Jeg er ikke den som knytter meg så lett til mennesker, og jeg er heller ikke den som holder kontakten med gamle arbeidskollegaer eller klassekamerater. De få jeg knytter meg til, og holder kontakten med, er de virkelig gode vennene. Da er det ekstra sårt når de ikke har det bra.
I forrige uke fikk jeg en telefon fra en vennine jeg har holdt kontakten med siden videregående. Hun har ikke hatt det lett, med mye sykdom i oppveksten, og for syv år siden fikk hun leukemi. Det har vært stabilt friske prøver i flere år, helt til nå. Nå har hun fått et tilbakefall.
Det er forferdelig å være så langt unna når det skjer, vi snakket i flere timer den dagen og humøret svingte fra bunnløs sorg og til "dette skal jeg greie" Det har blitt mange tårer og lange kvelder denne uken. Og jeg ønsket at jeg hadde vært nordpå, vært der og trøstet og gitt henne den oppbackingen hun trenger.
Heldigvis har hun mange rundt seg som støtter henne, for det kommer til å bli stritt for henne i tiden framover, det vet vi fra sist. Skulle bare ønske jeg kunne vært mer tilstede..
Viser innlegg med etiketten gode venner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten gode venner. Vis alle innlegg
mandag 13. februar 2012
mandag 1. august 2011
Venner når du trenger det.
"Vennskap er viktig for mennesket.Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i tillit eller kjærlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser. Sympati, empati og ærlighet er viktig i et vennskap.
For mennesket er det viktig å ha noen på sin side når man har det vanskelig. Ettersom mennesket i utgangspunktet også er et sosialt vesen er det viktig å ha selskap av noen. Dersom et menneske er totalt ensomt, kan det føre til depresjoner og psykiske problemer." Fra Wikipedia.I dag har jeg følt betydningen av godt vennskap, takket være gode venner er jeg litt roligere for morgendagen enn jeg var i går.
søndag 17. april 2011
Venn eller belastning
De fleste av oss har perioder i livet som vi synes er vanskelige, og da er det godt å ha gode venner og venninner å støtte seg til. Mest for å ha noen å snakke med og kanskje en sjelden gang spørre om råd.
Jeg skriver en sjelden gang fordi jeg er av den oppfatning av at det er ikke alt som skal legges på en venns skuldre.
Når jeg skal spørre en venn om råd angående noe viktig, må jeg være sikker på at jeg er klar for å ta i mot råd. Jeg må vite at jeg kan ta en avgjørelse på hvorvidt jeg skal følge de rådene jeg får eller ikke. Det er ikke slik at alle råd fra venner bør følges, det er innspill som jeg tar med i helheten, og dersom jeg følger rådet skal det være ut fra egne vurderinger. Det er ikke mine venner som har ansvaret for mine handlinger og valg i livet, det må jeg stå for selv, og velger jeg feil er det mitt eget ansvar selv om jeg har fulgt et råd fra en venn.
Jeg opplever heldigvis at mine venner har samme holdning som meg, og det gjør det enklere å gi råd når jeg blir spurt.
Det er ofte slik at når man er i en vanskelig situasjon så fremstiller man virkeligheten noe unyansert og forskjellig fra hvordan man ellers ville se den. Jeg synes derfor at det er viktig å sile ut hva som skal/kan fortelles til venner.
Jeg skriver en sjelden gang fordi jeg er av den oppfatning av at det er ikke alt som skal legges på en venns skuldre.
Når jeg skal spørre en venn om råd angående noe viktig, må jeg være sikker på at jeg er klar for å ta i mot råd. Jeg må vite at jeg kan ta en avgjørelse på hvorvidt jeg skal følge de rådene jeg får eller ikke. Det er ikke slik at alle råd fra venner bør følges, det er innspill som jeg tar med i helheten, og dersom jeg følger rådet skal det være ut fra egne vurderinger. Det er ikke mine venner som har ansvaret for mine handlinger og valg i livet, det må jeg stå for selv, og velger jeg feil er det mitt eget ansvar selv om jeg har fulgt et råd fra en venn.
Jeg opplever heldigvis at mine venner har samme holdning som meg, og det gjør det enklere å gi råd når jeg blir spurt.
Det er ofte slik at når man er i en vanskelig situasjon så fremstiller man virkeligheten noe unyansert og forskjellig fra hvordan man ellers ville se den. Jeg synes derfor at det er viktig å sile ut hva som skal/kan fortelles til venner.
Eksempelvis er det ikke nødvendig å fortelle alle detaljer ved et opprivende samlivsbrudd eller samlivsproblemer. Det er heller ikke nødvendig at en som havner i feil seng belaster samvittigheten til en venn(inne).
Hvordan skulle i så fall venn(innen) kunne forholde seg til den andre parten etterpå derom de bestemte seg for å holde sammen, tross alt?
En del ting mener jeg man bør tie om, selv i et vennskap, og hvis man angrer det man har fortalt kan det bli en tung belastning for begge parter selv om det der og da var godt å prate med noen.
Hvordan skulle i så fall venn(innen) kunne forholde seg til den andre parten etterpå derom de bestemte seg for å holde sammen, tross alt?
En del ting mener jeg man bør tie om, selv i et vennskap, og hvis man angrer det man har fortalt kan det bli en tung belastning for begge parter selv om det der og da var godt å prate med noen.
mandag 6. desember 2010
Det trengs to
Det er trist når en diskusjon bare blir hengende i luften. Når venner ikke blir enige, og heller ikke blir enig om å være uenige.. Bare skifter samtaleemne, og later som ingen ting.
Ingen ting blir gjort opp, bare feid under teppet og der ligger det som en klump og minner på..
"Dere ble ikke enige" sier den, "dere avsluttet ikke. Feiginger!!"
Etterpå går man der og skuler på klumpen og føler at den andre unngår en.
Det ser nesten ut som den vokser, ennå den er feid under teppet og ikke skal snakkes om.
Et hvert forsøk på tilnærming blir avvist, ikke kontant, men mer som et høflig hint. "vi snakkes senere"
Det trengs to for å diskutere og to for å gjøre opp
Det er trist når klumpen under teppet bare blir større og større, og du innser at du er alene om å ønske å feie den bort.
Ingen ting blir gjort opp, bare feid under teppet og der ligger det som en klump og minner på..
"Dere ble ikke enige" sier den, "dere avsluttet ikke. Feiginger!!"
Etterpå går man der og skuler på klumpen og føler at den andre unngår en.
Det ser nesten ut som den vokser, ennå den er feid under teppet og ikke skal snakkes om.
Et hvert forsøk på tilnærming blir avvist, ikke kontant, men mer som et høflig hint. "vi snakkes senere"
Det trengs to for å diskutere og to for å gjøre opp
Det er trist når klumpen under teppet bare blir større og større, og du innser at du er alene om å ønske å feie den bort.
onsdag 13. oktober 2010
Taletrengt med skrivesperre og null fantasi
Om et par uker fyller en av mine beste venninner femti år, og det må selvfølgelig feires :)
Og da har det seg slik at det er Juni som skal til pers for å fremføre tale.
Akkurat det å fremføre en tale er bare morro, men jeg må jo ha noe å fremføre.
Jeg har prøvd og prøvd i flere uker, men greier ikke å få knota ned noe vettugt å si. Det er visst det som kalles skrivesperre.
Jeg har masse jeg vil si, for min venninne er ei fantastisk dame som er full av sprell.
Vi har vært venner i 25 år og jeg har hatt mange morsomme opplevelser sammen med henne, så det burde være nok å fortelle om.
Men så er det å få dette ned på papiret på en sånn måte at det også blir morsomt for de andre gjestene....
Og så vil jeg ikke bare stå rett opp og ned og fortelle heller.
Dama er femti!! Da må jeg legge sjela i framføringa også!!
Jeg lurte på om jeg skulle finne fram klær som vi har brukt opp gjennom tiden, og kle henne ut etterhvert som jeg forteller. Knytte minner til de forskjellige klærne...
Men vi er ikke helt samme størrelse.
Eller bare finne fram ting som minner meg om henne, og overrekke tingene etter hvert som jeg forteller.
Sang blir det ihvertfall ikke, der går grensa selv for meg (og sannsynligvis for de må høre på også)
Jeg regner med at gullegget blir lagt plutselig, i mellomtiden mottas gode råd med STOR takk
Og da har det seg slik at det er Juni som skal til pers for å fremføre tale.
Akkurat det å fremføre en tale er bare morro, men jeg må jo ha noe å fremføre.
Jeg har prøvd og prøvd i flere uker, men greier ikke å få knota ned noe vettugt å si. Det er visst det som kalles skrivesperre.
Jeg har masse jeg vil si, for min venninne er ei fantastisk dame som er full av sprell.
Vi har vært venner i 25 år og jeg har hatt mange morsomme opplevelser sammen med henne, så det burde være nok å fortelle om.
Men så er det å få dette ned på papiret på en sånn måte at det også blir morsomt for de andre gjestene....
Og så vil jeg ikke bare stå rett opp og ned og fortelle heller.
Dama er femti!! Da må jeg legge sjela i framføringa også!!
Jeg lurte på om jeg skulle finne fram klær som vi har brukt opp gjennom tiden, og kle henne ut etterhvert som jeg forteller. Knytte minner til de forskjellige klærne...
Men vi er ikke helt samme størrelse.
Eller bare finne fram ting som minner meg om henne, og overrekke tingene etter hvert som jeg forteller.
Sang blir det ihvertfall ikke, der går grensa selv for meg (og sannsynligvis for de må høre på også)
Jeg regner med at gullegget blir lagt plutselig, i mellomtiden mottas gode råd med STOR takk
Etiketter:
feiring,
gode venner,
utfordring på strak arm
torsdag 29. juli 2010
Fredagsmail... Men hei! Det er torsdag!
.
Det er godt å ha gode venner som støtter og oppmuntrer når livet går litt på halv åtte, og som gir meg et kraftig spark bak når det trengs.
I det siste har det blitt både oppmuntring og spark bak, og det har vært behov for begge deler :)
En venninne abonnerer på fredagsmail fra Nettkirken, og hun pleier å dele utdrag fra teksten med oss andre når hun synes vi har behov.
Det er ikke slik at hun spammer mailboksene våre med bibelsitat hver fredag med påfølgende forkynning av himmel og helvete hvis vi ikke oppfører oss i helga :)
Vi får lov til å forbli "hedninger," og må nok sikkert ta konsekvensene av det når den tid kommer, men det er vårt eget valg.
Derimot tar hun utdrag fra kommentarene som nettprestene skriver. (Nettprest er for øvrig en yrkesgruppe jeg ikke ante eksisterte) Ut fra disse kommentarene lager hun en koselig liten mail, og ønsker god helg :)
Nokså ulik den typen fredagsmail jeg sender ut fra tid til annen.... bortsett fra at jeg også ønsker god helg.
Den siste, som vi fikk i dag selv om det er torsdag, ser jeg var helt klart myntet på meg...
Og den var et spark bak!
Det har seg nemlig slik at det er et par ting jeg har gått og gruet meg til i det siste. Jeg har fått gode råd fra mine venner, til liten nytte. Jeg føler meg litt pysete.
Det ene gjelder et planleggingsmøte jeg skal ha på jobb. Jeg er nødt til å ha det før jeg går på ferie og jeg har gruet og utsatt innkallingen i det lengste. Vanligvis er disse møtene veldig greie å komme igjennom, men nå når jeg er bare halvveis oppegående gruer jeg veldig. Hva gjør jeg hvis jeg detter ut og ikke greier å få med meg det de andre sier? Eller hvis jeg stopper opp midt i en setning og har glemt hva jeg skulle si?
Det handler om å tørre å vise svakhet. Noe som er greit på tomannshånd, men når det er mange tilstede blir det litt overveldende. Så jeg gruer..
Det andre er en nært forestående reise til hovedstaden for å få tatt noen prøver.
Jeg vil absolutt ikke stikkes, men jeg vet jo at jeg må. Så jeg gruer..
Så fikk jeg denne mailen da, en fredagsmail på en torsdag :) Og den handler akkurat om det å grue seg, og ikke la gruingen ta overhånd sånn at den styrer det jeg gjør. Den traff meg midt i hjertet akkurat nå.
(Håper Nettkirken tilgir at jeg siterer uten å linke direkte, men jeg har ingen link til selve teksten)
Nå skal jeg pelle meg ut av soveposen og sette den ene foten foran den andre nok mange ganger til at jeg får det overstått, og så skal jeg kose meg med en kopp kaffe og den deilige følelsen etterpå :)
.
Det er godt å ha gode venner som støtter og oppmuntrer når livet går litt på halv åtte, og som gir meg et kraftig spark bak når det trengs.
I det siste har det blitt både oppmuntring og spark bak, og det har vært behov for begge deler :)
En venninne abonnerer på fredagsmail fra Nettkirken, og hun pleier å dele utdrag fra teksten med oss andre når hun synes vi har behov.
Det er ikke slik at hun spammer mailboksene våre med bibelsitat hver fredag med påfølgende forkynning av himmel og helvete hvis vi ikke oppfører oss i helga :)
Vi får lov til å forbli "hedninger," og må nok sikkert ta konsekvensene av det når den tid kommer, men det er vårt eget valg.
Derimot tar hun utdrag fra kommentarene som nettprestene skriver. (Nettprest er for øvrig en yrkesgruppe jeg ikke ante eksisterte) Ut fra disse kommentarene lager hun en koselig liten mail, og ønsker god helg :)
Nokså ulik den typen fredagsmail jeg sender ut fra tid til annen.... bortsett fra at jeg også ønsker god helg.
Den siste, som vi fikk i dag selv om det er torsdag, ser jeg var helt klart myntet på meg...
Og den var et spark bak!
Det har seg nemlig slik at det er et par ting jeg har gått og gruet meg til i det siste. Jeg har fått gode råd fra mine venner, til liten nytte. Jeg føler meg litt pysete.
Det ene gjelder et planleggingsmøte jeg skal ha på jobb. Jeg er nødt til å ha det før jeg går på ferie og jeg har gruet og utsatt innkallingen i det lengste. Vanligvis er disse møtene veldig greie å komme igjennom, men nå når jeg er bare halvveis oppegående gruer jeg veldig. Hva gjør jeg hvis jeg detter ut og ikke greier å få med meg det de andre sier? Eller hvis jeg stopper opp midt i en setning og har glemt hva jeg skulle si?
Det handler om å tørre å vise svakhet. Noe som er greit på tomannshånd, men når det er mange tilstede blir det litt overveldende. Så jeg gruer..
Det andre er en nært forestående reise til hovedstaden for å få tatt noen prøver.
Jeg vil absolutt ikke stikkes, men jeg vet jo at jeg må. Så jeg gruer..
Så fikk jeg denne mailen da, en fredagsmail på en torsdag :) Og den handler akkurat om det å grue seg, og ikke la gruingen ta overhånd sånn at den styrer det jeg gjør. Den traff meg midt i hjertet akkurat nå.
(Håper Nettkirken tilgir at jeg siterer uten å linke direkte, men jeg har ingen link til selve teksten)
Det handler om å stå opp
Polfareren Erling Kagge sier i sin bok ”Alt jeg ikke lærte på skolen”, at det aller vanskeligste med å lykkes i et så vanvittig prosjekt som å gå alene til Sydpolen, er å stå opp om morgenen. Egentlig er det ganske enkelt. Når du først har stått opp, så handler det bare om å sette den ene foten foran den andre – nok mange ganger.
Vi kjenner alle på kravene vi har i hverdagen. Det er lett å utsette det vanskelige, det vi ikke behersker – det vi kjenner oppriktig motlyst til å gjøre. Fristelsen for å ”ligge i soveposen litt til” er nok en kjent følelse. Like selvsagt er den gode følelsen når vi har gjort unna en plikt – en oppgave som mange ganger viser seg å ikke være i nærheten så vanskelig som gruingen skulle tilsi.
Nå skal jeg pelle meg ut av soveposen og sette den ene foten foran den andre nok mange ganger til at jeg får det overstått, og så skal jeg kose meg med en kopp kaffe og den deilige følelsen etterpå :)
.
Etiketter:
gode venner,
internett,
positivitet,
valg i livet
lørdag 12. juni 2010
Opp og ut
.
Døra til soverommet går opp og han kommer såvidt innenfor før han stopper og ser på meg.
"Gå ut!" sier jeg, "Jeg vil ikke ha deg her!"
Han går ikke ut, men fortsetter å se på meg mens han tripper utålmodig med føttene.
Han sier ingenting, men gir meg et anklagende blikk: "Nå er det på tide at du står opp, du har ligget lenge nok!"
Jo, jeg får dårlig samvittighet men prøver meg allikevel med et nytt "Gå ut!" Han hører ikke på meg, tvert i mot, han går et par skritt inn i rommet som om han vil fortelle meg at jeg likegodt kan gi opp. Han har bestemt seg, nå SKAL jeg stå opp. Ingen flere dager i senga.
Han sier fortsatt ingen ting, men jeg ser hvor glad han er når jeg står opp. Han går foran meg opp trappa til stua, snur seg flere ganger for å forsikre seg om at jeg virkelig kommer opp. Jeg setter meg i sofaen og han legger seg med hodet i fanget mitt, og jeg stryker han over hodet. Det er tydelig at han liker det, og jeg blir litt glad. Var det ikke mer som skulle til for å få han fornøyd?
Jeg sitter sånn en stund før jeg går og setter på kaffen, og snart er det velkjent godlukt i hele kjøkkenet og stua.
Det gjør litt godt å sitte der med kaffekruset og ikke gjøre noe, ikke engang tenke bevisste tanker.
"Skal vi gå på fisketur?" hører jeg plutselig meg selv spørre. Jeg vet ikke hvor det kom fra, men han er klar med en gang.
Sekken blir pakket, og jeg kler på meg og vi går ut.
Det er overskyet, bare et lite solgøtt nå og da.
Men det gjør ikke noe, for jeg har gått ut og det kjennes godt.
Takket være en sta og selskapssyk hund :)
Døra til soverommet går opp og han kommer såvidt innenfor før han stopper og ser på meg.
"Gå ut!" sier jeg, "Jeg vil ikke ha deg her!"
Han går ikke ut, men fortsetter å se på meg mens han tripper utålmodig med føttene.
Han sier ingenting, men gir meg et anklagende blikk: "Nå er det på tide at du står opp, du har ligget lenge nok!"
Jo, jeg får dårlig samvittighet men prøver meg allikevel med et nytt "Gå ut!" Han hører ikke på meg, tvert i mot, han går et par skritt inn i rommet som om han vil fortelle meg at jeg likegodt kan gi opp. Han har bestemt seg, nå SKAL jeg stå opp. Ingen flere dager i senga.
Den dårlige samvittigheten tar overhånd, og jeg drar meg ut av senga. En liten stund greier jeg vel... Jeg har forsømt han de siste dagene, han liker jo best å være sammen med meg og det er jo ikke hans feil at jeg har gjemt meg under dyna. Så jeg står opp, en liten stund.
Han sier fortsatt ingen ting, men jeg ser hvor glad han er når jeg står opp. Han går foran meg opp trappa til stua, snur seg flere ganger for å forsikre seg om at jeg virkelig kommer opp. Jeg setter meg i sofaen og han legger seg med hodet i fanget mitt, og jeg stryker han over hodet. Det er tydelig at han liker det, og jeg blir litt glad. Var det ikke mer som skulle til for å få han fornøyd?
Jeg sitter sånn en stund før jeg går og setter på kaffen, og snart er det velkjent godlukt i hele kjøkkenet og stua.
Det gjør litt godt å sitte der med kaffekruset og ikke gjøre noe, ikke engang tenke bevisste tanker.
"Skal vi gå på fisketur?" hører jeg plutselig meg selv spørre. Jeg vet ikke hvor det kom fra, men han er klar med en gang.
Sekken blir pakket, og jeg kler på meg og vi går ut.
Det er overskyet, bare et lite solgøtt nå og da.
Men det gjør ikke noe, for jeg har gått ut og det kjennes godt.
Takket være en sta og selskapssyk hund :)
Etiketter:
gode venner,
motivasjon,
positivitet,
stoffskifte,
ut på tur aldri sur :)
torsdag 27. mai 2010
I gamle dager:)
I morges da jeg var fri for kaffe kom jeg på tanken om å stikke over til naboen og låne litt, butikken var ikke åpnet ennå, og jeg var kaffetørst.
Det ble med tanken, men den tanken har fulgt meg gjennom dagen...
Det er ikke vanlig i nabolaget vårt at vi stikke over til naboen og låner en kopp kaffe, sukker eller mel. Det er noe jeg var vant med fra barndommen. Da butikkene stengte halv fem på ukedagene og klokka et på lørdag. Bensinstasjonene hadde bensin og kioskene tobakk, ukeblader og godteri. Da var naboene en god nødløsning.
Som regel var det vi ungene som ble sendt over gjerdet for å låne. Mødrene sto da på kjøkkenet midt i å lage et eller annet og hadde ikke tid. Men dagen etter, når de skulle skaffe tilbake, var det mødrene som tok jobben.
Da hadde de nemlig god tid, mødrene. Kaffen kom på bordet og skravla gikk, det tok gjerne et par timer å levere tilbake, så litt sosialt var det også .
Jeg husker spesielt en dag en av naboguttene kom over og lurte på om han kunne få låne noen kokte poteter. Han skulle nemlig på fotballtrening om en halvtime, og potetene var ikke kokt ennå hjemme hos han. Utenkelig at han skulle spise middag uten potet ;)
Jeg husker ikke nå om vi fikk fedigkokte poteter tilbake, men jeg tipper det ble en prat ved kjøkkenbordet iallefall.
Det ble med tanken, men den tanken har fulgt meg gjennom dagen...
Det er ikke vanlig i nabolaget vårt at vi stikke over til naboen og låner en kopp kaffe, sukker eller mel. Det er noe jeg var vant med fra barndommen. Da butikkene stengte halv fem på ukedagene og klokka et på lørdag. Bensinstasjonene hadde bensin og kioskene tobakk, ukeblader og godteri. Da var naboene en god nødløsning.
Som regel var det vi ungene som ble sendt over gjerdet for å låne. Mødrene sto da på kjøkkenet midt i å lage et eller annet og hadde ikke tid. Men dagen etter, når de skulle skaffe tilbake, var det mødrene som tok jobben.
Da hadde de nemlig god tid, mødrene. Kaffen kom på bordet og skravla gikk, det tok gjerne et par timer å levere tilbake, så litt sosialt var det også .
Jeg husker spesielt en dag en av naboguttene kom over og lurte på om han kunne få låne noen kokte poteter. Han skulle nemlig på fotballtrening om en halvtime, og potetene var ikke kokt ennå hjemme hos han. Utenkelig at han skulle spise middag uten potet ;)
Jeg husker ikke nå om vi fikk fedigkokte poteter tilbake, men jeg tipper det ble en prat ved kjøkkenbordet iallefall.
søndag 23. mai 2010
Stillhet.
Det har hendt at jeg har truffet mennesker som har funnet en plass i hjertet mitt med en gang. Mennesker som jeg har tenkt at jeg bare måtte opprettholde kontakten med. Felles for disse menneskene er at jeg har følt at de har tilført meg noe av verdi, de utfyller meg samtidig som vi er veldig like. Og jeg opplever at jeg har den same rollen i deres liv. Som regel oppdager jeg det med en gang når jeg treffer disse menneskene. Om det er kjemien som stemmer eller noe annet, skal være usagt, men stemmer gjør det :)
Jeg er ikke den typen som slipper så mange innpå meg, så dette gjelder bare en knapp håndfull mennesker. Og det er heller ikke sånn at vi har daglig eller ukentlig kontakt. Det kan faktisk gå veldig lang tid mellom hver gang vi tar kontakt. Men det er bestandig greit, selv om det har gått en måned eller tre siden sist så bebreider vi ikke hverandre. Vi er glad for å være sammen der og da, og gleder oss til neste gang uansett hvor lenge det blir til. Går det veldig lang tid mellom treffene kan vi sende en SMS uten at vi nødvendigvis forventer svar med en gang.
Når vi først er sammen, opplever jeg at vi kan prate om helt andre ting en de vennene jeg omgås mye oftere.
Og vi kan være stille sammen.
For meg er stillhet i en samtale et tegn på tillit, det at samtalen stopper opp og det blir helt stille uten at den ene parten febrilsk prøver å finne på noe å si, gir en helt spesiell trygghet.
Stillhet som ikke er pinlig, og som kan brukes til å tenke. Tenke på det den andre har sagt, eller på det jeg selv har sagt. Eller bare være stille fordi ingen har noe å si for øyeblikket :) Det er ofte de beste samtalene.
"Ekte vennskap finnes der hvor stillhet mellom to mennesker føles behagelig"
Dave Tyson Gentry
Jeg er ikke den typen som slipper så mange innpå meg, så dette gjelder bare en knapp håndfull mennesker. Og det er heller ikke sånn at vi har daglig eller ukentlig kontakt. Det kan faktisk gå veldig lang tid mellom hver gang vi tar kontakt. Men det er bestandig greit, selv om det har gått en måned eller tre siden sist så bebreider vi ikke hverandre. Vi er glad for å være sammen der og da, og gleder oss til neste gang uansett hvor lenge det blir til. Går det veldig lang tid mellom treffene kan vi sende en SMS uten at vi nødvendigvis forventer svar med en gang.
Når vi først er sammen, opplever jeg at vi kan prate om helt andre ting en de vennene jeg omgås mye oftere.
Og vi kan være stille sammen.
For meg er stillhet i en samtale et tegn på tillit, det at samtalen stopper opp og det blir helt stille uten at den ene parten febrilsk prøver å finne på noe å si, gir en helt spesiell trygghet.
Stillhet som ikke er pinlig, og som kan brukes til å tenke. Tenke på det den andre har sagt, eller på det jeg selv har sagt. Eller bare være stille fordi ingen har noe å si for øyeblikket :) Det er ofte de beste samtalene.
"Ekte vennskap finnes der hvor stillhet mellom to mennesker føles behagelig"
Dave Tyson Gentry
tirsdag 4. mai 2010
Heia haue!
Kaffe er en viktig del av livet mitt, jeg har tidligere skrevet et innlegg om det og skal ikke gjenta meg selv. De som vil kan heller lese inlegget.
Iallefall er det nå slik at når jeg får besøk, eller venter besøk, så settes kaffen på. Så også i dag.
Jeg hadde avtalt med ei venninne at hun skulle stikke innom når jeg var ferdig på jobb, så det første jeg gjorde var å sette på kaffen. Da det ringte på var jeg akkurat ferdig, så jeg slo på trakteren og gikk ned for å låse opp. Det er ikke vanlig i nabolaget at ytterdøra er låst når det er folk hjemme, men ettersom jeg har en hund som stort sett går dit han vil og i tillegg åpner dører, så må ytterdøra mi alltid være låst.
Tilbake til kaffen... Da vi kom opp på kjøkkenet var det vått over alt: på kjøkkenbenken, på gulvet og det rant kaffe ned langs siden på kjøleskapet.
Og ved siden av kaffetrateren sto kaffekanna som jeg hadde glemt å sette i trakteren da jeg gikk ned for å låse opp. Og siden jeg hadde tatt meg tid til å vise fram de nye gardinene jeg hadde hengt opp i går, ble det tid nok til å lage dam både her og der på kjøkkenet. For å bruke et uttrykk her nordfra "heia haue!!" (haue = hodet)
Vi fikk oss en god latter, og fikk etter hvert tørket opp og satt på ny kaffe :)
Jeg hadde ikke planlagt gulvvask i dag, men det var godt å sette seg ned med nyvaska gulv, nytraktet kaffe og nykjøpt formkake. Koselig ble det uansett:)
Etiketter:
en god latter forlenger livet,
gode venner,
kaffeprat,
travel hverdag
torsdag 22. april 2010
Juni klager over livets urettferdigheter.
Tante Grønn skriver i et av sine innlegg om hvor hun henter styrke fra. Hun skriver at hun henter styrken fra sitt aller svakeste, fra de stundene da hun har vært lengst nede.
Som meg har hun en "usynlig" sykdom, og selv om vi har forskjellig sykdom kjenner jeg igjen tankesettet hennes. Vi prøver å skjule hvor sliten vi er, og bruker masse energi på å holde humøret oppe og vise styrke når vi er sammen med andre, og faller sammen som en gulvklut når vi er alene.
Jeg opplever i tillegg at jeg møter liten forståelse fra en del av mine nærmeste som ikke har sett hvordan sykdommen påvirker meg. "Du ser jo helt frisk ut" er ikke uvanlig å høre.
Ja, jeg ser frisk ut, det er ikke vanskelig å fikse med litt sminke og klær i friske farger.
Når jeg så kler på meg litt godt humør ser jeg smashing ut :) Utenpå..
Jeg vil ikke at alle skal se hvor dårlig jeg er, og trenger ikke medfølelse i bøtter og spann.
Inenfor det friske skallet, råder nemlig kaoset. Jeg må konsentrere meg for å greie å følge med i en samtale. Nyheter på TV, eller en film er nesten uoverkommelig, jeg greier rett og slett ikke å konsentrere meg lenge nok. Jeg glemmer ting, og kan stoppe midt i en setning rett og slett fordi jeg har glemt hva jeg skulle si. Det å forholde seg til andre mennesker, være hyggelig og se frisk ut, krever enormt mye energi.
Når jeg da har en jobb som medfører mye kontakt med mennesker, og at jeg skal være den drivende/inspirerende part, ender de fleste arbeidsdagene med at jeg dumper ned på sofaen og ikke greier å spise middag før det har gått noen timer.
Det sosiale livet begrenser seg i lange perioder til chatting med venner og familie på nett. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å klistre på meg et smil og være selskapelig. Da går jeg heller en tur i marka, eller i klatrveggen hvis jeg greier.
Og det blir lagt merke til. De som fra tidligere har vært vant til at jeg hentet nevøer og nieser med på tur og overnatting, må klare seg uten disse "fridagene". Jeg orker ikke tanken på en fireåring som annet hvert minutt spør "hvorfor det?" og hele tiden krever oppmerksomhet og vil bli sysselsatt.
Det blir behørig kommentert hvor skuffet fireåringen er over at tante Juni drar på tur uten henne. (ennå tante Juni ikke har fortalt fireåringen at hun har vært eller skal på tur)
Selv om jeg har sagt at jeg skal ta barna med når jeg blir i form til det, virker det ikke som det synker inn hos de voksne. Og det sårer veldig når jeg får kommentarer som "Oi, er du blitt frisk nå siden du greier DET?" når jeg selv er stolt over at jeg har gått en lang tur, eller klatra veggen helt opp.
For jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg vil etterhvert få medisiner som, i riktig dose, gjør at jeg kan leve tilnærmet normalt, men i følge legen vil det gå noen måneder før det skjer.
Og jeg vil komme til å få perioder som denne senere også.
I mellomtiden gleder jeg meg over de som forstår. Min samboer, arbeidsgiver, mine foreldre og mine beste venninner forstår og aksepterer at jeg går på under halv maskin.
De skjønner hvorfor jeg blir stille og ukonsentrert, og at jeg av og til bare må være for meg selv. Og de maser heller ikke.
Dette ble, som tittelen antyder, ikke noe positivt innlegg. Men ettersom alle kan stoppe å lese når det måtte passe, så legger jeg det ut.
Kanskje er det noen som leser som har det på samme måte, og kanskje er det noen som får et nødvendig spark bak. Kanskje ingen av delene. Uansett, takk for at du holdt ut :)
.
Som meg har hun en "usynlig" sykdom, og selv om vi har forskjellig sykdom kjenner jeg igjen tankesettet hennes. Vi prøver å skjule hvor sliten vi er, og bruker masse energi på å holde humøret oppe og vise styrke når vi er sammen med andre, og faller sammen som en gulvklut når vi er alene.
Jeg opplever i tillegg at jeg møter liten forståelse fra en del av mine nærmeste som ikke har sett hvordan sykdommen påvirker meg. "Du ser jo helt frisk ut" er ikke uvanlig å høre.
Ja, jeg ser frisk ut, det er ikke vanskelig å fikse med litt sminke og klær i friske farger.
Når jeg så kler på meg litt godt humør ser jeg smashing ut :) Utenpå..
Jeg vil ikke at alle skal se hvor dårlig jeg er, og trenger ikke medfølelse i bøtter og spann.
Inenfor det friske skallet, råder nemlig kaoset. Jeg må konsentrere meg for å greie å følge med i en samtale. Nyheter på TV, eller en film er nesten uoverkommelig, jeg greier rett og slett ikke å konsentrere meg lenge nok. Jeg glemmer ting, og kan stoppe midt i en setning rett og slett fordi jeg har glemt hva jeg skulle si. Det å forholde seg til andre mennesker, være hyggelig og se frisk ut, krever enormt mye energi.
Når jeg da har en jobb som medfører mye kontakt med mennesker, og at jeg skal være den drivende/inspirerende part, ender de fleste arbeidsdagene med at jeg dumper ned på sofaen og ikke greier å spise middag før det har gått noen timer.
Det sosiale livet begrenser seg i lange perioder til chatting med venner og familie på nett. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å klistre på meg et smil og være selskapelig. Da går jeg heller en tur i marka, eller i klatrveggen hvis jeg greier.
Og det blir lagt merke til. De som fra tidligere har vært vant til at jeg hentet nevøer og nieser med på tur og overnatting, må klare seg uten disse "fridagene". Jeg orker ikke tanken på en fireåring som annet hvert minutt spør "hvorfor det?" og hele tiden krever oppmerksomhet og vil bli sysselsatt.
Det blir behørig kommentert hvor skuffet fireåringen er over at tante Juni drar på tur uten henne. (ennå tante Juni ikke har fortalt fireåringen at hun har vært eller skal på tur)
Selv om jeg har sagt at jeg skal ta barna med når jeg blir i form til det, virker det ikke som det synker inn hos de voksne. Og det sårer veldig når jeg får kommentarer som "Oi, er du blitt frisk nå siden du greier DET?" når jeg selv er stolt over at jeg har gått en lang tur, eller klatra veggen helt opp.
For jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg vil etterhvert få medisiner som, i riktig dose, gjør at jeg kan leve tilnærmet normalt, men i følge legen vil det gå noen måneder før det skjer.
Og jeg vil komme til å få perioder som denne senere også.
I mellomtiden gleder jeg meg over de som forstår. Min samboer, arbeidsgiver, mine foreldre og mine beste venninner forstår og aksepterer at jeg går på under halv maskin.
De skjønner hvorfor jeg blir stille og ukonsentrert, og at jeg av og til bare må være for meg selv. Og de maser heller ikke.
Dette ble, som tittelen antyder, ikke noe positivt innlegg. Men ettersom alle kan stoppe å lese når det måtte passe, så legger jeg det ut.
Kanskje er det noen som leser som har det på samme måte, og kanskje er det noen som får et nødvendig spark bak. Kanskje ingen av delene. Uansett, takk for at du holdt ut :)
.
Etiketter:
gode venner,
Juni klager,
stoffskifte,
valg i livet
Abonner på:
Innlegg (Atom)

