Juni krymper

Nå har jeg hatt rockeringen min i to måneder.
Vi var ikke godvenner i begynnelsen, det skyldes nok at jeg gikk litt hardt ut, men etterhvert har vi fått et riktig godt forhold.

Jeg har brukt den jevnlig, 30 minutt mens potetene koker i ukedagene og helga har vært "rockefri".
Jeg begynner å få god dreis på rockingen, og har allerede begynt å merke resultater.
Det vises ikke sånn utenpå klærne, men jeg har gått ned en størrelse i bukser bare på de to månedene, og det gir inspirasjon til å fortsette. Antall kilo står nesten på stedet hvil, vekta viser bare et i minus i forhold til januar

Men. Jeg er fornøyd med min slankere midje og gir rockeringen mine varmeste anbefalinger

Sabotasje!!!

Da er det den tiden på året da vi får dommen fra det offentlige.
Kan vi glede oss til ekstra feriepenger, eller bør ferien tilbringes i telt mens vi fisker og plukker bær for å ha til livets opphold?

Ja det er selvangivelsen jeg tenker på. Denne uken begynte utsendelsen av papirutgaven, og vi som ikke greier å vente kan gå inn på nett og sjekke ståa.
Og det er visst mange av oss som ikke greier å vente, sidene er nå nede på andre dagen på grunn av stor pågang. Det fleipes med at de vil åpnes gradvis og at de aom får mest igjen får tilgang først. De med den største baksmellen får tilgang først på fredag.

Og så er det ingen som tenker på at det er Posten sin skyld.
Posten har i flere år levd med tilnavnet SnailMail, dette har de nå sett seg lei på og har kommet fram til at dette er tidspunktet for å aksjonere.
De har rett og slett hacket seg inn på  og sabotert  Altinn - siden slik at vi ikke kommer inn.
Hvorfor?? Jo for da kan Posten for en gangs skyld skryte av at de er raskere enn internett :))

Alle disse dagene som kom og gikk

... ikke visste jeg at de var livet.

Det hender ofte at jeg på fredagen lurer på hvor uka har blitt av, det virker som at tiden har gått uten at jeg var tilstede. Det er skremmende, for det livet jeg har vil jeg oppleve. Virkelig kjenne at jeg lever.
Og så går en hel uke, gjerne fler, uten at jeg oppdager annet enn at det blir helg. Og jeg besttemmer meg at neste uke, da skal jeg oppleve livet.

Er det slik at det er lettere å kjenne på følelsene når man har en vanskelig periode enn år alt går på skinner?
Det sies jo at tiden går fortere når man har det artig... er det fordi vi ikke er til stede med hele oss?
Jeg vil ikke leve et liv hvor jeg oftest har vært tilstede og kjent på de tunge følelsene og latt de gode passere uten at jeg virkelig kjente på de.

Selv om jeg kan se tilbake på mange gode stunder så er det viktig at jeg også har kjent på og kan gjenskape den gode følelsen. Da vil minnene være komplett.
Minnene fra de tunge stundene er ikke så avhengig av at jeg kjenner på følelsen, det er jo ikke den jeg vil gjenskape

Fremover må jeg prøve snu fokuset til å skape komplette gode minner, mens minnene om det tunge kan få være mangelfulle

Fotsporene i sanden

Det har blitt lite blogging på meg i det siste.
Årsaken er ganske enkelt at det har vært en vanskelig tid for meg, og jeg har ikke vært særlig inspirert til å dele på bloggen.

I denne tiden har jeg funnet trøst der de fleste som kjenner meg ikke ville trodd. Jeg vil ikke betegne meg sekv som kristen, jeg går sjelden i kirken, bare ved spesielle anledninger. Men, jeg  har en del verdier som ligner de kristne verdiene, og jeg finner trøst i at det finnes noe etter døden.

Det er et spesielt dikt/historie jeg tenker på i tunge stunder.
Det er skrevet av Mary Stevenson og heter "Fotsporene i sanden"

"En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine. "

Selv om jeg ikke er kristen, så er det godt at noen bærer meg akkurat nå.