Da er det den tiden på året da vi får dommen fra det offentlige.
Kan vi glede oss til ekstra feriepenger, eller bør ferien tilbringes i telt mens vi fisker og plukker bær for å ha til livets opphold?
Ja det er selvangivelsen jeg tenker på. Denne uken begynte utsendelsen av papirutgaven, og vi som ikke greier å vente kan gå inn på nett og sjekke ståa.
Og det er visst mange av oss som ikke greier å vente, sidene er nå nede på andre dagen på grunn av stor pågang. Det fleipes med at de vil åpnes gradvis og at de aom får mest igjen får tilgang først. De med den største baksmellen får tilgang først på fredag.
Og så er det ingen som tenker på at det er Posten sin skyld.
Posten har i flere år levd med tilnavnet SnailMail, dette har de nå sett seg lei på og har kommet fram til at dette er tidspunktet for å aksjonere.
De har rett og slett hacket seg inn på og sabotert Altinn - siden slik at vi ikke kommer inn.
Hvorfor?? Jo for da kan Posten for en gangs skyld skryte av at de er raskere enn internett :))
Viser innlegg med etiketten internett. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten internett. Vis alle innlegg
onsdag 23. mars 2011
torsdag 20. januar 2011
Nyttig både for gammel og ung,
Som den ivrige nettbruker jeg er, har jeg også en Facebookprofil. I det siste har jeg sett at fler og fler hat tatt i bruk applikasjonen Places.
Den ene etter den andre sjekker inn på forskjellige plasser , hjemme, på butikken, i idrettshallen, på skolen, flyplassen og så videre. At man trenger en egen applikasjon for å fortelle det har jeg ikke helt forståelsen for.
Men jeg har etterhvert forstått at det er mer enn bare det.
For hvis du ikke gidder selv å fortelle hvor du er, så kan du bare overlate det til vennene dine. De kan nemlig også sjekke deg inn på plasser. Der du er, der du ikke er, der du burde ha vært og der du helst ikke skulle vært. En fordel dersom du ikke er så aktiv selv.
I tillegg er det en funkjson i Places som jeg virkelig ser potensiale i. Hvis du sjekker inn på en plass ofte, så vil du etter hvert få tilbud fra bedrifter/foretak i området.
Tenk bare hvor enkelt det blir for småbarnsforeldre som mangler barnehageplass. Bruk et par uker på å sjekke inn i nærheten av alle barnehagene i byen, og vips, der strømmer det inn med tilbud.
Eller de som står i sykehuskø. Eller eldre pleietrengende som mangler sykehjemsplass.
Som sagt, her er det virkelig et potensiale.
Hva skulle vi gjort uten Facebook?
Den ene etter den andre sjekker inn på forskjellige plasser , hjemme, på butikken, i idrettshallen, på skolen, flyplassen og så videre. At man trenger en egen applikasjon for å fortelle det har jeg ikke helt forståelsen for.
Men jeg har etterhvert forstått at det er mer enn bare det.
For hvis du ikke gidder selv å fortelle hvor du er, så kan du bare overlate det til vennene dine. De kan nemlig også sjekke deg inn på plasser. Der du er, der du ikke er, der du burde ha vært og der du helst ikke skulle vært. En fordel dersom du ikke er så aktiv selv.
I tillegg er det en funkjson i Places som jeg virkelig ser potensiale i. Hvis du sjekker inn på en plass ofte, så vil du etter hvert få tilbud fra bedrifter/foretak i området.
Tenk bare hvor enkelt det blir for småbarnsforeldre som mangler barnehageplass. Bruk et par uker på å sjekke inn i nærheten av alle barnehagene i byen, og vips, der strømmer det inn med tilbud.
Eller de som står i sykehuskø. Eller eldre pleietrengende som mangler sykehjemsplass.
Som sagt, her er det virkelig et potensiale.
Hva skulle vi gjort uten Facebook?
lørdag 25. september 2010
Slutten
Ja da har jeg bestemt meg for at nå må jeg ta en pause fra nettet.
Det er ikke frivillig, men allikevel ikke til å unngå.
Jeg har sett tydelig tegn på at jeg har brukt altfor mange timer i sofaen med PC-en i fanget. Selv om den avgir mye varme så har jeg ikke fått brannsår ennå. Ei heller har lårene blitt flate på forsiden på grunn av PC-en, nei de er like runde som før. Fysikken er ikke så aller verst den heller og øynene har ikke tatt form av PC-skjermen. (jeg fikk bestandig høre da jeg var lita at "Du kan bi firkanta i auan vesst du ser førr mykje på TV" regner med det gjelder for PC også)
Som sagt ingen fysiske skader er årsaken til min dramatiske beslutning...
Nei problemet mitt er at nå har jeg brukt opp internettet.
Det er ikke mer å se, så nå må jeg vente til det er laget noen nye sider som jeg kan surfe på.
Her er nemlig siden som markerer slutten, den kom jeg til i kveld mens jeg satt og "kosa med PC-en" som min bedre halvdel kaller det.
Jeg hadde ikke regna med at det skulle slutte sånn, og ble litt skuffet. Jeg lever imidlertid i håpet om at det fort blir lagt ut en sesong til av internett og at den er klar til nedlasting snart :)
Det er ikke frivillig, men allikevel ikke til å unngå.
Jeg har sett tydelig tegn på at jeg har brukt altfor mange timer i sofaen med PC-en i fanget. Selv om den avgir mye varme så har jeg ikke fått brannsår ennå. Ei heller har lårene blitt flate på forsiden på grunn av PC-en, nei de er like runde som før. Fysikken er ikke så aller verst den heller og øynene har ikke tatt form av PC-skjermen. (jeg fikk bestandig høre da jeg var lita at "Du kan bi firkanta i auan vesst du ser førr mykje på TV" regner med det gjelder for PC også)
Som sagt ingen fysiske skader er årsaken til min dramatiske beslutning...
Nei problemet mitt er at nå har jeg brukt opp internettet.
Det er ikke mer å se, så nå må jeg vente til det er laget noen nye sider som jeg kan surfe på.
Her er nemlig siden som markerer slutten, den kom jeg til i kveld mens jeg satt og "kosa med PC-en" som min bedre halvdel kaller det.
Jeg hadde ikke regna med at det skulle slutte sånn, og ble litt skuffet. Jeg lever imidlertid i håpet om at det fort blir lagt ut en sesong til av internett og at den er klar til nedlasting snart :)
søndag 15. august 2010
Dagen før dagen
Så er jeg endelig i Oslo, og i morgen er "den store prøvetakingsdagen" Samtidig som jeg gruer meg såpass at jeg er kvalm ved tanken, så skal det bli godt å få det overstått, og om et par uker vet jeg. Det skal bli deilig etter et halvt år med engstelse for hva kulen er.
Men jeg prøver å ikke tenke på det, jeg har mye å gjøre her på hotellet :)
Jeg har nemlig spart blogger i flere dager, så takk til dere som har vært flink å produsere innlegg, dere redder kvelden for meg.
Jeg har rom i 5 etasje, et fint rom med god størrelse og to vinduer som kan åpnes. Det er koselig å lytte til bylydene, biler, folk som prater, musikk og latter.
Kan godt sitte med kaffekoppen min i vinduskarmen og bare se på folk, forestille meg hvem de er og hvorfor de går forbi.
Kaffekoppen ja :) Den er et kapittel for seg selv, for ettersom det er fem etasjer opp til rommet mitt, blir det også fem etasjer ned til kaffen ;) God trim for Juni som helst vil trimme i trappene. Må innrømme at det er fristende å hente to kopper i slengen.
Jeg startet forresten dagen med en småstresset tur til flyplassen, da sønnen skulle avgårde på tur. Alt gikk ikke helt etter boka, men det får bli morgendagens innlegg :)
Nå skal jeg lese blogger.
Takk igjen til dere kreative, produktive bloggere,
You make my day.
Men jeg prøver å ikke tenke på det, jeg har mye å gjøre her på hotellet :)
Jeg har nemlig spart blogger i flere dager, så takk til dere som har vært flink å produsere innlegg, dere redder kvelden for meg.
Jeg har rom i 5 etasje, et fint rom med god størrelse og to vinduer som kan åpnes. Det er koselig å lytte til bylydene, biler, folk som prater, musikk og latter.
Kan godt sitte med kaffekoppen min i vinduskarmen og bare se på folk, forestille meg hvem de er og hvorfor de går forbi.
Kaffekoppen ja :) Den er et kapittel for seg selv, for ettersom det er fem etasjer opp til rommet mitt, blir det også fem etasjer ned til kaffen ;) God trim for Juni som helst vil trimme i trappene. Må innrømme at det er fristende å hente to kopper i slengen.
Jeg startet forresten dagen med en småstresset tur til flyplassen, da sønnen skulle avgårde på tur. Alt gikk ikke helt etter boka, men det får bli morgendagens innlegg :)
Nå skal jeg lese blogger.
Takk igjen til dere kreative, produktive bloggere,
You make my day.
torsdag 29. juli 2010
Fredagsmail... Men hei! Det er torsdag!
.
Det er godt å ha gode venner som støtter og oppmuntrer når livet går litt på halv åtte, og som gir meg et kraftig spark bak når det trengs.
I det siste har det blitt både oppmuntring og spark bak, og det har vært behov for begge deler :)
En venninne abonnerer på fredagsmail fra Nettkirken, og hun pleier å dele utdrag fra teksten med oss andre når hun synes vi har behov.
Det er ikke slik at hun spammer mailboksene våre med bibelsitat hver fredag med påfølgende forkynning av himmel og helvete hvis vi ikke oppfører oss i helga :)
Vi får lov til å forbli "hedninger," og må nok sikkert ta konsekvensene av det når den tid kommer, men det er vårt eget valg.
Derimot tar hun utdrag fra kommentarene som nettprestene skriver. (Nettprest er for øvrig en yrkesgruppe jeg ikke ante eksisterte) Ut fra disse kommentarene lager hun en koselig liten mail, og ønsker god helg :)
Nokså ulik den typen fredagsmail jeg sender ut fra tid til annen.... bortsett fra at jeg også ønsker god helg.
Den siste, som vi fikk i dag selv om det er torsdag, ser jeg var helt klart myntet på meg...
Og den var et spark bak!
Det har seg nemlig slik at det er et par ting jeg har gått og gruet meg til i det siste. Jeg har fått gode råd fra mine venner, til liten nytte. Jeg føler meg litt pysete.
Det ene gjelder et planleggingsmøte jeg skal ha på jobb. Jeg er nødt til å ha det før jeg går på ferie og jeg har gruet og utsatt innkallingen i det lengste. Vanligvis er disse møtene veldig greie å komme igjennom, men nå når jeg er bare halvveis oppegående gruer jeg veldig. Hva gjør jeg hvis jeg detter ut og ikke greier å få med meg det de andre sier? Eller hvis jeg stopper opp midt i en setning og har glemt hva jeg skulle si?
Det handler om å tørre å vise svakhet. Noe som er greit på tomannshånd, men når det er mange tilstede blir det litt overveldende. Så jeg gruer..
Det andre er en nært forestående reise til hovedstaden for å få tatt noen prøver.
Jeg vil absolutt ikke stikkes, men jeg vet jo at jeg må. Så jeg gruer..
Så fikk jeg denne mailen da, en fredagsmail på en torsdag :) Og den handler akkurat om det å grue seg, og ikke la gruingen ta overhånd sånn at den styrer det jeg gjør. Den traff meg midt i hjertet akkurat nå.
(Håper Nettkirken tilgir at jeg siterer uten å linke direkte, men jeg har ingen link til selve teksten)
Nå skal jeg pelle meg ut av soveposen og sette den ene foten foran den andre nok mange ganger til at jeg får det overstått, og så skal jeg kose meg med en kopp kaffe og den deilige følelsen etterpå :)
.
Det er godt å ha gode venner som støtter og oppmuntrer når livet går litt på halv åtte, og som gir meg et kraftig spark bak når det trengs.
I det siste har det blitt både oppmuntring og spark bak, og det har vært behov for begge deler :)
En venninne abonnerer på fredagsmail fra Nettkirken, og hun pleier å dele utdrag fra teksten med oss andre når hun synes vi har behov.
Det er ikke slik at hun spammer mailboksene våre med bibelsitat hver fredag med påfølgende forkynning av himmel og helvete hvis vi ikke oppfører oss i helga :)
Vi får lov til å forbli "hedninger," og må nok sikkert ta konsekvensene av det når den tid kommer, men det er vårt eget valg.
Derimot tar hun utdrag fra kommentarene som nettprestene skriver. (Nettprest er for øvrig en yrkesgruppe jeg ikke ante eksisterte) Ut fra disse kommentarene lager hun en koselig liten mail, og ønsker god helg :)
Nokså ulik den typen fredagsmail jeg sender ut fra tid til annen.... bortsett fra at jeg også ønsker god helg.
Den siste, som vi fikk i dag selv om det er torsdag, ser jeg var helt klart myntet på meg...
Og den var et spark bak!
Det har seg nemlig slik at det er et par ting jeg har gått og gruet meg til i det siste. Jeg har fått gode råd fra mine venner, til liten nytte. Jeg føler meg litt pysete.
Det ene gjelder et planleggingsmøte jeg skal ha på jobb. Jeg er nødt til å ha det før jeg går på ferie og jeg har gruet og utsatt innkallingen i det lengste. Vanligvis er disse møtene veldig greie å komme igjennom, men nå når jeg er bare halvveis oppegående gruer jeg veldig. Hva gjør jeg hvis jeg detter ut og ikke greier å få med meg det de andre sier? Eller hvis jeg stopper opp midt i en setning og har glemt hva jeg skulle si?
Det handler om å tørre å vise svakhet. Noe som er greit på tomannshånd, men når det er mange tilstede blir det litt overveldende. Så jeg gruer..
Det andre er en nært forestående reise til hovedstaden for å få tatt noen prøver.
Jeg vil absolutt ikke stikkes, men jeg vet jo at jeg må. Så jeg gruer..
Så fikk jeg denne mailen da, en fredagsmail på en torsdag :) Og den handler akkurat om det å grue seg, og ikke la gruingen ta overhånd sånn at den styrer det jeg gjør. Den traff meg midt i hjertet akkurat nå.
(Håper Nettkirken tilgir at jeg siterer uten å linke direkte, men jeg har ingen link til selve teksten)
Det handler om å stå opp
Polfareren Erling Kagge sier i sin bok ”Alt jeg ikke lærte på skolen”, at det aller vanskeligste med å lykkes i et så vanvittig prosjekt som å gå alene til Sydpolen, er å stå opp om morgenen. Egentlig er det ganske enkelt. Når du først har stått opp, så handler det bare om å sette den ene foten foran den andre – nok mange ganger.
Vi kjenner alle på kravene vi har i hverdagen. Det er lett å utsette det vanskelige, det vi ikke behersker – det vi kjenner oppriktig motlyst til å gjøre. Fristelsen for å ”ligge i soveposen litt til” er nok en kjent følelse. Like selvsagt er den gode følelsen når vi har gjort unna en plikt – en oppgave som mange ganger viser seg å ikke være i nærheten så vanskelig som gruingen skulle tilsi.
Nå skal jeg pelle meg ut av soveposen og sette den ene foten foran den andre nok mange ganger til at jeg får det overstått, og så skal jeg kose meg med en kopp kaffe og den deilige følelsen etterpå :)
.
Etiketter:
gode venner,
internett,
positivitet,
valg i livet
lørdag 10. juli 2010
Siden kan ikke vises
I noen uker nå har vi vært på hytta. Jeg har en halvtimes kjøring derfra til jeg er på jobb og allikevel ligger hytta langt ut på landet :)
Det er så fredelig her ute, her spiser vi middag på verandaen uten å høre biler som kjører forbi, vi kan gå til vannet og fiske, det ligger bare femti meter unna.
Når venner stikker innom oss på hytta, blir det som regel kaffe på verandaen.
Alt i alt, veldig koselig og idyllisk.
Men på et område befinner vi oss i skyggenes dal - internett.
Vi har ikke fast internett på hytta, og må belage oss på det som går over eteren og av den typen er det dekning kun for tregeste sort her. Og da skal man ha god tid, når det er åser på alle kanter som skygger for signalene.
"Siden kan ikke vises" er vel den mest sette siden i nettleseren for tiden, og det begrenser internettbruken.
Den største konsekvensen er at min bedre halvdel har gitt opp å jobbe hjemmefra.
Jeg begrenser jobbingen min for tiden, og har derfor ikke planlagt jobbing hjemmefra. Så for meg er det egentlig et luksusproblem.
Jeg legger inn kommentarer på blogger, legger ut poster og leser aviser - "Siden kan ikke vises" kommer det etter en evighet med lasting. Så da begrenser jeg kommentarene og bildene så godt det lar seg gjøre, kutter ut TWITTER og Facebook og avisene kjøper jeg i papirformat og koser meg med de mens jeg drikker morgenkaffen på verandaen.
Og jeg har ikke merket abstinenser ennå, så jeg var vel ikke riktig så avhengig som jeg trodde :)
Det er så fredelig her ute, her spiser vi middag på verandaen uten å høre biler som kjører forbi, vi kan gå til vannet og fiske, det ligger bare femti meter unna.
Når venner stikker innom oss på hytta, blir det som regel kaffe på verandaen.
Alt i alt, veldig koselig og idyllisk.
Men på et område befinner vi oss i skyggenes dal - internett.
Vi har ikke fast internett på hytta, og må belage oss på det som går over eteren og av den typen er det dekning kun for tregeste sort her. Og da skal man ha god tid, når det er åser på alle kanter som skygger for signalene.
"Siden kan ikke vises" er vel den mest sette siden i nettleseren for tiden, og det begrenser internettbruken.
Den største konsekvensen er at min bedre halvdel har gitt opp å jobbe hjemmefra.
Jeg begrenser jobbingen min for tiden, og har derfor ikke planlagt jobbing hjemmefra. Så for meg er det egentlig et luksusproblem.
Jeg legger inn kommentarer på blogger, legger ut poster og leser aviser - "Siden kan ikke vises" kommer det etter en evighet med lasting. Så da begrenser jeg kommentarene og bildene så godt det lar seg gjøre, kutter ut TWITTER og Facebook og avisene kjøper jeg i papirformat og koser meg med de mens jeg drikker morgenkaffen på verandaen.
Og jeg har ikke merket abstinenser ennå, så jeg var vel ikke riktig så avhengig som jeg trodde :)
søndag 4. april 2010
Om hundre år er alt glemt. Eller??
Jeg så på TV i går, Norske Talenter.
Her var blant annet tre gutter i tjueårene som skulle vise sine talenter i sang, dans og stripping.
Selve opptredenen var ikke akkurat noe å skrive hjem om.
Derimot var spørsmålet som en av dommerne,Thomas Gjertsen, stilte guttene etter framføringen mer av interesse.
"Vet dere hvordan internett fungerer?" Og han fortsatte med å fortelle at dette kommer til å ligge på internett til evig tid, og uansett hva dere gjør senere i livet så vil det være mulig å søke opp og se dette "showet" og knytte det til dere.
Og han har rett. Det kommer til å ligge der til evig tid...
Selve innslaget var uskyldig nok, de sang dårlig, danset dårlig og selve avkledningen var nokså lik den jeg gjør når jeg skal i dusjen og har dårlig tid. Og de beholdt trusa på.
Uskyldig nok, og litt morsomt.
MEN, så var det internett da..
Det er sikkert ikke så morsomt om tjue år når de er blitt fedre og husets trettenåring finner pappa på YouTube kun iført leopardmønstret tanga... Og hva sier mamma da?
Dagens ungdom (og forsåvidt vi som ikke er fullt så ung lenger) har mange flere hensyn å ta, og må tenke mye mer over konsekvensene før de gjør et sprell.
Alt de gjør kan havne på internett, og mye blir spredt via MMS. Om du stripper i fylla på en russefest eller i full offentlighet på TV spiller ingen rolle. På internett havner det garantert.
Før internett og MMS kom hadde vi et begrenset og mer kontrollerbart publikum, og vi kunne tillate oss mer. Ja, det ble gjerne litt snakk i uka etter hvis noen tok han helt ut på en fest, og kanskje en kommentar på neste fest fra noen som ønsket en reprise :) Men det var håndterbart for de fleste. Og det var et begrenset publikum..
Og ordtaket "Om hundre år er alt glemt" stemte
Jeg lurer på om det ikke er på tide å fornye det ordtaket.
"Om hundre år er alt på nett" er vel mer passende nå..
Her var blant annet tre gutter i tjueårene som skulle vise sine talenter i sang, dans og stripping.
Selve opptredenen var ikke akkurat noe å skrive hjem om.
Derimot var spørsmålet som en av dommerne,Thomas Gjertsen, stilte guttene etter framføringen mer av interesse.
"Vet dere hvordan internett fungerer?" Og han fortsatte med å fortelle at dette kommer til å ligge på internett til evig tid, og uansett hva dere gjør senere i livet så vil det være mulig å søke opp og se dette "showet" og knytte det til dere.
Og han har rett. Det kommer til å ligge der til evig tid...
Selve innslaget var uskyldig nok, de sang dårlig, danset dårlig og selve avkledningen var nokså lik den jeg gjør når jeg skal i dusjen og har dårlig tid. Og de beholdt trusa på.
Uskyldig nok, og litt morsomt.
MEN, så var det internett da..
Det er sikkert ikke så morsomt om tjue år når de er blitt fedre og husets trettenåring finner pappa på YouTube kun iført leopardmønstret tanga... Og hva sier mamma da?
Dagens ungdom (og forsåvidt vi som ikke er fullt så ung lenger) har mange flere hensyn å ta, og må tenke mye mer over konsekvensene før de gjør et sprell.
Alt de gjør kan havne på internett, og mye blir spredt via MMS. Om du stripper i fylla på en russefest eller i full offentlighet på TV spiller ingen rolle. På internett havner det garantert.
Før internett og MMS kom hadde vi et begrenset og mer kontrollerbart publikum, og vi kunne tillate oss mer. Ja, det ble gjerne litt snakk i uka etter hvis noen tok han helt ut på en fest, og kanskje en kommentar på neste fest fra noen som ønsket en reprise :) Men det var håndterbart for de fleste. Og det var et begrenset publikum..
Og ordtaket "Om hundre år er alt glemt" stemte
Jeg lurer på om det ikke er på tide å fornye det ordtaket.
"Om hundre år er alt på nett" er vel mer passende nå..
Abonner på:
Innlegg (Atom)