Viser innlegg med etiketten glede. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten glede. Vis alle innlegg

tirsdag 21. september 2010

En lekse i takknemlighet

Juni har vært på ferie :)
En fantastisk flott ferie som inneholder alt det en ferie skal, avslappende dager i sol, bading, god mat og vin, nye bekjentskaper som etter hvert kan utvikle seg til vennskap og nye impulser fra en fremmed kultur.

En annen bra ting var at ferien også inneholdt et skittent og dårlig drevet hotell.
Det er ikke slik at Juni og den bedre halvdelen liker skitne hotell, nei aller helst skal det være rent og flott, maten skal være god og AC-en skal kjøle rommet ned til en behagelig sovetemperatur om kvelden, men slik var det ikke denne gangen.

Allerede første morgenen sto Juni i resepsjonen og klaget over at AC-en ikke greide å kjøle ned rommet.
Jenta i resepsjonen noterte ned i en bok, og sa at hun skulle få noen til å se på det. Da ettermiddagen kom var det fortsatt ikke i orden så det ble en ny tur i resepsjonen. Samme jenta som i morges, og mange som klaget over varme rom. Jenta skrev i boka si og sa at noen skulle se på det i morgen.

Dagen etter var det 38 grader, og Juni gikk til anskaffelse av termometer. Da vi kom tilbake til hotellet på ettermiddagen gikk luftkjølingen for fullt, men det kom ikke kald luft og termometeret viste 35 grader på rommet. I resepsjonen kom de med en unnskyldning om at anlegget var skrudd av på dagtid og det ville fungere etter klokka fem. Noe det ikke gjorde. Lang kø av klager i resepsjonen, og jenta skrev i boka og lovte at noen skulle se på det dagen etter.

Da den tredje dagen kom uten bedring, og den bedre halvdelen ikke hadde sovet mer enn et par timer hver natt, fikk de klar beskjed. Enten nytt rom eller nytt hotell. Vi fikk nytt rom.
... og ny stuepike noe som betød at vi hver dag måtte gå og hente nye handduker fordi hun tok med de gamle og glemte å legge inn de nye. Toalettpapir var heller ikke på listen over det hun skulle sjekke ut, så turene til resepsjonen ble mange, og vi var ikke alene.
Siste uken kom det en ny stuepike, og hun vasket og ordnet rommet så fint at jeg måtte finne henne for å tipse henne og fortelle hvor bra jobb hun hadde gjort

Du lurer kanskje på hvor jeg vil med dette og hvorfor jeg sier at det var en bra ting?
Jo, jeg begynte å se litt bak alle feil og mangler. Jeg så ingen arbeidsglede, ingen stolthet over arbeidsplassen eller egen arbeidsinnsats.
Jeg så ansatte som tok i mot klager uten å vite hva de skulle si, fordi de visste at det kom ikke til å bli bedre i morgen eller noen annen dag.
Jeg så ansatte som sjelden fikk ros, da vi tipset stuepiken skjønte hun ikke hvorfor hun skulle få penger
Jeg så ingen tilhørighet, ikke noe fellesskap og hørte ikke latter.


Vi lot ikke dette ødelegge en flott ferie det ble istedet en lekse for meg i takknemlighet.
Jeg har ledere og kollegaer som roser hverandre, det er smil og latter på jobb.
Jeg arbeider i en bedrift som er opptatt av å inspirere de ansatte til å gjøre en god jobb.
Og derom det oppstår problemer så blir de forsøkt løst, vi blir informert hele veien slik at vi kan informere kundene.
Ja visst kan det være lange dager og høyt arbeidspress til tider, men det er alltid noen som roser og oppmuntrer og som ser akkurat meg.
Det er jeg takknemlig for.

torsdag 19. august 2010

Les for meg

Da jeg gikk i småskolen hadde vi en frøken som leste for oss hver dag.
Når vi dro fram matpakken og av og til i tegnetimene tok hun fram boka og leste. Vi ble kjent med mormor og de åtte ungene, Ole Alexander, Emil, Lotta i Bråkmakergata, alle barna i Bakkebygrenda og mange fler barnebokskikkelser.
For mange i klassen var det en ny opplevelse, vi var et fåtall som var vant med å bli lest for hjemme. Det åpnet seg en helt ny verden for oss gjennom bøkene, vi ble nysgjerrige og ville lese mer.
Skolebiblioteket ble brukt flittig og vi hadde egne timer hvor vi fikk sitte og lese og låne bøker.
Jeg er sikker på at høytlesningen til frøken gjorde at vi var den klassen som lånte og leste flest bøker gjennom barneskolen.

Jeg vet ikke hvordan det er med høytlesning i skolen i dag, det er lenge siden mine var skolebarn og da var det ikke noen selvfølge at de ble lest for. De skulle jo øve seg på å lese selv så det ble litt opp til lærerne om de ville være sammen med barna i matpausen og lese for de.

En av mine nevøer har nå fått i oppgave fra sin frøken å lese mange bøker, ifølge mammaen for at han skal få opp lesehastigheten. Da er visst det eneste som hjelper å lese. Lese mye.
Mammaen er veldig glad fordi han har fått en lærer som bryr seg, og har vært i bokhandelen og kjøpt bøker som frøken har sagt gutter på hans alder synes er spennende.
Bøkene ser spennende nok ut, og jeg tror nok det er historier som min nevø kommer til å like. Bøkene er også tykke og uten bilder, og den kommende lesehesten har lest i flere timer i sommer.
"Men tante, det er så kjeeeeedelig"

Problemet er bare det at han leser sakte, og når du leser sakte skal du være veldig tålmodig for å lese en hel bok. Og veldig heldig hvis du får med deg så mye av innholdet at du får lyst til å lese mer.
Det er viktig å komme i gang, få med begynnelsen og komme fort inn i handlingen. Det er sånn man blir glad i en bok, når den gir deg noe. For de som strever med lesingen kan dette være vanskelig. Fokuset på selve lesingen blir så stort at de går glipp av handlingen.
Da nytter det ikke at vi voksne peker på døren inn til en spennende bokverden, vi må åpne døren og vise fram en smakebit av hva som er innenfor. Vekke nysgjerrigheten og skape et ønske om å få oppleve mer.

Derfor har tante "sniklest" litt for lesehesten når han har vært på besøk, du kan si at vi har bytta på det og lest litt hver. Jeg kjøpte noen bøker i juli, og vi er allerede begynt på den andre. Lesehesten begynner å bli akkurat det, nå spør han om vi kan lese når han er på besøk.

Tenk hvis frøken hadde anbefalt at mamma og pappa la like mye tid ned i lesingen som lesehesten gjør.
Tenk hvis hun hadde anbefalt at de skulle bytte på det og lese en halvtime hver. Da ville lesehesten få gleden av handlingen i boka uten å slite i timesvis, og de ville få en koselig stund med boka istedet for plikt.
Tenk hvis hun hadde vært opptatt av å øke leselysten framfor å øke lesehastigheten.

torsdag 15. juli 2010

Ved et kjøkkenvindu

.
Jeg sitter på kjøkkenet i bestemorhuset og drikker formiddagskaffen min.
Her har jeg vært et par dager nå helt alene, og har funnet den beste plassen i huset. Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet.

Her kan jeg sitte om kvelden og se skyene rødme mot havet, eller som nå når de trekker seg sakte men sikkert tilbake innover fjorden, og lager en lyseblå himmelstripe som bare blir større og større.
Når vinduet er åpent hører jeg måkene, og bølgene som slår mot stranda.
Foruten den stripa med blå himmel, kan jeg se store grønne marker med kyr, sauer og hester som beiter, og jeg kan se de få andre husene som er i bygda.

Dette er som sagt den beste plassen i huset, jeg har nesten ikke vært i stua siden jeg kom, og har iallefall ikke hatt behov sor å sette på varme der selv om det er nokså kaldt.
De som har vært på besøk har fått kaffen servert ved kjøkkenbordet, og har sittet i lag med meg og nytt utsikten fra kjøkkenvinduet.

Det blir som å føre en tradisjon videre, i bestemors tid var det kjøkkenet som var samlingspunktet. Her spiste de, de bøtte garn og spant, gjester som stakk innom fikk serveringen ved kjøkkenbordet.
Stua var sjelden varmet opp i gamle dager, kun ved finere anledninger.
Men på kjøkkenet var det alltid varmt, den store vedkomfyren sørget for det i tillegg til at her ble all mat laget, og her ble brød og kaker bakt.
På vedkomfyren varmet bestemor oppvaskvannet i en stor gryte, som sto på komfyren mens hun vasket opp. Jeg husket da jeg var lita at hun av og til måtte spe på med kaldvann når det ble for varmt.

Vedkomfyren ble etterhvert byttet ut med elektrisk, og utslagsvasken ble byttet ut med moderne oppvaskbenk med blandebatteri.
Stua ble mer og mer tatt i bruk som dagligrom, særlig når vi var mange som var samlet i bestemorhuset.

Men nå er det bare meg, og da tilbyr jeg gjestene mine den beste plassen.
Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet :)
.

søndag 11. juli 2010

Prøveferie

Hos Juni er forberedelsene til ferien allerede i gang. Jeg skriver allerede for det er over en måned til den store begivenheten finner sted. (vi skal forresten tyvstarte litt til uka, med en ekstra lang helg)

Den bedre halvdelen har lovet meg ferie under sydens varmende sol, og det ble bestemt allerede i februar mens vi ennå hadde en mild og snøfattig vinter her oppe i Nord.

I går var det shopping som sto på programmet, garderoben skulle oppgraderes både for Juni og den bedre. Det ble en gledelig overraskelse i og med at jeg kunne gå ned fra størrelse "overmåte stor" til "ikke fullt så stor". Fangsten ble en badekåpe, sommerkjole i denim og knebukse, og så fant den bedre nye sommerskjorter (noe jeg anser som en bragd all den tid han hardnakket påsto at han ikke trengte noe nytt) Bilder av de lekre kreasjonene får komme senere, det tar litt for lang til å laste opp for tiden.

Etterpå øvde vi oss på å være turister. Det vil si vi vandret rundt i byen uten mål og mening. Vi var innom torvet og så på bodene til gateselgerne og der var mye rart å se. Vi fant en T-skjorte til nevøen som har bursdag snart, ACDC er det store for tiden akkurat som da jeg var på hans alder. Så gikk vi ned på kaia, men det var ingen fiskebåter inne, så det ble ikke reker på kaikanten.

Dagen ble avsluttet med baccalao og vin  sammen med gode venner på hytta.

En flott prøve-feriedag spør du meg.

fredag 9. juli 2010

Lille pille.

For nesten to måneder siden begynte jeg å ta medisin. En liten pille hver morgen skal få stoffskiftet opp sånn at jeg har krefter gjennom dagen.

Da jeg startet å ta de var jeg nokså langt nede. Kroppen fungerte rett og slett ikke og jeg ble sliten av den minste lille fysiske aktivitet. Konsentrasjonen og hukommelsen var på bunn, etter en halv dag på jobb var jeg så sliten at jeg måtte sove. Alle lyder ble oppfattet som støy, huden var tørr, og vekta gikk bare en vei, oppover.

De siste par ukene har det gått så mye bedre. Jeg har fortsatt problemer med konsentrasjonen og hukommelsen, og jeg blir fort sliten hvis det er mye støy. Men utover det er det som om livet er snudd opp ned. Jeg sykler og går turer, og føler at jeg har masse energi til å gjøre det. Jeg blir fortsatt sliten, men jeg blir sliten på en positiv måte. Sliten fordi jeg har gjort noe som skulle tilsi at jeg blir det, og det går over etter en dusj og et par skiver.
Jeg er ikke lengre totalt utmattet, jeg har en levende kropp.
Skal si det hjelper på humøret :))

Da får jeg heller leve med at jeg noen ganger "detter ut" av en samtale eller mister tråden i en lang forklaring. Og at jeg av og til stopper opp midt i en setning fordi jeg har glemt hva jeg skulle si.
Jeg kjenner i allefall at jeg er på rett vei og blir nok å komme i mål med resten også :)

fredag 2. juli 2010

Den som venter på noe godt

Det er snart et år siden sist jeg hadde med nevøen på fisketur da var han ni og nå er han nesten ti. Jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til så mye mer enn meg selv.
Men i går var jeg og henta han hos mammaen for en tur med fiskestanga til et vann like ved.
Som vanlig hadde han sekken ferdigpakket da jeg kom, og kom løpende mot meg og ga meg en god klem. Og så sa han "Åh, tante det var godt, den har jeg venta lenge på".

Skal si det gjorde godt for tante også :)

søndag 23. mai 2010

Stillhet.

Det har hendt at jeg har truffet mennesker som har funnet en plass i hjertet mitt med en gang. Mennesker som jeg har tenkt at jeg bare måtte opprettholde kontakten med. Felles for disse menneskene er at jeg har følt at de har tilført meg noe av verdi, de utfyller meg samtidig som vi er veldig like. Og jeg opplever at jeg har den same rollen i deres liv. Som regel oppdager jeg det med en gang når jeg treffer disse menneskene. Om det er kjemien som stemmer eller noe annet, skal være usagt, men stemmer gjør det :)

Jeg er ikke den typen som slipper så mange innpå meg, så dette gjelder bare en knapp håndfull mennesker. Og det er heller ikke sånn at vi har daglig eller ukentlig kontakt. Det kan faktisk gå veldig lang tid mellom hver gang vi tar kontakt. Men det er bestandig greit, selv om det har gått en måned eller tre siden sist så bebreider vi ikke hverandre. Vi er glad for å være sammen der og da, og gleder oss til neste gang uansett hvor lenge det blir til.  Går det veldig lang tid mellom treffene kan vi sende en SMS uten at vi nødvendigvis forventer svar med en gang.

Når vi først er sammen, opplever jeg at vi kan prate om helt andre ting en de vennene jeg omgås mye oftere.
Og vi kan være stille sammen.
For meg er stillhet i en samtale et tegn på tillit, det at samtalen stopper opp og det blir helt stille uten at den ene parten febrilsk prøver å finne på noe å si, gir en helt spesiell trygghet.
Stillhet som ikke er pinlig, og som kan brukes til å tenke. Tenke på det den andre har sagt, eller på det jeg selv har sagt. Eller bare være stille fordi ingen har noe å si for øyeblikket :)  Det er ofte de beste samtalene.

 "Ekte vennskap finnes der hvor stillhet mellom to mennesker føles behagelig"
Dave Tyson Gentry

onsdag 19. mai 2010

Å, den som var en løvetann


..og sto i skitt og sølevann
i Bispegata 3.
Den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
i Bispegata 3.

I dag da jeg hadde en liten pause på jobb så jeg den.
Kraftige grønne blader, lange stilker og på toppen solgulte bustehoder. En løvetann :)
Det minnet meg om denne sangen av Alf Prøysen.

Hvis jeg hadde spurt et utvalg av unger i barneskolen om hvilken blomst de ville vært om de fikk velge, er det ikke sikkert at løvetannen ville komme på førsteplass. Den har jo konkurranse med de "fine" blomstene som fiol, ballblom og blåveis. For ikke å snakke om hageblomstene. Nei, løvetannen er nok ikke regnet blant de fine... Tvert i mot så prøver vi med alle virkemidler å bli kvitt den, så hvem ønsker vel å være en så uønsket skapning.

Men denne løvetannen fikk meg i så godt humør :) Mot alle odds så sto den der og lyste opp  mens den strakte de knallgule hodene sine mot sola.
Og det er det som er så spesielt med løvetannen. Mot alle odds så dukker den opp overalt. Ikke bare som ugress på plenen eller på enga der det er gode vekstvilkår, nei den vokser også på stein og til og med på asfalt :)

Den er ikke så kravstor, løvetanna, den tar til takke med det den får og greier seg med det.
Og den ser muligheter der de andre plantene gir opp, og vokser seg stor og kraftig der de andre plantene visner og dør.
Er ikke det egenskaper vi alle skulle ønske at vi hadde?
At vi overlever og utvikler oss mot alle odds. Selv der de andre gir opp. Ser muligheter som de andre ikke ser. Sterkest av alle!

Jo mer jeg tenker på det jo mer ville jeg ønske å være en løvetann hvis jeg ble spurt :)
.



fredag 14. mai 2010

Det eneste som er konstant i livet er forandring

.
I dag har jeg vært hos legen for å forlenge sykemeldingen, det har vært greit å kunne fordele kreftene mellom jobb og fritid, jeg lever litt mer nå:) Allikevel var jeg i dårlig humør da jeg dro inn til legekontoret, jeg har ennå ikke greid å kvitte meg med følelsen av nederlag jeg fikk da jeg sykemeldte meg.
Da jeg kom inn på venteværelset fikk jeg beskjed om at "fastlegen" min var bortreist, så jeg var satt opp til time hos en turnuslege.

"Fastlegen" min har forsåvidt ikke vært tilstede de siste tre årene så det har vært forskjellige leger hele tiden, bare siden november har jeg hatt fem forskjellige i tillegg til fire forskjellige på sykehuset. Og alle skal høre historien på nytt, med varierende grad av interesse. Jeg må si jeg var temmelig oppgitt der jeg satt på venteværelset, og temmelig forutintatt til den nye legen.

Da vi hadde hilst på hverandre, begynte legen å prate. Hun hadde faktisk lest journalen min på forhånd, og visste hvorfor jeg var der. Det var nesten så jeg datt av stolen av overraskelse. Hun ga et kort referat både av symptomer og prøvesvar, og så spurte hun om det var noe hun ikke hadde fått med seg. Hun så på meg mens hun pratet, og ga hele tiden respons på det jeg sa. WOW!

Så sa hun "sånn kan du ikke ha det! Det finnes medisin for dette "  Jeg forklarte at jeg hadde bedt om medisin, men at den forrige legen ikke ville starte medisinering før  prøveresultatene var utenfor referanseverdene.
"Ja, i noen tilfeller kan det være riktig, men i ditt tilfelle er symptomene så tydelig, og det er så nært opp mot grensa at jeg vil at du skal prøve medisin."
Siden hun "bare" er turnuslege ringte hun til en spesialist på Aker Sykehus, og fikk bekreftet at hun gjorde en riktig vurdering.
Jeg må si jeg hadde en stor klump i halsen da jeg gikk ut derfra med resept, sykemelding og time til oppfølging om seks uker for å justere dosen. Og en følelse av å være et menneske, ikke bare noen tall på et skjema med prøvesvar.

Det har aldri hendt før at jeg har kommet til en ny lege som faktisk har satt seg skikkelig inn i hvorfor jeg er der. Bestandig har det vært en slitsom forklaring, noe har blitt uteglemt fordi jeg har dårlig konsentrasjon og dårlig hukommelse. Og ofte har jeg kommet på ting i ettertid som burde vært sagt.
I tillegg evnet denne legen å se meg og symptomene, ikke bare noen tall fra laboratoriet.
Og dette flotte mennesket skal følge meg opp helt til august, forhåpentligvis har vi funnet riktig dose til den tid.

I dag skinner sola, og "værdama" lovte oss 17 grader i morgen :)
.





torsdag 13. mai 2010

Jeg vet jeg er forelska...


...når jeg ikke får sove om natta og synes det er koselig
å høre på snorkinga til min bedre halvdel ;))
.

lørdag 8. mai 2010

Behovspyramiden

.
Da jeg gikk på videregående lærte vi om Maslows Behovspyramide, hvilke behov et menneske søker å få dekket først, og hvilke som kommer i annen rekke. "Dette er kunnskap som vil hjelpe dere når dere i framtiden skal markedsføre produkter", ble vi fortalt. Ja, det tror jeg nok...

Men i dag lanserer jeg Junis Behovspyramide.
Tatatata!!!!!
Det er en forenklet modell og består kun av to trinn som attpåtil står ved siden av hverandre. Kan man kalle det trinn da? Og blir det i det hele tatt en pyramide? Vel det er bagateller...
De to trinnene i denne nyskapte behovspyramiden er  masse kos og masse sjokolade.

Jeg forbereder nå en storslått presentasjon for min bedre halvdel hvor jeg vektlegger nødvendigheten av å få de basale behovene dekket, og konsekvensene hvis de ikke blir det. Alle vet jo at det fører til sure kjærringer og kalde skuldre og muligens går hele verden under...
Så da krysser jeg fingrene for at ved hjelp av min mer en tyve år gamle markedsføringskunnskap og min medfødte sjarm, som for øvrig er ennå eldre, går budskapet rett hjem :)
.

lørdag 1. mai 2010

Klar, ferdig, KJØP!


Det er første mai i morgen, og det er ren flaks at jeg husket på det før det var for sent.
Ikke fordi jeg har tenkt å markere dagen på noen måte, bortsett fra at jeg kommer til å ha to søndager denne helga. Neida, jeg hadde flaks fordi da fikk jeg handla for helga.
Vanligvis er det noe jeg sysler med på lørdag av den enkle grunn at jeg ikke gidder å handle på vei hjem fra jobb, og jeg greier slettes ikke å dra meg opp av godstolen etter middag. I hvert fall ikke for å handle.

Men, jeg husket da på det, og etter middag stressa jeg og samboeren inn på kjøpesenteret med kursen for matvarebutikken og et håp om at besøket skulle bli kortvarig. Jeg hadde til og med rabla ned en handleliste i full fart for å være sikker på at vi fikk med oss det mest nødvendige. Løsepengene for handlevognen var også klar, så jeg vil si vi var  godt forberedt.
.
Første hinderet for en kjapp handletur var at vi ikke hadde felles forståelse av hva som sto på handlelista. Når jeg skriver salat på lista mener jeg alle ingrediensene til salaten, og ikke vare et enkelt salathode. Og når jeg skriver potetgull, mener jeg en pose og ikke fire forskjellige sorter. (ingen av oss har godt av mer enn en pose, knapt nok det:)
Når da jeg henter potetgullet og samboeren salaten, er overraskelsen stor når vi ser hva den andre kommer tilbake til handlevogna med. Det ender med at jeg henter resten av min forståelse av hva salat er, og han kompletterer potetgullpunktet med en dobbelttur i snacksavdelingen.
.
Og sånn fortsatte handleturen: Sjampo er egentlig sjampo og balsam fordi vi denne gangen også var fri for balsam, grillmat er både kjøtt og fisk, hundemat inkluderer også tyggebein og brød betyr i tillegg rundstykker fra frysedisken. Min samboer, som forøvrig alltid er blid, tok det hele med godt humør. Det falt noen vittige kommentarer om at han lurte på om vi hadde mat i huset den tida da ungene gikk på butikken med lapp fra mamma. Men stemninga var god :)

Etter flere dobbeltrunder var vi på vei til kassa. Hujedamei, der var det kø!! Kø er det verste jeg vet, snakk om å kaste bort tid. Ikke var det grunnlag for irritasjon heller, for alle kassene var betjent. Det var rett og slett sånn at vi alle hadde fått samme ide samtidig; å handle før 1.mai. Lite å gjøre med det.

Vanligvis når jeg står i kø studerer jeg menneskene rundt meg og prøver å forestille meg hvem de er. Denne gangen var det to faktorer som distraherte meg, bladhylla og sjokoladen. Jeg gjorde et fortvilt forsøk på å unngå sjokoladefristelsene ved å plassere meg sånn at jeg hadde samboer og handlevogn mellom meg og hylla, men forgjeves..

Da alle varene var havna på samlebåndet i kassa, var det en fin liten plass ledig. Den passa akkurat til en passe stor pose med sjokolade. Lørdagsgodt mumla jeg da jeg la posen opp.

Og endelig er det blitt lørdag,så her sitter jeg med bloggen på fanget og munnen full av sjokolade :) Har ikke engang dårlig samvittighet for vekta.
.

onsdag 28. april 2010

Velduftende Vårfloks og Forglemmegei

.
I dag kom denne ukas tilbud fra den lokale Hageland-butikken i posten. Det er bestandig så koselig med disse bladene, det er liksom et sikkert tegn på at nå er våren i anmarsj :)
Bladet er på åtte sider fulle av farger, nydelige stauder og små trær.
Jeg får så lyst til å gå ut i hagen, spa opp bedene og begynne plantingen med en gang.

I år ønsker jeg meg hekk mot veien, en tett hekk av busker med masse blomster. Nå tar det vel noen år før hekken blir sånn som jeg ser den for meg inne i hodet mitt, men et sted må jeg jo begynne, og da er katalogen til Hageland en fin plass.

Og så har jeg lyst på et staudebed, i det ene hjørnet av plenen. Jeg ser det for meg, med mange fargerike blomster, litt stein innimellom og gjerdet som bakgrunn. Og så en liten sittegruppe ved siden av.
Ja det blir bra, veldig bra :)

Hadde det bare sluttet å sne :))
.

fredag 23. april 2010

Godt sagt :)


"Dejligst af alle glæder er glæden for slet ingenting, ikke for noget du kan eller vil, glæden for intet og glæden for alt, glæden fordi du er til."
Axel Juel

.. klok mann han der Axel :)

I dag er jeg glad fordi sola skinner,
jeg skal ha en kort dag på jobb, og i kveld skal vi fyre opp grillen.

Juni er i godlune og deler sola med dere :)
.

lørdag 17. april 2010

Må ha det, bare må ha det..

Min vanligvis så tilstedeværende kreativitet har, sammen med inspirasjon til å skrive, vært fraværende de siste to ukene, derav ingen blogging. Kan jo ikke bare skrive at jeg ikke vet hva jeg skal skrive heller..

Men nå starter jeg på et innlegg for å se hva det blir til. Kanskje det havner på bloggen, og ettersom du leser det nå så har det nok havnet der. Men kanskje du ikke får lese det, og da ligger det nok som en kladd og venter på inspirasjon til å bli publisert. Merkelig tanke :)

Inspirasjon er en merkelig ting. Den bare kommer over meg sånn plutselig, og da bare MÅ jeg gjøre noe. Et eller annet
Ofte er den ledsaget av andre, positive, tilstander : Kreativitet, arbeidslyst, motivasjon og glede :)  Eller, er det gleden som kommer først? Eller kreativitet? Sannelig ikke godt å si. Kanskje er det bare sånn at det er nok at den ene er tilstede, så påkaller den de andre.
Uansett så er det kjærkomne tilstander jeg liker å være i, og som jeg er totalt avhegig av både i jobben og på privaten.
Hvordan skal jeg kunne motivere mine kollegaer uten å være motivert selv?
Og hvordan skal jeg kunne lage inspirerende kurs og skape arbeidslyst og glede, hvis jeg selv er i kjelleren? Så jeg er helt avhengig..
Dårlig humør smitter fort hvis vi gir det mulighet, det har jeg sett mer enn et eksempel på. Og når det først får spre seg, så sprer det seg i sirkel så lenge det får næring.

MEN, heldigvis er godt humør smittsomt også :) Og gode holdninger. Heldigvis!
Jeg merker så godt forskjellen når jeg fra begynnelsen har klart å formidle en god tilstand jeg er i, kursdeltakerne er mer aktive, de spør og kommer med inspill.
En kursholders drøm!! Jeg trenger bare å styre det hele så vi holder oss sånn høvelig innenfor tema :)  Ofte resulterer det i at jeg oppdager muligheter til forbedringer i kursplanen også.
Så har jeg den andre siden av skalaen: Jeg står og foreleser for en stum forsamling, ingen spørsmål, ingen feedback, og etterpå lurer jeg på hva som gikk galt :)
Ja, det er ikke så lett å se der og da, og det er veldig lett å gi kursdeltakerne skylden.
"De var jo ikke interessert" "Jeg har holdt det kurset her for flere grupper og ingen har vært så stille og så lite engasjert som denne"
JA HELT SIKKERT!!
Da har du nok ikke oppdaget hvilken tilstand du selv er i, kjære Juni.
Å, så lett det er å gå i den fella! Jeg gjør det selv, og jeg ser andre gjør det. Og oppdager det for sent til å endre på det.
Derfor er de nevnte tilstandene gull for meg. Hvis jeg før et kurs greier å finne den ene, så kommer de andre på rekke og rad.
Da er jeg i flyt som det så fint heter :) En ny tilstand og en FANTASTISK følelse.

Og siden det å skrive dette innlegget har satt meg i en spesiell tilstand, så publiseres det herved.
I PUR GLEDE :)
.
Naturens kreativitet