Litt har jeg nå lært den første måneden som hybelboer i hovedstaden.
Det første jeg lærte var at alle busspassasjerer farlige. Det innebærer at man heller skal stå stå framfor å sette seg ved siden av noen man ikke kjenner, og SPESIELT hvis de eneste ledige setene er baklengsseter.
Og så skal man surfe på mobilen mens man sitter på bussen. Da er det viktig å se mest mulig opptatt ut, særlig hvis man har plassert vesken på setet ved siden av. Det kunne jo komme en gammel krok som trengte den plassen og da ville det være et ork å flytte veska. Best jeg lærer det serduikkeatjegeropptattmedviktigsurfing-uttrykket snarest.
Og før vi forlater kollektivtransporten så har jeg også lært at det er ikke noen krise om jeg ikke rekker bussen eller banen. Det er faktisk ikke to timer til neste buss slik jeg er vant med. Sparer noen saftige nordnorske uttrykk der ja. (og de kan jo være kjekke å ha til senere).
Så så langt vil jeg si jeg har tilpasset meg bra i Tigerstaden.
Ny oppdatering kommer plutselig :)
Viser innlegg med etiketten forandring. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten forandring. Vis alle innlegg
torsdag 30. juni 2011
søndag 5. juni 2011
Da var det gjort
Jeg har pakket kofferten og flyttet til Oslo. Alt gikk veldig fort. Den ene uken fikke jeg beskjed om at jeg fikk den videreutdanningen jeg hadde søkt om, den andre uken fikke jeg beskjed om at det var en jobb ledig til meg i Oslo fra 1 juni, og tredje uken hadde jeg ordnet sted å bo. Så gikk det to uker før jeg pakket kofferten og flyttet. PUH!
Det er både fordeler og ulemper med å komme ned rett før en langhelg, ulempen er jo at "alle" kjente bruker langhelga til å reise bort. Fordelen er at jeg må lære meg å bo alene igjen, finne ting å gjøre alene, lære meg å trives med å være alene i leiligheten. Så dagene har gått med til å bli kjent i området, til å finne busser og baner som korresponderer slik at jeg kommer meg på jobb. Første dagen gikk jeg 25 minutt til t-banen, og i går oppdaget jeg at det går buss rett borte i veien. Jaja, ingen har vondt av litt trim i godværet, men den bussen blir nok god å ha til vinteren.
Det har ikke blitt tid til hverken å lese blogger eller å skrive selv de siste ukene, men mulig det blir med tid etterhvert. Først må jeg bare finne ut hva jeg har lyst til å gjøre på fritida fremover.
Vi høres :)
Det er både fordeler og ulemper med å komme ned rett før en langhelg, ulempen er jo at "alle" kjente bruker langhelga til å reise bort. Fordelen er at jeg må lære meg å bo alene igjen, finne ting å gjøre alene, lære meg å trives med å være alene i leiligheten. Så dagene har gått med til å bli kjent i området, til å finne busser og baner som korresponderer slik at jeg kommer meg på jobb. Første dagen gikk jeg 25 minutt til t-banen, og i går oppdaget jeg at det går buss rett borte i veien. Jaja, ingen har vondt av litt trim i godværet, men den bussen blir nok god å ha til vinteren.
Det har ikke blitt tid til hverken å lese blogger eller å skrive selv de siste ukene, men mulig det blir med tid etterhvert. Først må jeg bare finne ut hva jeg har lyst til å gjøre på fritida fremover.
Vi høres :)
torsdag 28. april 2011
Ny dag, nye... muligheter?
Konsekvenser av kostnadskutt var overskrifta i møteinnkallingen jeg fikk i dag.
Ikke noen hyggelig overskrift, og jeg hadde ikke lyst å åpne, langt minde godta, møteinnkallingen.
Vi har gått noen runder med kostnadskutt de siste årene, men det har til nå vært litt fjernt for oss for vi har ikke blitt direkte berørt. Nå er altså turen kommet til oss, og jeg kjenner magen knyte seg når jeg tenker på møtet som skal være i dag. Jeg lurer på om noen blir effektivisert bort, i så tilfelle hvem?
Det er ikke lett å få sove, jeg har prøvd alle metoder: avslappingsøvelser, styre tankene og har til og med tatt i bruk bestemors råd om å ta på ull-lester. Det nytter bare ikke.
Nå har jeg kokt kaffen for andre gang og skal gå i dusjen før jeg spiser frokost.
Ironisk nok har jeg, etter at jeg ga opp sovingen, sittet og jobbet.
Jeg har fått masse gjort - vært effektiv og gjort mitt beste - jeg har skjønt at det er viktig i dag.
Ikke noen hyggelig overskrift, og jeg hadde ikke lyst å åpne, langt minde godta, møteinnkallingen.
Vi har gått noen runder med kostnadskutt de siste årene, men det har til nå vært litt fjernt for oss for vi har ikke blitt direkte berørt. Nå er altså turen kommet til oss, og jeg kjenner magen knyte seg når jeg tenker på møtet som skal være i dag. Jeg lurer på om noen blir effektivisert bort, i så tilfelle hvem?
Det er ikke lett å få sove, jeg har prøvd alle metoder: avslappingsøvelser, styre tankene og har til og med tatt i bruk bestemors råd om å ta på ull-lester. Det nytter bare ikke.
Nå har jeg kokt kaffen for andre gang og skal gå i dusjen før jeg spiser frokost.
Ironisk nok har jeg, etter at jeg ga opp sovingen, sittet og jobbet.
Jeg har fått masse gjort - vært effektiv og gjort mitt beste - jeg har skjønt at det er viktig i dag.
lørdag 16. oktober 2010
På vei mot det perfekte.
Tenk deg at julaften, nyttårsaften, 17 mai og bursdagen din kommer på samme dag.
Selv om jeg ikke har noen storslått feiring, er dagen i dag slik for meg.
16 oktober for 11 år siden tok jeg mit livs viktigste, og riktigste, valg. Jeg snudde opp ned på livet mitt, kvittet meg med det gamle og bestemte meg for å begynne på nytt.
Det skjedde helt plutselig, at jeg innså at hvis jeg ikke gjør noe nå vil jeg aldri greie å gjøre noe. Selvfølgelig hadde jeg tenkt og ønsket at jeg skulle greie det, i flere år faktisk, men jeg anså ikke meg selv som sterk nok og var altfor redd til å prøve. Konsekvensene hvis jeg mislyktes ville bli altfor store, både for barna og meg.
Det er merkelig hvordan man kan finne trygghet i det utrygge, og at det kan holde en tilbake fra å finne virkelig trygghet.
Hvordan livet var da og hvordan jeg havnet inn i det, vet jeg ennå ikke om jeg skal skrive noe om, kanskje et senere innlegg eller kanskje ikke.. I allefall tok jeg avgjørelsen den dagen for 11 år siden, og selv om den første tiden var noe av det verste jeg hadde opplevd til da, så greide jeg å holde ut. Jeg sto fast på min avgørelse, og holdt ut :) Jeg er fortsatt kjempestolt av meg selv.
Det var ikke bare jeg som fikk en vanskelig tid, min nærmeste familie og mine venner ble også involvert uten at jeg kunne påvirke det. Mange av mine venner falt fra, de ble bare borte. Men to venninner holdt ut og de er de eneste av mine gamle venner jeg fortsatt har kontakt med. Og de eneste personene jeg stoler 100% på.
Ved å ta det valget har jeg blitt mer bevisst på hva jeg ønsker i livet mitt. Jeg har blitt klar over min egen styrke og har gitt meg selv utallige valgmuligheter senere. Muligheter til å finne ekte trygghet for meg og mine, muligheter til å realisere drømmer.
Muligheten til det perfekte liv.
Det høres nok flåsete ut for noen å søke etter det perfekte liv, noen vil til og med si at for de fleste eksisterer det ikke. Men det gjør det :) Spørsmålet er hva vi legger i det perfekte.
For noen er det perfekte den flotte bilen, det fineste huset, eller alle de andre tingene vi omgir oss med. Eller det å være perfekt, ha en perfekt familie og perfekte venner.
For meg er det perfekte en følelse.
Det startet med små sjeldne øyeblikk av lykke, som stadig kom oftere og vokste seg større for hver gang. Det å kunne si til seg selv at nå har jeg det virkelig godt, kjenne etter og konstatere at det virkelig er sant. Jeg har det godt.
Det kan være å fylle huset en kveld med gode venner og god mat. Eller å være helt alene.
Det kan være den deilige følelsen når jeg har gjort noe bra for andre, når jeg ser at barna er lykkelige
For meg er det perfekte liv noe alle fortjener, og alle kan skape selv uavhengig av de tingene vi omgir oss med. Det gjelder bare å gripe de mulighetene vi har for å føle lykke.
Og i kveld blir det lammelår, rødvin, gode venner og ekte glede.
Men det er bare jeg som vet at vi feirer det perfekte liv :)
.
Selv om jeg ikke har noen storslått feiring, er dagen i dag slik for meg.
16 oktober for 11 år siden tok jeg mit livs viktigste, og riktigste, valg. Jeg snudde opp ned på livet mitt, kvittet meg med det gamle og bestemte meg for å begynne på nytt.
Det skjedde helt plutselig, at jeg innså at hvis jeg ikke gjør noe nå vil jeg aldri greie å gjøre noe. Selvfølgelig hadde jeg tenkt og ønsket at jeg skulle greie det, i flere år faktisk, men jeg anså ikke meg selv som sterk nok og var altfor redd til å prøve. Konsekvensene hvis jeg mislyktes ville bli altfor store, både for barna og meg.
Det er merkelig hvordan man kan finne trygghet i det utrygge, og at det kan holde en tilbake fra å finne virkelig trygghet.
Hvordan livet var da og hvordan jeg havnet inn i det, vet jeg ennå ikke om jeg skal skrive noe om, kanskje et senere innlegg eller kanskje ikke.. I allefall tok jeg avgjørelsen den dagen for 11 år siden, og selv om den første tiden var noe av det verste jeg hadde opplevd til da, så greide jeg å holde ut. Jeg sto fast på min avgørelse, og holdt ut :) Jeg er fortsatt kjempestolt av meg selv.
Det var ikke bare jeg som fikk en vanskelig tid, min nærmeste familie og mine venner ble også involvert uten at jeg kunne påvirke det. Mange av mine venner falt fra, de ble bare borte. Men to venninner holdt ut og de er de eneste av mine gamle venner jeg fortsatt har kontakt med. Og de eneste personene jeg stoler 100% på.
Ved å ta det valget har jeg blitt mer bevisst på hva jeg ønsker i livet mitt. Jeg har blitt klar over min egen styrke og har gitt meg selv utallige valgmuligheter senere. Muligheter til å finne ekte trygghet for meg og mine, muligheter til å realisere drømmer.
Muligheten til det perfekte liv.
Det høres nok flåsete ut for noen å søke etter det perfekte liv, noen vil til og med si at for de fleste eksisterer det ikke. Men det gjør det :) Spørsmålet er hva vi legger i det perfekte.
For noen er det perfekte den flotte bilen, det fineste huset, eller alle de andre tingene vi omgir oss med. Eller det å være perfekt, ha en perfekt familie og perfekte venner.
For meg er det perfekte en følelse.
Det startet med små sjeldne øyeblikk av lykke, som stadig kom oftere og vokste seg større for hver gang. Det å kunne si til seg selv at nå har jeg det virkelig godt, kjenne etter og konstatere at det virkelig er sant. Jeg har det godt.
Det kan være å fylle huset en kveld med gode venner og god mat. Eller å være helt alene.
Det kan være den deilige følelsen når jeg har gjort noe bra for andre, når jeg ser at barna er lykkelige
For meg er det perfekte liv noe alle fortjener, og alle kan skape selv uavhengig av de tingene vi omgir oss med. Det gjelder bare å gripe de mulighetene vi har for å føle lykke.
Og i kveld blir det lammelår, rødvin, gode venner og ekte glede.
Men det er bare jeg som vet at vi feirer det perfekte liv :)
.
lørdag 2. oktober 2010
En utrivelig heim, sabotør og litt kvinnelist.
I dag er det utrivelig i heimen.
Det er så utrivelig at den bedre halvdel, som akkurat er kommet hjem fra en ukes reise, raskt fant ut at her kunne han ikke være. Da var det bedre å dra på hytta og sage ved.
Jeg har nemlig brukt hele uka på å gjøre det utrivelig til han kom.
Alle møblene står midt på gulvet i stua, stolene er veltet opp i sofaen og skjenk, vitrineskap og kommode er tømt og det av innholdet jeg ikke har kastet opptar nå all plass på sofabord og spisebord.
Ingen plass å sitte, og ingen plass å sette kaffekoppen.
Ikke rart han dro.
Jeg har startet prosjekt maling av stue, som har vært planlagt lenge, men hver gang jeg har sagt at nå må vi begynne, så har han greid å prate seg ut av det. Enten har han ikke vært enig i fargevalg, eller så har han kommet med en lang liste med ting som vi kunne ta i samme slengen. Nytt gulv, nye fliser over kjøkkenbenken, egentlig burde vi byttet dør, og den vedovnen skulle vært flyttet samtidig som vi maler...
Jeg har forlengst avslørt sabotøren :) han liker nemlig IKKE å male, og nå har jeg bare ventet på en anledning til å gå i gang...
Så snart halvdelen var ute av døra mandagsmorgenen, satte Juni kursen for malingsbutikken ( fargehandel heter det vel) for nå skulle stua males.
De gamle gulnede brystningspanelene og tapeten med med en gulfarge som var fine for flere år siden, skal nå gjøres om til fine grå flater uten antydning til gult :)
Ettermiddagene har gått med til å plukke familien ned fra veggene, tømme skap og skuffer, og i går sparklet jeg og startet grunningen. Det er ikke så mye jeg orker etter en hel dag på jobb, men det har nå gått framover, og jeg satser på å bli ferdig i løpet av helga
Imens får heimen være utrivelig, litt må man da ofre for skjønnheten :)
... og så får vi jo en flott stabel ved på kjøpet.
Det er så utrivelig at den bedre halvdel, som akkurat er kommet hjem fra en ukes reise, raskt fant ut at her kunne han ikke være. Da var det bedre å dra på hytta og sage ved.
Jeg har nemlig brukt hele uka på å gjøre det utrivelig til han kom.
Alle møblene står midt på gulvet i stua, stolene er veltet opp i sofaen og skjenk, vitrineskap og kommode er tømt og det av innholdet jeg ikke har kastet opptar nå all plass på sofabord og spisebord.
Ingen plass å sitte, og ingen plass å sette kaffekoppen.
Ikke rart han dro.
Jeg har startet prosjekt maling av stue, som har vært planlagt lenge, men hver gang jeg har sagt at nå må vi begynne, så har han greid å prate seg ut av det. Enten har han ikke vært enig i fargevalg, eller så har han kommet med en lang liste med ting som vi kunne ta i samme slengen. Nytt gulv, nye fliser over kjøkkenbenken, egentlig burde vi byttet dør, og den vedovnen skulle vært flyttet samtidig som vi maler...
Jeg har forlengst avslørt sabotøren :) han liker nemlig IKKE å male, og nå har jeg bare ventet på en anledning til å gå i gang...
Så snart halvdelen var ute av døra mandagsmorgenen, satte Juni kursen for malingsbutikken ( fargehandel heter det vel) for nå skulle stua males.
De gamle gulnede brystningspanelene og tapeten med med en gulfarge som var fine for flere år siden, skal nå gjøres om til fine grå flater uten antydning til gult :)
Ettermiddagene har gått med til å plukke familien ned fra veggene, tømme skap og skuffer, og i går sparklet jeg og startet grunningen. Det er ikke så mye jeg orker etter en hel dag på jobb, men det har nå gått framover, og jeg satser på å bli ferdig i løpet av helga
Imens får heimen være utrivelig, litt må man da ofre for skjønnheten :)
... og så får vi jo en flott stabel ved på kjøpet.
onsdag 11. august 2010
... og hvis du ser godt etter, så er det litt blått i den også.
Som dere forhåpentligvis har lagt merke til så har jeg forandret stil, på bloggen altså.
Jeg syntes ikke lengre det gule og brune småmønstrete passet så godt, spesielt etter at jeg mer og mer har gått over til å bruke fotografier i stedet forn tegninger.
Så veldig enkelt var det ikke, og jeg er ennå usikker på hvordan bloggen ser ut for dere..
For sikkerhet skyld sluttet analytics å virke da jeg forandret tema, så det ser ut som at de av dere som har kommentert innleggene mine har gjort det uten å være inne på bloggen
Jeg valgte et tema med lys lilla bakgrunn, med sort tekst og mørkere lilla linker og tagger, og når jeg er logget inn ser jeg tilnærmelsesvis det jeg valgte. Det meste stemmer, bortsett fra linkene da. De er gulgrønne, og det var helt utenfor beregningen. Har ikke greid å bytte fargen ennå, men det kommer.
Når jeg så logger ut skifter fargene, og jeg får laksefarget hovedbakgrunn og gusjebrun bakgrunn på siden.
Også det helt utenfor beregningen.
Så, jeg er ikke sikker på hva DU ser, men hvis du ser godt etter så er det litt blått i den også...
Jeg syntes ikke lengre det gule og brune småmønstrete passet så godt, spesielt etter at jeg mer og mer har gått over til å bruke fotografier i stedet forn tegninger.
Så veldig enkelt var det ikke, og jeg er ennå usikker på hvordan bloggen ser ut for dere..
For sikkerhet skyld sluttet analytics å virke da jeg forandret tema, så det ser ut som at de av dere som har kommentert innleggene mine har gjort det uten å være inne på bloggen
Jeg valgte et tema med lys lilla bakgrunn, med sort tekst og mørkere lilla linker og tagger, og når jeg er logget inn ser jeg tilnærmelsesvis det jeg valgte. Det meste stemmer, bortsett fra linkene da. De er gulgrønne, og det var helt utenfor beregningen. Har ikke greid å bytte fargen ennå, men det kommer.
Når jeg så logger ut skifter fargene, og jeg får laksefarget hovedbakgrunn og gusjebrun bakgrunn på siden.
Også det helt utenfor beregningen.
Så, jeg er ikke sikker på hva DU ser, men hvis du ser godt etter så er det litt blått i den også...
torsdag 15. juli 2010
Ved et kjøkkenvindu
.
Jeg sitter på kjøkkenet i bestemorhuset og drikker formiddagskaffen min.
Her har jeg vært et par dager nå helt alene, og har funnet den beste plassen i huset. Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet.
Her kan jeg sitte om kvelden og se skyene rødme mot havet, eller som nå når de trekker seg sakte men sikkert tilbake innover fjorden, og lager en lyseblå himmelstripe som bare blir større og større.
Når vinduet er åpent hører jeg måkene, og bølgene som slår mot stranda.
Foruten den stripa med blå himmel, kan jeg se store grønne marker med kyr, sauer og hester som beiter, og jeg kan se de få andre husene som er i bygda.
Dette er som sagt den beste plassen i huset, jeg har nesten ikke vært i stua siden jeg kom, og har iallefall ikke hatt behov sor å sette på varme der selv om det er nokså kaldt.
De som har vært på besøk har fått kaffen servert ved kjøkkenbordet, og har sittet i lag med meg og nytt utsikten fra kjøkkenvinduet.
Det blir som å føre en tradisjon videre, i bestemors tid var det kjøkkenet som var samlingspunktet. Her spiste de, de bøtte garn og spant, gjester som stakk innom fikk serveringen ved kjøkkenbordet.
Stua var sjelden varmet opp i gamle dager, kun ved finere anledninger.
Men på kjøkkenet var det alltid varmt, den store vedkomfyren sørget for det i tillegg til at her ble all mat laget, og her ble brød og kaker bakt.
På vedkomfyren varmet bestemor oppvaskvannet i en stor gryte, som sto på komfyren mens hun vasket opp. Jeg husket da jeg var lita at hun av og til måtte spe på med kaldvann når det ble for varmt.
Vedkomfyren ble etterhvert byttet ut med elektrisk, og utslagsvasken ble byttet ut med moderne oppvaskbenk med blandebatteri.
Stua ble mer og mer tatt i bruk som dagligrom, særlig når vi var mange som var samlet i bestemorhuset.
Men nå er det bare meg, og da tilbyr jeg gjestene mine den beste plassen.
Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet :)
.
Jeg sitter på kjøkkenet i bestemorhuset og drikker formiddagskaffen min.
Her har jeg vært et par dager nå helt alene, og har funnet den beste plassen i huset. Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet.
Her kan jeg sitte om kvelden og se skyene rødme mot havet, eller som nå når de trekker seg sakte men sikkert tilbake innover fjorden, og lager en lyseblå himmelstripe som bare blir større og større.
Når vinduet er åpent hører jeg måkene, og bølgene som slår mot stranda.
Foruten den stripa med blå himmel, kan jeg se store grønne marker med kyr, sauer og hester som beiter, og jeg kan se de få andre husene som er i bygda.
Dette er som sagt den beste plassen i huset, jeg har nesten ikke vært i stua siden jeg kom, og har iallefall ikke hatt behov sor å sette på varme der selv om det er nokså kaldt.
De som har vært på besøk har fått kaffen servert ved kjøkkenbordet, og har sittet i lag med meg og nytt utsikten fra kjøkkenvinduet.
Det blir som å føre en tradisjon videre, i bestemors tid var det kjøkkenet som var samlingspunktet. Her spiste de, de bøtte garn og spant, gjester som stakk innom fikk serveringen ved kjøkkenbordet.
Stua var sjelden varmet opp i gamle dager, kun ved finere anledninger.
Men på kjøkkenet var det alltid varmt, den store vedkomfyren sørget for det i tillegg til at her ble all mat laget, og her ble brød og kaker bakt.
På vedkomfyren varmet bestemor oppvaskvannet i en stor gryte, som sto på komfyren mens hun vasket opp. Jeg husket da jeg var lita at hun av og til måtte spe på med kaldvann når det ble for varmt.
Vedkomfyren ble etterhvert byttet ut med elektrisk, og utslagsvasken ble byttet ut med moderne oppvaskbenk med blandebatteri.
Stua ble mer og mer tatt i bruk som dagligrom, særlig når vi var mange som var samlet i bestemorhuset.
Men nå er det bare meg, og da tilbyr jeg gjestene mine den beste plassen.
Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet :)
.
fredag 9. juli 2010
Lille pille.
For nesten to måneder siden begynte jeg å ta medisin. En liten pille hver morgen skal få stoffskiftet opp sånn at jeg har krefter gjennom dagen.
Da jeg startet å ta de var jeg nokså langt nede. Kroppen fungerte rett og slett ikke og jeg ble sliten av den minste lille fysiske aktivitet. Konsentrasjonen og hukommelsen var på bunn, etter en halv dag på jobb var jeg så sliten at jeg måtte sove. Alle lyder ble oppfattet som støy, huden var tørr, og vekta gikk bare en vei, oppover.
De siste par ukene har det gått så mye bedre. Jeg har fortsatt problemer med konsentrasjonen og hukommelsen, og jeg blir fort sliten hvis det er mye støy. Men utover det er det som om livet er snudd opp ned. Jeg sykler og går turer, og føler at jeg har masse energi til å gjøre det. Jeg blir fortsatt sliten, men jeg blir sliten på en positiv måte. Sliten fordi jeg har gjort noe som skulle tilsi at jeg blir det, og det går over etter en dusj og et par skiver.
Jeg er ikke lengre totalt utmattet, jeg har en levende kropp.
Skal si det hjelper på humøret :))
Da får jeg heller leve med at jeg noen ganger "detter ut" av en samtale eller mister tråden i en lang forklaring. Og at jeg av og til stopper opp midt i en setning fordi jeg har glemt hva jeg skulle si.
Jeg kjenner i allefall at jeg er på rett vei og blir nok å komme i mål med resten også :)
Da jeg startet å ta de var jeg nokså langt nede. Kroppen fungerte rett og slett ikke og jeg ble sliten av den minste lille fysiske aktivitet. Konsentrasjonen og hukommelsen var på bunn, etter en halv dag på jobb var jeg så sliten at jeg måtte sove. Alle lyder ble oppfattet som støy, huden var tørr, og vekta gikk bare en vei, oppover.
De siste par ukene har det gått så mye bedre. Jeg har fortsatt problemer med konsentrasjonen og hukommelsen, og jeg blir fort sliten hvis det er mye støy. Men utover det er det som om livet er snudd opp ned. Jeg sykler og går turer, og føler at jeg har masse energi til å gjøre det. Jeg blir fortsatt sliten, men jeg blir sliten på en positiv måte. Sliten fordi jeg har gjort noe som skulle tilsi at jeg blir det, og det går over etter en dusj og et par skiver.
Jeg er ikke lengre totalt utmattet, jeg har en levende kropp.
Skal si det hjelper på humøret :))
Da får jeg heller leve med at jeg noen ganger "detter ut" av en samtale eller mister tråden i en lang forklaring. Og at jeg av og til stopper opp midt i en setning fordi jeg har glemt hva jeg skulle si.
Jeg kjenner i allefall at jeg er på rett vei og blir nok å komme i mål med resten også :)
onsdag 2. juni 2010
Pysa skal til pers!
Jeg har alltid vært glad i å gå i fjellet, helt fra jeg var lita har jeg vært vant til å gå på de mest utilgjengelige stedene. Det var en periode på noen år mens ungene var små at jeg ikke var på de høyeste og bratteste toppene, og da jeg igjen begynte å gå litt brattere ruter oppdaget jeg en forandring. Jeg hadde fått høydeskrekk!!
Skrekk og gru!!
Jeg har krøpet opp og ned bratte partier med hjertet i halsen og et blodtrykk som ville sprengt alle målere. Jeg har stått i god avstand og småkjeftet på de som våget å nærme seg den forskrekkelige, farlige kanten.
"Ikke så nær kanten!" "Jeg tror det er glatt der på kanten!" "PASS DEG!!! du kan skli!! " osv. osv. Det har ikke alltid vært koselig å ha Pysa med på tur de siste årene, det er i allefall sikkert.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med det, og løsningen var å utfordre meg selv i høyden.
Klatresko ble innkjøpt, og jeg stilte med blandede følelser til trening hos den lokale klatreklubben.
Den første treninga gikk vel så som så, jeg fikk seler på, ble bundet inn etter alle kunstens regler og var så klar til å møte veggen. Bokstavelig talt.
Jeg klatret et stykke opp, kikket ned og så klatret jeg ned igjen.
Men det gikk bedre og bedre for hver gang :) og til slutt klatret jeg stolt hele veggen.
Etterhvert har jeg ervervet meg apetendenser, jeg tør nå å pendle fra en vegg til en annen, og jeg klatrer heng uten snev av høydeskrekk. Og jeg synes det er GØY :)
Vel utført jobb Pysa, nå gjenstår det å se om det er nok til å holde smella igjen på fjellturer i sommer ;)
Men jeg har et par utfordringer igjen. Den ene er at jeg har panisk redsel for sprøyter.
Jeg gruer meg i flere dager hvis jeg vet at jeg skal ta prøver hos legen. Jeg tør ikke å se på, og tør heller ikke å se bort. Jeg burde blitt vant med det i løpet av det siste halve året, men det er absolutt ikke noen bedring i sikte. Det er vel bare å forsette å øve det, jeg har skjønt at jeg skal få rikelig med muligheter til det i tiden framover ;)
Den andre utfordringen er slanger.
Det holder at jeg se de på TV, eller som nå, skriver om de, så går føttene automatisk opp i sofaen. Jeg blir iskald og får gåsehud over hele kroppen.
Det er helt PYTON!!
For noen år siden var vi i Tunisia, og den ene kvelden hadde de slangeshow ved bassenget. Pysa nektet å gå ut av rommet den kvelden, og resten av oppholdet ble tilbragt laangt unna blomsterbed og krukker som sto rundt bassenget. Kanskje slangetemmeren var dårlig til å telle, sånt kan man ikke vite. Man skal aldri stole på en slangetemmer er nå mitt motto.
(jeg sjekket til og med nedi bassenget i tilfelle et av de ekle krypene hadde fått lyst på en svømmetur)
Uansett, nå skal Pysa til pers. Redselen for de ekle, buktende og kravlende skapningene skal kureres. Og planen for det er klar som glass.
Neste gang Pysa inntar hovedstaden skal hun avlegge et besøk i Oslo Reptilpark som annonserer med "Velkommen til oss for en spennende opplevelse! Vil du kanskje holde en slange?" Nei, jeg vil ikke holde en slange, ikke i det hele tatt!! Men jeg skal gjøre det allikevel. Og sannsynligvis kommer jeg også til å betale for "herligheten" :) Nok et bevis på at det forefinnes en feilkobling i toppetasjen...
Bloggen kommer til å bli behørig oppdatert med skryte-tekst og skryte-bilde.
SÅH! Der var den katta ute av sekken, ingen vei tilbake...
Skrekk og gru!!
Jeg har krøpet opp og ned bratte partier med hjertet i halsen og et blodtrykk som ville sprengt alle målere. Jeg har stått i god avstand og småkjeftet på de som våget å nærme seg den forskrekkelige, farlige kanten.
"Ikke så nær kanten!" "Jeg tror det er glatt der på kanten!" "PASS DEG!!! du kan skli!! " osv. osv. Det har ikke alltid vært koselig å ha Pysa med på tur de siste årene, det er i allefall sikkert.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med det, og løsningen var å utfordre meg selv i høyden.
Klatresko ble innkjøpt, og jeg stilte med blandede følelser til trening hos den lokale klatreklubben.
Den første treninga gikk vel så som så, jeg fikk seler på, ble bundet inn etter alle kunstens regler og var så klar til å møte veggen. Bokstavelig talt.
Jeg klatret et stykke opp, kikket ned og så klatret jeg ned igjen.
Men det gikk bedre og bedre for hver gang :) og til slutt klatret jeg stolt hele veggen.
Etterhvert har jeg ervervet meg apetendenser, jeg tør nå å pendle fra en vegg til en annen, og jeg klatrer heng uten snev av høydeskrekk. Og jeg synes det er GØY :)
Vel utført jobb Pysa, nå gjenstår det å se om det er nok til å holde smella igjen på fjellturer i sommer ;)
Men jeg har et par utfordringer igjen. Den ene er at jeg har panisk redsel for sprøyter.
Jeg gruer meg i flere dager hvis jeg vet at jeg skal ta prøver hos legen. Jeg tør ikke å se på, og tør heller ikke å se bort. Jeg burde blitt vant med det i løpet av det siste halve året, men det er absolutt ikke noen bedring i sikte. Det er vel bare å forsette å øve det, jeg har skjønt at jeg skal få rikelig med muligheter til det i tiden framover ;)
Den andre utfordringen er slanger.
Det holder at jeg se de på TV, eller som nå, skriver om de, så går føttene automatisk opp i sofaen. Jeg blir iskald og får gåsehud over hele kroppen.
Det er helt PYTON!!
For noen år siden var vi i Tunisia, og den ene kvelden hadde de slangeshow ved bassenget. Pysa nektet å gå ut av rommet den kvelden, og resten av oppholdet ble tilbragt laangt unna blomsterbed og krukker som sto rundt bassenget. Kanskje slangetemmeren var dårlig til å telle, sånt kan man ikke vite. Man skal aldri stole på en slangetemmer er nå mitt motto.
(jeg sjekket til og med nedi bassenget i tilfelle et av de ekle krypene hadde fått lyst på en svømmetur)
Uansett, nå skal Pysa til pers. Redselen for de ekle, buktende og kravlende skapningene skal kureres. Og planen for det er klar som glass.
Neste gang Pysa inntar hovedstaden skal hun avlegge et besøk i Oslo Reptilpark som annonserer med "Velkommen til oss for en spennende opplevelse! Vil du kanskje holde en slange?" Nei, jeg vil ikke holde en slange, ikke i det hele tatt!! Men jeg skal gjøre det allikevel. Og sannsynligvis kommer jeg også til å betale for "herligheten" :) Nok et bevis på at det forefinnes en feilkobling i toppetasjen...
Eneste slangen jeg har våget å ha kontakt med til nå:)
Bloggen kommer til å bli behørig oppdatert med skryte-tekst og skryte-bilde.
SÅH! Der var den katta ute av sekken, ingen vei tilbake...
Etiketter:
forandring,
motivasjon,
Pysa,
utfordring på strak arm
fredag 14. mai 2010
Det eneste som er konstant i livet er forandring
.
I dag har jeg vært hos legen for å forlenge sykemeldingen, det har vært greit å kunne fordele kreftene mellom jobb og fritid, jeg lever litt mer nå:) Allikevel var jeg i dårlig humør da jeg dro inn til legekontoret, jeg har ennå ikke greid å kvitte meg med følelsen av nederlag jeg fikk da jeg sykemeldte meg.
Da jeg kom inn på venteværelset fikk jeg beskjed om at "fastlegen" min var bortreist, så jeg var satt opp til time hos en turnuslege.
"Fastlegen" min har forsåvidt ikke vært tilstede de siste tre årene så det har vært forskjellige leger hele tiden, bare siden november har jeg hatt fem forskjellige i tillegg til fire forskjellige på sykehuset. Og alle skal høre historien på nytt, med varierende grad av interesse. Jeg må si jeg var temmelig oppgitt der jeg satt på venteværelset, og temmelig forutintatt til den nye legen.
Så sa hun "sånn kan du ikke ha det! Det finnes medisin for dette " Jeg forklarte at jeg hadde bedt om medisin, men at den forrige legen ikke ville starte medisinering før prøveresultatene var utenfor referanseverdene.
"Ja, i noen tilfeller kan det være riktig, men i ditt tilfelle er symptomene så tydelig, og det er så nært opp mot grensa at jeg vil at du skal prøve medisin."
Siden hun "bare" er turnuslege ringte hun til en spesialist på Aker Sykehus, og fikk bekreftet at hun gjorde en riktig vurdering.
Jeg må si jeg hadde en stor klump i halsen da jeg gikk ut derfra med resept, sykemelding og time til oppfølging om seks uker for å justere dosen. Og en følelse av å være et menneske, ikke bare noen tall på et skjema med prøvesvar.
Det har aldri hendt før at jeg har kommet til en ny lege som faktisk har satt seg skikkelig inn i hvorfor jeg er der. Bestandig har det vært en slitsom forklaring, noe har blitt uteglemt fordi jeg har dårlig konsentrasjon og dårlig hukommelse. Og ofte har jeg kommet på ting i ettertid som burde vært sagt.
I tillegg evnet denne legen å se meg og symptomene, ikke bare noen tall fra laboratoriet.
Og dette flotte mennesket skal følge meg opp helt til august, forhåpentligvis har vi funnet riktig dose til den tid.
I dag skinner sola, og "værdama" lovte oss 17 grader i morgen :)
.
Etiketter:
forandring,
framtid,
glede,
herlige helg,
motivasjon,
positivitet,
stoffskifte
Abonner på:
Innlegg (Atom)

