom dagen.

Da jeg startet å ta de var jeg nokså langt nede. Kroppen fungerte rett og slett ikke og jeg ble sliten av den minste lille fysiske aktivitet. Konsentrasjonen og hukommelsen var på bunn, etter en halv dag på jobb var jeg så sliten at jeg måtte sove. Alle lyder ble oppfattet som støy, huden var tørr, og vekta gikk bare en vei, oppover.

De siste par ukene har det gått mye bedre. Jeg har fortsatt problemer med konsentrasjonen og hukommelsen, og jeg blir fort sliten hvis det er mye støy. Men utover det er det som om livet er snudd opp ned. Jeg sykler og går turer, og føler at jeg har masse energi til å gjøre det. Jeg blir fortsatt sliten, men jeg blir sliten på en positiv måte. Sliten fordi jeg har gjort noe som skulle tilsi at jeg blir det, og det går over etter en dusj og et par skiver.
Jeg er ikke lengre totalt utmattet, jeg har en levende kropp.
Skal si det hjelper på humøret :))

Da får jeg heller leve med at jeg noen ganger "detter ut" av en samtale eller mister tråden i en lang forklaring. Og at jeg av og til stopper opp midt i en setning fordi jeg har glemt hva jeg skulle si.
Jeg kjenner i allefall at jeg er på rett vei og blir nok å komme i mål med resten også :)

torsdag 8. juli 2010

Kontakt er gjenopprettet

.
Ja, da er det snart over.
Snart vil det være mulig å oppnå kontakt med min bedre halvdel utover et hmm, jaha, eller enda verre HYSJ!
Gudene skal vite at jeg har prøvd den siste måneden. Jeg har til og med prøvd hardt, men alle mine forsøk har vært totalt mislykket. Han ofrer meg ikke et blikk.

Han har sittet som limt fast foran fjernsynet, og jeg har ikke hatt mye å stille opp med mot 22 veltrente fotballkropper, blinde dommere og flere titusen mennesker med det nye geniale instrumentet Vuvuzela.

Dette er helt uforståelig for meg ettersom min bedre halvdel aldri har overvært en live fotballkamp, langt mindre sparket fotball selv. Jeg mistenker han for at han ikke har den ringeste anelse om hva offside-regelen går ut på. Og formasjoner...  det tror han bare er på flystevner ;)
Allikevel sitter han der flere timer for dag en hel sommermåned. Jeg, som for øvrig både har vært på cup-finale-turer og i tillegg har spilt aktivt og kan offsideregelen, sitter her og vansmektes mens jeg hører på de liflige tonene fra dette fantastiske instumentet.

Men endelig er vi kommet til den store finalen, snart skal livet bli som før.
Om ikke så alt for lenge vil stillheten senke seg, kampen om fjernkontrollen er over og det vil igjen være mulig å oppnå kontakt med halvdelen ;)

Jeg lurer bare på en ting: disse vuvuzela-melodiene - de finnes vel ikke på CD?
.

mandag 5. juli 2010

Juni på sitt beste

Jeg er blitt utfordret av søte Embla til å skrive et innlegg hvor jeg skryter av meg selv. En sånn utfordring kan jeg like, alle har godt av å tenke over sine positive sider av og til :)

Så her kommer seks av mine beste egenskaper ;)

Jeg er flink til å lytte, og forteller ikke videre.

Jeg er overbevist om at det bor noe godt i alle mennesker. Ikke alle greier å vise det med en gang, men det er bare å se nøye etter og det er en veldig fin måte å bli kjent med folk på.

Jeg er flink til å se sammenhenger og helheten. Spesielt i jobbsammenheng har jeg nytte av at jeg forutser hvordan endringer på et område vil påvirke et annet.

Jeg ler av meg selv :)) I den senere tid har jeg vært det som i beste fall kan kalles vimsete, det har ført til mange gode historier jeg kan fortelle. I det hele tatt, ler jeg veldig mye.

Jeg er rooolig. Det vil nok betegnes som en dårlig egenskap for de som prøver å provosere meg, lunta er ofte irriterende lang.

Jeg gir ikke opp. Jeg tar utfordrinnger og utfordrer meg selv, og gir ikke opp hvis det går skeis. Da er det bare å prøve på nytt.

Tusen takk Embla for utfordringen, jeg vil gi den videre til jenta som blogger Er Underveis. Den bloggen er så koselig, og frembringer så mange gode minner hos meg.
Og så vil jeg gi den gode utfordringen til frøkna bak Jeg Meg og Mitt, som har sitt eget sted for litt av hvert, stort og smått, opplevelser,tanker drømmer og visjoner.

Blogg seks gode egenskaper og send videre :)

fredag 2. juli 2010

Den som venter på noe godt

Det er snart et år siden sist jeg hadde med nevøen på fisketur da var han ni og nå er han nesten ti. Jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til så mye mer enn meg selv.
Men i går var jeg og henta han hos mammaen for en tur med fiskestanga til et vann like ved.
Som vanlig hadde han sekken ferdigpakket da jeg kom, og kom løpende mot meg og ga meg en god klem. Og så sa han "Åh, tante det var godt, den har jeg venta lenge på".

Skal si det gjorde godt for tante også :)