Det sies at det er i motbakke at det går oppover, og folk snakker om at dersom man kommer over kneika blir alt så meget bedre. Det er nok en aldri så liten snev av sannhet i det, selv om kneika kan føles vel bratt til tider og motbakken blir som en enorm vegg foran deg. Det er kanskje derfra vi har uttrykket "å møte veggen?" Det var den motbakken som ble så altfor bratt?
Ikke vet jeg, men det jeg vet er at DIT SKAL JEG IKKE! Jeg har vært der før, for lenge siden, og skal ikke tilbake.
Som dere kanskje skjønner så går ikke alt på skinner for tiden. Det har vært sykehusbesøk i fleng de siste tre månedene :
"og så tar du tre piller av den og en av den to ganger daglig. Kosttilskudd er viktig, særlig hvis du har dårlig matlyst, men et variert og sunt kosthold..... og så må du i ny ultralyd ...øyeavdelingen ... CT ..."
Og ja jeg spiser mine fire piller til frokost og middag, tar kosttilskudd og lesser innpå med grønnsaker, fisk og alt jeg har hørt er sunt, jeg har til og med stumpet røyken, men det hjelper bare ikke. Halsen er fortsatt like trang, øynene er betente, vonde og tåler ikke lys, og det er ikke kjempesmart for en som jobber hele dagen foran PC en. Det kalles Graves sykdom og er et hel****! Hverken mer eller mindre.
Men jeg gir ikke opp. Jeg har bestemt meg for at jeg skal på jobb hver dag, og jeg skal være i godt humør. Jeg skal IKKE klage eller prate om sykdom, jeg skal tvinge meg selv til å ha det bra:)
Og det funker! Jeg har gode dager selv om det av og til gjør så vont at tårene triller, men da tenker jeg at dette greier jeg. Det er bare en kneik. En liten kneik hver dag, og plutselig er jeg oppe :)
I dag fikk jeg denne av min kollega (en av de få som vet hvordan ståa er) og jeg synes den passer så bra.
Viser innlegg med etiketten valg i livet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten valg i livet. Vis alle innlegg
onsdag 26. oktober 2011
onsdag 3. august 2011
En gammel kjenning
I dag hørte jeg denne gamle kjenningen, og det er akkurat slik jeg må tenke fremover.
Ha ei god natt dere som fortsatt er oppe.
"In every life we have some trouble, when you worry you make it double"
søndag 5. juni 2011
Da var det gjort
Jeg har pakket kofferten og flyttet til Oslo. Alt gikk veldig fort. Den ene uken fikke jeg beskjed om at jeg fikk den videreutdanningen jeg hadde søkt om, den andre uken fikke jeg beskjed om at det var en jobb ledig til meg i Oslo fra 1 juni, og tredje uken hadde jeg ordnet sted å bo. Så gikk det to uker før jeg pakket kofferten og flyttet. PUH!
Det er både fordeler og ulemper med å komme ned rett før en langhelg, ulempen er jo at "alle" kjente bruker langhelga til å reise bort. Fordelen er at jeg må lære meg å bo alene igjen, finne ting å gjøre alene, lære meg å trives med å være alene i leiligheten. Så dagene har gått med til å bli kjent i området, til å finne busser og baner som korresponderer slik at jeg kommer meg på jobb. Første dagen gikk jeg 25 minutt til t-banen, og i går oppdaget jeg at det går buss rett borte i veien. Jaja, ingen har vondt av litt trim i godværet, men den bussen blir nok god å ha til vinteren.
Det har ikke blitt tid til hverken å lese blogger eller å skrive selv de siste ukene, men mulig det blir med tid etterhvert. Først må jeg bare finne ut hva jeg har lyst til å gjøre på fritida fremover.
Vi høres :)
Det er både fordeler og ulemper med å komme ned rett før en langhelg, ulempen er jo at "alle" kjente bruker langhelga til å reise bort. Fordelen er at jeg må lære meg å bo alene igjen, finne ting å gjøre alene, lære meg å trives med å være alene i leiligheten. Så dagene har gått med til å bli kjent i området, til å finne busser og baner som korresponderer slik at jeg kommer meg på jobb. Første dagen gikk jeg 25 minutt til t-banen, og i går oppdaget jeg at det går buss rett borte i veien. Jaja, ingen har vondt av litt trim i godværet, men den bussen blir nok god å ha til vinteren.
Det har ikke blitt tid til hverken å lese blogger eller å skrive selv de siste ukene, men mulig det blir med tid etterhvert. Først må jeg bare finne ut hva jeg har lyst til å gjøre på fritida fremover.
Vi høres :)
mandag 21. mars 2011
Alle disse dagene som kom og gikk
... ikke visste jeg at de var livet.
Det hender ofte at jeg på fredagen lurer på hvor uka har blitt av, det virker som at tiden har gått uten at jeg var tilstede. Det er skremmende, for det livet jeg har vil jeg oppleve. Virkelig kjenne at jeg lever.
Og så går en hel uke, gjerne fler, uten at jeg oppdager annet enn at det blir helg. Og jeg besttemmer meg at neste uke, da skal jeg oppleve livet.
Er det slik at det er lettere å kjenne på følelsene når man har en vanskelig periode enn år alt går på skinner?
Det sies jo at tiden går fortere når man har det artig... er det fordi vi ikke er til stede med hele oss?
Jeg vil ikke leve et liv hvor jeg oftest har vært tilstede og kjent på de tunge følelsene og latt de gode passere uten at jeg virkelig kjente på de.
Selv om jeg kan se tilbake på mange gode stunder så er det viktig at jeg også har kjent på og kan gjenskape den gode følelsen. Da vil minnene være komplett.
Minnene fra de tunge stundene er ikke så avhengig av at jeg kjenner på følelsen, det er jo ikke den jeg vil gjenskape
Fremover må jeg prøve snu fokuset til å skape komplette gode minner, mens minnene om det tunge kan få være mangelfulle
Det hender ofte at jeg på fredagen lurer på hvor uka har blitt av, det virker som at tiden har gått uten at jeg var tilstede. Det er skremmende, for det livet jeg har vil jeg oppleve. Virkelig kjenne at jeg lever.
Og så går en hel uke, gjerne fler, uten at jeg oppdager annet enn at det blir helg. Og jeg besttemmer meg at neste uke, da skal jeg oppleve livet.
Er det slik at det er lettere å kjenne på følelsene når man har en vanskelig periode enn år alt går på skinner?
Det sies jo at tiden går fortere når man har det artig... er det fordi vi ikke er til stede med hele oss?
Jeg vil ikke leve et liv hvor jeg oftest har vært tilstede og kjent på de tunge følelsene og latt de gode passere uten at jeg virkelig kjente på de.
Selv om jeg kan se tilbake på mange gode stunder så er det viktig at jeg også har kjent på og kan gjenskape den gode følelsen. Da vil minnene være komplett.
Minnene fra de tunge stundene er ikke så avhengig av at jeg kjenner på følelsen, det er jo ikke den jeg vil gjenskape
Fremover må jeg prøve snu fokuset til å skape komplette gode minner, mens minnene om det tunge kan få være mangelfulle
tirsdag 15. februar 2011
Hodet over vannet..
Her drukner jeg i pendling, kursing dag og kveld, planlegging av nye kurs og i tillegg har jeg søkt på etterutdanning.
Aner ikke hva jeg tenkte på i gjerningsøyeblikket, men det er jo ennå noen måneder til det starter opp så jeg regner med jeg har fått hodet over vannet til den tid.
Hørte jeg noen si at selvgjort er velgjort??
tirsdag 16. november 2010
Eid av ting
Et kinesisk ordtak sier at dersom du eier mer en syv ting, så eier tingene deg. Piet Hein strekker seg så langt som til åtte.
Jeg har de siste dagene erfart at det er mye sannhet i det at dersom du eier for mye kan du bli styrt av det du eier. Jeg vurderer seriøst et jobbbytte som medfører flytting til en annen kant av landet.
Jeg har diskutert opp og i mente med min bedre halvdel, og han er veldig positiv og klar til å søke overflytting i sin jobb. Vi vil jo komme mye nærmere hans familie hvis vi flytter, og vi har et brukbart sosialt nettverk på "den nye" plassen.
Men så er det alle tingene da. Vi har hus som vi nettopp har startet oppussing på og det må selges, møbler og ting og tang må pakkes og så videre.. Det legger de største begrensningene på meg i forhold til om vi skal flytte eller ikke.
Det hadde vært så enkelt om vi bare kunne pakket hver vår koffert og dratt....
Jeg har de siste dagene erfart at det er mye sannhet i det at dersom du eier for mye kan du bli styrt av det du eier. Jeg vurderer seriøst et jobbbytte som medfører flytting til en annen kant av landet.
Jeg har diskutert opp og i mente med min bedre halvdel, og han er veldig positiv og klar til å søke overflytting i sin jobb. Vi vil jo komme mye nærmere hans familie hvis vi flytter, og vi har et brukbart sosialt nettverk på "den nye" plassen.
Men så er det alle tingene da. Vi har hus som vi nettopp har startet oppussing på og det må selges, møbler og ting og tang må pakkes og så videre.. Det legger de største begrensningene på meg i forhold til om vi skal flytte eller ikke.
Det hadde vært så enkelt om vi bare kunne pakket hver vår koffert og dratt....
onsdag 3. november 2010
Juni på gjerdet.
Akkurat nå sitter jeg på gjerdet og greier ikke å bestemme meg.
Jeg må jo klatre ned, men det er vanskelig å bestemme hvilken side jeg skal klatre ned på.
Jeg kan gå ned samme veien som jeg kom og holde meg på den trygge siden der jeg har vært så lenge. Der gresset er grønt, men der jeg allerede har plukket alle blomstene og markjorbærene.
Eller, jeg kan klatre ned på den andre siden. Der er det nye blomster og fristende bær å plukke...
Veien ned på den andre siden er ikke så enkel som den jeg klatret opp, men samtidig mye mer spennende. Og jeg har ønsket å komme til andre siden i lang tid. Når jeg nå får sjansen, så er jeg i tvil.
Det er typisk meg. Når jeg har mulighet til å tenke lenge på noe blir det vanskelig å bestemme seg, men når jeg må bestemme meg fort så går det helt fint.
Men jeg har ennå et par dager å bestemme meg på, (faktisk nesten en uke) så jeg tror jeg sitter litt til jeg ;)
Jeg må jo klatre ned, men det er vanskelig å bestemme hvilken side jeg skal klatre ned på.
Jeg kan gå ned samme veien som jeg kom og holde meg på den trygge siden der jeg har vært så lenge. Der gresset er grønt, men der jeg allerede har plukket alle blomstene og markjorbærene.
Eller, jeg kan klatre ned på den andre siden. Der er det nye blomster og fristende bær å plukke...
Veien ned på den andre siden er ikke så enkel som den jeg klatret opp, men samtidig mye mer spennende. Og jeg har ønsket å komme til andre siden i lang tid. Når jeg nå får sjansen, så er jeg i tvil.
Det er typisk meg. Når jeg har mulighet til å tenke lenge på noe blir det vanskelig å bestemme seg, men når jeg må bestemme meg fort så går det helt fint.
Men jeg har ennå et par dager å bestemme meg på, (faktisk nesten en uke) så jeg tror jeg sitter litt til jeg ;)
.
lørdag 16. oktober 2010
På vei mot det perfekte.
Tenk deg at julaften, nyttårsaften, 17 mai og bursdagen din kommer på samme dag.
Selv om jeg ikke har noen storslått feiring, er dagen i dag slik for meg.
16 oktober for 11 år siden tok jeg mit livs viktigste, og riktigste, valg. Jeg snudde opp ned på livet mitt, kvittet meg med det gamle og bestemte meg for å begynne på nytt.
Det skjedde helt plutselig, at jeg innså at hvis jeg ikke gjør noe nå vil jeg aldri greie å gjøre noe. Selvfølgelig hadde jeg tenkt og ønsket at jeg skulle greie det, i flere år faktisk, men jeg anså ikke meg selv som sterk nok og var altfor redd til å prøve. Konsekvensene hvis jeg mislyktes ville bli altfor store, både for barna og meg.
Det er merkelig hvordan man kan finne trygghet i det utrygge, og at det kan holde en tilbake fra å finne virkelig trygghet.
Hvordan livet var da og hvordan jeg havnet inn i det, vet jeg ennå ikke om jeg skal skrive noe om, kanskje et senere innlegg eller kanskje ikke.. I allefall tok jeg avgjørelsen den dagen for 11 år siden, og selv om den første tiden var noe av det verste jeg hadde opplevd til da, så greide jeg å holde ut. Jeg sto fast på min avgørelse, og holdt ut :) Jeg er fortsatt kjempestolt av meg selv.
Det var ikke bare jeg som fikk en vanskelig tid, min nærmeste familie og mine venner ble også involvert uten at jeg kunne påvirke det. Mange av mine venner falt fra, de ble bare borte. Men to venninner holdt ut og de er de eneste av mine gamle venner jeg fortsatt har kontakt med. Og de eneste personene jeg stoler 100% på.
Ved å ta det valget har jeg blitt mer bevisst på hva jeg ønsker i livet mitt. Jeg har blitt klar over min egen styrke og har gitt meg selv utallige valgmuligheter senere. Muligheter til å finne ekte trygghet for meg og mine, muligheter til å realisere drømmer.
Muligheten til det perfekte liv.
Det høres nok flåsete ut for noen å søke etter det perfekte liv, noen vil til og med si at for de fleste eksisterer det ikke. Men det gjør det :) Spørsmålet er hva vi legger i det perfekte.
For noen er det perfekte den flotte bilen, det fineste huset, eller alle de andre tingene vi omgir oss med. Eller det å være perfekt, ha en perfekt familie og perfekte venner.
For meg er det perfekte en følelse.
Det startet med små sjeldne øyeblikk av lykke, som stadig kom oftere og vokste seg større for hver gang. Det å kunne si til seg selv at nå har jeg det virkelig godt, kjenne etter og konstatere at det virkelig er sant. Jeg har det godt.
Det kan være å fylle huset en kveld med gode venner og god mat. Eller å være helt alene.
Det kan være den deilige følelsen når jeg har gjort noe bra for andre, når jeg ser at barna er lykkelige
For meg er det perfekte liv noe alle fortjener, og alle kan skape selv uavhengig av de tingene vi omgir oss med. Det gjelder bare å gripe de mulighetene vi har for å føle lykke.
Og i kveld blir det lammelår, rødvin, gode venner og ekte glede.
Men det er bare jeg som vet at vi feirer det perfekte liv :)
.
Selv om jeg ikke har noen storslått feiring, er dagen i dag slik for meg.
16 oktober for 11 år siden tok jeg mit livs viktigste, og riktigste, valg. Jeg snudde opp ned på livet mitt, kvittet meg med det gamle og bestemte meg for å begynne på nytt.
Det skjedde helt plutselig, at jeg innså at hvis jeg ikke gjør noe nå vil jeg aldri greie å gjøre noe. Selvfølgelig hadde jeg tenkt og ønsket at jeg skulle greie det, i flere år faktisk, men jeg anså ikke meg selv som sterk nok og var altfor redd til å prøve. Konsekvensene hvis jeg mislyktes ville bli altfor store, både for barna og meg.
Det er merkelig hvordan man kan finne trygghet i det utrygge, og at det kan holde en tilbake fra å finne virkelig trygghet.
Hvordan livet var da og hvordan jeg havnet inn i det, vet jeg ennå ikke om jeg skal skrive noe om, kanskje et senere innlegg eller kanskje ikke.. I allefall tok jeg avgjørelsen den dagen for 11 år siden, og selv om den første tiden var noe av det verste jeg hadde opplevd til da, så greide jeg å holde ut. Jeg sto fast på min avgørelse, og holdt ut :) Jeg er fortsatt kjempestolt av meg selv.
Det var ikke bare jeg som fikk en vanskelig tid, min nærmeste familie og mine venner ble også involvert uten at jeg kunne påvirke det. Mange av mine venner falt fra, de ble bare borte. Men to venninner holdt ut og de er de eneste av mine gamle venner jeg fortsatt har kontakt med. Og de eneste personene jeg stoler 100% på.
Ved å ta det valget har jeg blitt mer bevisst på hva jeg ønsker i livet mitt. Jeg har blitt klar over min egen styrke og har gitt meg selv utallige valgmuligheter senere. Muligheter til å finne ekte trygghet for meg og mine, muligheter til å realisere drømmer.
Muligheten til det perfekte liv.
Det høres nok flåsete ut for noen å søke etter det perfekte liv, noen vil til og med si at for de fleste eksisterer det ikke. Men det gjør det :) Spørsmålet er hva vi legger i det perfekte.
For noen er det perfekte den flotte bilen, det fineste huset, eller alle de andre tingene vi omgir oss med. Eller det å være perfekt, ha en perfekt familie og perfekte venner.
For meg er det perfekte en følelse.
Det startet med små sjeldne øyeblikk av lykke, som stadig kom oftere og vokste seg større for hver gang. Det å kunne si til seg selv at nå har jeg det virkelig godt, kjenne etter og konstatere at det virkelig er sant. Jeg har det godt.
Det kan være å fylle huset en kveld med gode venner og god mat. Eller å være helt alene.
Det kan være den deilige følelsen når jeg har gjort noe bra for andre, når jeg ser at barna er lykkelige
For meg er det perfekte liv noe alle fortjener, og alle kan skape selv uavhengig av de tingene vi omgir oss med. Det gjelder bare å gripe de mulighetene vi har for å føle lykke.
Og i kveld blir det lammelår, rødvin, gode venner og ekte glede.
Men det er bare jeg som vet at vi feirer det perfekte liv :)
.
torsdag 29. juli 2010
Fredagsmail... Men hei! Det er torsdag!
.
Det er godt å ha gode venner som støtter og oppmuntrer når livet går litt på halv åtte, og som gir meg et kraftig spark bak når det trengs.
I det siste har det blitt både oppmuntring og spark bak, og det har vært behov for begge deler :)
En venninne abonnerer på fredagsmail fra Nettkirken, og hun pleier å dele utdrag fra teksten med oss andre når hun synes vi har behov.
Det er ikke slik at hun spammer mailboksene våre med bibelsitat hver fredag med påfølgende forkynning av himmel og helvete hvis vi ikke oppfører oss i helga :)
Vi får lov til å forbli "hedninger," og må nok sikkert ta konsekvensene av det når den tid kommer, men det er vårt eget valg.
Derimot tar hun utdrag fra kommentarene som nettprestene skriver. (Nettprest er for øvrig en yrkesgruppe jeg ikke ante eksisterte) Ut fra disse kommentarene lager hun en koselig liten mail, og ønsker god helg :)
Nokså ulik den typen fredagsmail jeg sender ut fra tid til annen.... bortsett fra at jeg også ønsker god helg.
Den siste, som vi fikk i dag selv om det er torsdag, ser jeg var helt klart myntet på meg...
Og den var et spark bak!
Det har seg nemlig slik at det er et par ting jeg har gått og gruet meg til i det siste. Jeg har fått gode råd fra mine venner, til liten nytte. Jeg føler meg litt pysete.
Det ene gjelder et planleggingsmøte jeg skal ha på jobb. Jeg er nødt til å ha det før jeg går på ferie og jeg har gruet og utsatt innkallingen i det lengste. Vanligvis er disse møtene veldig greie å komme igjennom, men nå når jeg er bare halvveis oppegående gruer jeg veldig. Hva gjør jeg hvis jeg detter ut og ikke greier å få med meg det de andre sier? Eller hvis jeg stopper opp midt i en setning og har glemt hva jeg skulle si?
Det handler om å tørre å vise svakhet. Noe som er greit på tomannshånd, men når det er mange tilstede blir det litt overveldende. Så jeg gruer..
Det andre er en nært forestående reise til hovedstaden for å få tatt noen prøver.
Jeg vil absolutt ikke stikkes, men jeg vet jo at jeg må. Så jeg gruer..
Så fikk jeg denne mailen da, en fredagsmail på en torsdag :) Og den handler akkurat om det å grue seg, og ikke la gruingen ta overhånd sånn at den styrer det jeg gjør. Den traff meg midt i hjertet akkurat nå.
(Håper Nettkirken tilgir at jeg siterer uten å linke direkte, men jeg har ingen link til selve teksten)
Nå skal jeg pelle meg ut av soveposen og sette den ene foten foran den andre nok mange ganger til at jeg får det overstått, og så skal jeg kose meg med en kopp kaffe og den deilige følelsen etterpå :)
.
Det er godt å ha gode venner som støtter og oppmuntrer når livet går litt på halv åtte, og som gir meg et kraftig spark bak når det trengs.
I det siste har det blitt både oppmuntring og spark bak, og det har vært behov for begge deler :)
En venninne abonnerer på fredagsmail fra Nettkirken, og hun pleier å dele utdrag fra teksten med oss andre når hun synes vi har behov.
Det er ikke slik at hun spammer mailboksene våre med bibelsitat hver fredag med påfølgende forkynning av himmel og helvete hvis vi ikke oppfører oss i helga :)
Vi får lov til å forbli "hedninger," og må nok sikkert ta konsekvensene av det når den tid kommer, men det er vårt eget valg.
Derimot tar hun utdrag fra kommentarene som nettprestene skriver. (Nettprest er for øvrig en yrkesgruppe jeg ikke ante eksisterte) Ut fra disse kommentarene lager hun en koselig liten mail, og ønsker god helg :)
Nokså ulik den typen fredagsmail jeg sender ut fra tid til annen.... bortsett fra at jeg også ønsker god helg.
Den siste, som vi fikk i dag selv om det er torsdag, ser jeg var helt klart myntet på meg...
Og den var et spark bak!
Det har seg nemlig slik at det er et par ting jeg har gått og gruet meg til i det siste. Jeg har fått gode råd fra mine venner, til liten nytte. Jeg føler meg litt pysete.
Det ene gjelder et planleggingsmøte jeg skal ha på jobb. Jeg er nødt til å ha det før jeg går på ferie og jeg har gruet og utsatt innkallingen i det lengste. Vanligvis er disse møtene veldig greie å komme igjennom, men nå når jeg er bare halvveis oppegående gruer jeg veldig. Hva gjør jeg hvis jeg detter ut og ikke greier å få med meg det de andre sier? Eller hvis jeg stopper opp midt i en setning og har glemt hva jeg skulle si?
Det handler om å tørre å vise svakhet. Noe som er greit på tomannshånd, men når det er mange tilstede blir det litt overveldende. Så jeg gruer..
Det andre er en nært forestående reise til hovedstaden for å få tatt noen prøver.
Jeg vil absolutt ikke stikkes, men jeg vet jo at jeg må. Så jeg gruer..
Så fikk jeg denne mailen da, en fredagsmail på en torsdag :) Og den handler akkurat om det å grue seg, og ikke la gruingen ta overhånd sånn at den styrer det jeg gjør. Den traff meg midt i hjertet akkurat nå.
(Håper Nettkirken tilgir at jeg siterer uten å linke direkte, men jeg har ingen link til selve teksten)
Det handler om å stå opp
Polfareren Erling Kagge sier i sin bok ”Alt jeg ikke lærte på skolen”, at det aller vanskeligste med å lykkes i et så vanvittig prosjekt som å gå alene til Sydpolen, er å stå opp om morgenen. Egentlig er det ganske enkelt. Når du først har stått opp, så handler det bare om å sette den ene foten foran den andre – nok mange ganger.
Vi kjenner alle på kravene vi har i hverdagen. Det er lett å utsette det vanskelige, det vi ikke behersker – det vi kjenner oppriktig motlyst til å gjøre. Fristelsen for å ”ligge i soveposen litt til” er nok en kjent følelse. Like selvsagt er den gode følelsen når vi har gjort unna en plikt – en oppgave som mange ganger viser seg å ikke være i nærheten så vanskelig som gruingen skulle tilsi.
Nå skal jeg pelle meg ut av soveposen og sette den ene foten foran den andre nok mange ganger til at jeg får det overstått, og så skal jeg kose meg med en kopp kaffe og den deilige følelsen etterpå :)
.
Etiketter:
gode venner,
internett,
positivitet,
valg i livet
tirsdag 22. juni 2010
Virkelig
.
En morgen jeg akkurat hadde parkert utenfor jobben, kom en av byens rusmisbrukere bort til meg. Han er en av de som selger Gatemagasinet Virkelig her i byen. Jeg kjenner han såvidt fra skoletiden, han er et par år yngre enn meg, og jeg bruker alltid å kjøpe magasinet av han.
En mannlig kollega, som så at jeg tok fram pengeboka, kom bort til oss, og da vi gikk formante min kollega meg om at jeg ikke måtte ta fram pengeboka og la DE se at jeg hadde kontanter. "Han er farlig, du vet vel hva han har gjort?"
Ja, jeg vet hva han har gjort. Byen er ikke større enn at de fleste vet, og det er forferdelig det han har gjort.
Men han stoppet meg ikke for å banke meg opp og rane meg, han stoppet meg fordi han var på jobb. Som selger.
Han hadde stått opp tidlig den morgenen for å gå på jobb, for som han sier "Det er viktig å være tidlig, da kan jeg selge til folk som er på vei på jobb"
Han har reflektert over hvordan han kan gjøre en best mulig jobb, og han fortjener å bli møtt med respekt slik alle forventer når de er på jobb.
Her gjør Virkelig en stor forkjell.
Det gir folk en sjanse. Selgerne er helt vanlige folk som en eller flere ganger i livet har gjort valg som har gitt de et annet liv enn det vi "vanlige" folk har.
Noen fordi de hadde et dårlig utgangspunkt fra de var små, og ikke hadde ressurser til å velge seg ut av et vanskelig liv. Noen har hatt en god oppvekst, iallefall sett utenfra, med foreldre og søsken, og har blitt fulgt opp både på skole og fritidsaktiviteter.
Allikevel har de havnet på det vi kaller skråplanet, og da er det en bratt vei å komme seg opp til oss andre som står og ser ned på de.
Virkelig koster 50 kroner og halvparten går til selgeren. Det er ikke store beløpene, og de skal være dyktige selgere for å oppnå det jeg regner som en anstendig dagslønn, men for mange er det allikevel nok til at de holder seg unna kriminalitet.
Jobben i Virkelig gir de muligheten til å bli sett på som likeverdig med oss "vanlige" mennesker. De får muligheten til å gå inn på et kjøpesenter og bli der i flere timer uten å bli jaget bort, de får muligheten til å snakke til andre menesker uten at de ser bort og skynder seg av gårde (noen gjør fortsatt det, men flere stopper opp selv om de ikke kjøper bladet)
Det gir de muligheten til å vise seg fram fra en annen side enn "rusavhengig kriminell."
Og vi får muligheten til å se den andre siden, hvis vi tør.
Alt dette er grunn god nok for å kjøpe Virkelig. Men det er ikke eneste grunnen til at jeg kjøper det, og heller ikke grunnen til at redaksjonen og selgerne vil at vi skal kjøpe.
Jeg, og mange med meg kjøper magasinet på grunn av innholdet: god journalistikk, gode bilder og interessante reportasjer.
I tillegg er redaksjonen opptatt av etikk, de vurderer hver enkelt reportasje i forhold til "Vær varsom plakaten" og etiske retningslinjer. Redaksjonen er opptatt av å beskytte kildene, også mot seg selv. Når man er i en vanskelig situasjon eller krise ser man ikke alltid hva som er best for en selv...
Jeg har linket til nettsidene til Virkelig og jeg synes lederen til redaktør Eirik Junge Eliassen burde være en tankevekker for mange aviser og ukeblader.
Her er også mulighet til å lese Virkelig i PDF format.
.... det vil si, de utgavene som ikke lengre er i salg da :)
.
En morgen jeg akkurat hadde parkert utenfor jobben, kom en av byens rusmisbrukere bort til meg. Han er en av de som selger Gatemagasinet Virkelig her i byen. Jeg kjenner han såvidt fra skoletiden, han er et par år yngre enn meg, og jeg bruker alltid å kjøpe magasinet av han.
En mannlig kollega, som så at jeg tok fram pengeboka, kom bort til oss, og da vi gikk formante min kollega meg om at jeg ikke måtte ta fram pengeboka og la DE se at jeg hadde kontanter. "Han er farlig, du vet vel hva han har gjort?"
Ja, jeg vet hva han har gjort. Byen er ikke større enn at de fleste vet, og det er forferdelig det han har gjort.
Men han stoppet meg ikke for å banke meg opp og rane meg, han stoppet meg fordi han var på jobb. Som selger.
Han hadde stått opp tidlig den morgenen for å gå på jobb, for som han sier "Det er viktig å være tidlig, da kan jeg selge til folk som er på vei på jobb"
Han har reflektert over hvordan han kan gjøre en best mulig jobb, og han fortjener å bli møtt med respekt slik alle forventer når de er på jobb.
Her gjør Virkelig en stor forkjell.
Det gir folk en sjanse. Selgerne er helt vanlige folk som en eller flere ganger i livet har gjort valg som har gitt de et annet liv enn det vi "vanlige" folk har.
Noen fordi de hadde et dårlig utgangspunkt fra de var små, og ikke hadde ressurser til å velge seg ut av et vanskelig liv. Noen har hatt en god oppvekst, iallefall sett utenfra, med foreldre og søsken, og har blitt fulgt opp både på skole og fritidsaktiviteter.
Allikevel har de havnet på det vi kaller skråplanet, og da er det en bratt vei å komme seg opp til oss andre som står og ser ned på de.
Virkelig koster 50 kroner og halvparten går til selgeren. Det er ikke store beløpene, og de skal være dyktige selgere for å oppnå det jeg regner som en anstendig dagslønn, men for mange er det allikevel nok til at de holder seg unna kriminalitet.
Jobben i Virkelig gir de muligheten til å bli sett på som likeverdig med oss "vanlige" mennesker. De får muligheten til å gå inn på et kjøpesenter og bli der i flere timer uten å bli jaget bort, de får muligheten til å snakke til andre menesker uten at de ser bort og skynder seg av gårde (noen gjør fortsatt det, men flere stopper opp selv om de ikke kjøper bladet)
Det gir de muligheten til å vise seg fram fra en annen side enn "rusavhengig kriminell."
Og vi får muligheten til å se den andre siden, hvis vi tør.
Alt dette er grunn god nok for å kjøpe Virkelig. Men det er ikke eneste grunnen til at jeg kjøper det, og heller ikke grunnen til at redaksjonen og selgerne vil at vi skal kjøpe.
Jeg, og mange med meg kjøper magasinet på grunn av innholdet: god journalistikk, gode bilder og interessante reportasjer.
I tillegg er redaksjonen opptatt av etikk, de vurderer hver enkelt reportasje i forhold til "Vær varsom plakaten" og etiske retningslinjer. Redaksjonen er opptatt av å beskytte kildene, også mot seg selv. Når man er i en vanskelig situasjon eller krise ser man ikke alltid hva som er best for en selv...
Jeg har linket til nettsidene til Virkelig og jeg synes lederen til redaktør Eirik Junge Eliassen burde være en tankevekker for mange aviser og ukeblader.
Her er også mulighet til å lese Virkelig i PDF format.
.... det vil si, de utgavene som ikke lengre er i salg da :)
.
mandag 21. juni 2010
Halvfullt eller halvtomt?
.
Reklamasjonen min i forrige innlegg ser ut til å ha virket, iallefall delvis :)
Allerede i går kveld så vi en liten lysstripe trenge gjennom et ellers grått og tett skydekke.
Da jeg påpekte at "Se, nå får vi sol!" ble jeg møtt av et hav av protester. Det var jo overskyet!!
Da slo det meg at det vil alltid være overskyet for den som velger å se på skyene. Både når det gjelder været og ellers i livet. Men hvis vi greier å få øye på den lille flekken med blå himmel, eller den solstrålen som trenger igjennom skydekket, er sjansen stor for at vi straks synes været er mye bedre. Det er ikke bestandig like lett, særlig hvis skydekket er tykt og det regner, men det koster så lite å prøve og belønningen kan bli stor.
Da jeg var liten pleide vi å dra på bilferie, og av og til syntes vi ungene at det ble kjedelig i baksetet. Da pleide vi å se hva skyene lignet på, gjerne oppmuntret av våre foreldre.
Nå må jeg si med en gang at mine foreldre er veldig positive mennesker som alltid ser etter det gode, men jeg skjønner ikke hvorfor vi skulle se på skyene... Jeg gjorde det samme da mine barn var små. Lærte de å se på skyene istedet for den blå himmelen.
Reklamasjonen min i forrige innlegg ser ut til å ha virket, iallefall delvis :)
Allerede i går kveld så vi en liten lysstripe trenge gjennom et ellers grått og tett skydekke.
Da jeg påpekte at "Se, nå får vi sol!" ble jeg møtt av et hav av protester. Det var jo overskyet!!
Da slo det meg at det vil alltid være overskyet for den som velger å se på skyene. Både når det gjelder været og ellers i livet. Men hvis vi greier å få øye på den lille flekken med blå himmel, eller den solstrålen som trenger igjennom skydekket, er sjansen stor for at vi straks synes været er mye bedre. Det er ikke bestandig like lett, særlig hvis skydekket er tykt og det regner, men det koster så lite å prøve og belønningen kan bli stor.
Da jeg var liten pleide vi å dra på bilferie, og av og til syntes vi ungene at det ble kjedelig i baksetet. Da pleide vi å se hva skyene lignet på, gjerne oppmuntret av våre foreldre.
Nå må jeg si med en gang at mine foreldre er veldig positive mennesker som alltid ser etter det gode, men jeg skjønner ikke hvorfor vi skulle se på skyene... Jeg gjorde det samme da mine barn var små. Lærte de å se på skyene istedet for den blå himmelen.
Den siste tiden har jeg ikke vært så flink til å se etter de blå flekkene, så det var godt med denne påminnelsen. I dag har jeg vært ute på morgenen og tatt bilder av blå himmel :)
.
onsdag 19. mai 2010
Å, den som var en løvetann
..og sto i skitt og sølevann
i Bispegata 3.
Den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
i Bispegata 3.
I dag da jeg hadde en liten pause på jobb så jeg den.
Kraftige grønne blader, lange stilker og på toppen solgulte bustehoder. En løvetann :)
Det minnet meg om denne sangen av Alf Prøysen.
Hvis jeg hadde spurt et utvalg av unger i barneskolen om hvilken blomst de ville vært om de fikk velge, er det ikke sikkert at løvetannen ville komme på førsteplass. Den har jo konkurranse med de "fine" blomstene som fiol, ballblom og blåveis. For ikke å snakke om hageblomstene. Nei, løvetannen er nok ikke regnet blant de fine... Tvert i mot så prøver vi med alle virkemidler å bli kvitt den, så hvem ønsker vel å være en så uønsket skapning.
Men denne løvetannen fikk meg i så godt humør :) Mot alle odds så sto den der og lyste opp mens den strakte de knallgule hodene sine mot sola.
Og det er det som er så spesielt med løvetannen. Mot alle odds så dukker den opp overalt. Ikke bare som ugress på plenen eller på enga der det er gode vekstvilkår, nei den vokser også på stein og til og med på asfalt :)
Den er ikke så kravstor, løvetanna, den tar til takke med det den får og greier seg med det.
Og den ser muligheter der de andre plantene gir opp, og vokser seg stor og kraftig der de andre plantene visner og dør.
Er ikke det egenskaper vi alle skulle ønske at vi hadde?
At vi overlever og utvikler oss mot alle odds. Selv der de andre gir opp. Ser muligheter som de andre ikke ser. Sterkest av alle!
Jo mer jeg tenker på det jo mer ville jeg ønske å være en løvetann hvis jeg ble spurt :)
.
Etiketter:
glede,
motivasjon,
positivitet,
valg i livet
mandag 3. mai 2010
Nytt lys
.
Etter lange diskusjoner med meg selv, har jeg kommet fram til at det er på tide å omfordele ressursene. I allefall for en peiode. Til nå har det vært en fordeling mellom jobb og fritida, der jobben til stadighet har dratt det lengste strået.
.
Men fra i dag er fordelingsnøkkelen en annen. Noen uker framover skal jeg arbeide halv dag og bruke de resterende kreftene til å ha et normalt liv med husvask, klesvask og kanskje til og med gå ut med fotoapparatet av og til :)
Jeg skal sette grenser for meg selv slik at jeg ikke planlegger mer enn jeg vet jeg kan greie, så får det jeg måtte greie utenom planen være dagens positive overraskelse :) Og sjansen for nedurer blir mindre...
Jeg startet i dag med å pusse vinduer, så nå ser jeg verden i et nytt lys ;))
.
.
Etter lange diskusjoner med meg selv, har jeg kommet fram til at det er på tide å omfordele ressursene. I allefall for en peiode. Til nå har det vært en fordeling mellom jobb og fritida, der jobben til stadighet har dratt det lengste strået.
.
Men fra i dag er fordelingsnøkkelen en annen. Noen uker framover skal jeg arbeide halv dag og bruke de resterende kreftene til å ha et normalt liv med husvask, klesvask og kanskje til og med gå ut med fotoapparatet av og til :)
Jeg skal sette grenser for meg selv slik at jeg ikke planlegger mer enn jeg vet jeg kan greie, så får det jeg måtte greie utenom planen være dagens positive overraskelse :) Og sjansen for nedurer blir mindre...Jeg startet i dag med å pusse vinduer, så nå ser jeg verden i et nytt lys ;))
.
.
Etiketter:
prioritering,
ressursbruk,
sette grenser,
stoffskifte,
travel hverdag,
valg i livet
mandag 26. april 2010
For tre år siden
.
For tre år siden var jeg full dag på jobb, laget middag og vaska hele huset når jeg kom hjem.
I dag må jeg ta en feriedag hvis jeg skal vaske hele huset, allikevel er jeg ikke ferdig når jeg stuper til sengs om kvelden.
For tre år siden gikk jeg på lange fjellturer med full oppakning både lørdag og søndag.
I dag må jeg velge om jeg skal gå langt eller høyt, oppakningen begrenser seg til termos og matpakke, og tur to dager på rad er umulig.
For tre år siden trodde jeg ikke at det gikk an å bli i så dårlig form og så sliten som jeg er nå.
I dag fikk jeg telefon fra den nye legen om at prøvene ikke er entydige, så jeg må ta nye om et halvt år for å se om jeg skal få medisin.
I dag snør det..
.
For tre år siden var jeg full dag på jobb, laget middag og vaska hele huset når jeg kom hjem.
I dag må jeg ta en feriedag hvis jeg skal vaske hele huset, allikevel er jeg ikke ferdig når jeg stuper til sengs om kvelden.
For tre år siden gikk jeg på lange fjellturer med full oppakning både lørdag og søndag.
I dag må jeg velge om jeg skal gå langt eller høyt, oppakningen begrenser seg til termos og matpakke, og tur to dager på rad er umulig.
I dag orker jeg ikke at samboeren skal snekre eller male, jeg blir for sliten av alt rotet og bråket.
For tre år siden hadde jeg gitt nesten hva som helst for å få billetter til en Metallica konsert.
I år solgte jeg billettene fordi det kom til å bli for slitsomt med alt "bråket", alle menneskene og ikke minst reisen til og fra.
For tre år siden kunne jeg steppe inn hvis noen ble syk og holde et kurs på en halvtimes varsel, så lenge kursopplegget var klart.
I dag bruker jeg flere timer på å forberede meg og skrive huskelapper til meg selv, og allikevel hender det at jeg glemmer noe av det jeg skulle si.
For tre år siden trodde jeg nummenheten og prikkingen kom av at jeg hadde sittet for lenge i ro.
I dag vet jeg det er fordi kroppen går på lavgir og ber om ro.
For tre år siden trodde jeg nummenheten og prikkingen kom av at jeg hadde sittet for lenge i ro.
I dag vet jeg det er fordi kroppen går på lavgir og ber om ro.
For tre år siden var middagshvil bare for gamlinger.
I dag må jeg sove etter jobb for å greie resten av dagen sammen med familien.For tre år siden trodde jeg ikke at det gikk an å bli i så dårlig form og så sliten som jeg er nå.
I dag fikk jeg telefon fra den nye legen om at prøvene ikke er entydige, så jeg må ta nye om et halvt år for å se om jeg skal få medisin.
I dag snør det..
.
Etiketter:
Juni klager,
minner,
stoffskifte,
valg i livet
fredag 23. april 2010
Godt sagt :)
"Dejligst af alle glæder er glæden for slet ingenting, ikke for noget du kan eller vil, glæden for intet og glæden for alt, glæden fordi du er til."
Axel Juel
.. klok mann han der Axel :)
I dag er jeg glad fordi sola skinner,
jeg skal ha en kort dag på jobb, og i kveld skal vi fyre opp grillen.
Juni er i godlune og deler sola med dere :)
.
torsdag 22. april 2010
Juni klager over livets urettferdigheter.
Tante Grønn skriver i et av sine innlegg om hvor hun henter styrke fra. Hun skriver at hun henter styrken fra sitt aller svakeste, fra de stundene da hun har vært lengst nede.
Som meg har hun en "usynlig" sykdom, og selv om vi har forskjellig sykdom kjenner jeg igjen tankesettet hennes. Vi prøver å skjule hvor sliten vi er, og bruker masse energi på å holde humøret oppe og vise styrke når vi er sammen med andre, og faller sammen som en gulvklut når vi er alene.
Jeg opplever i tillegg at jeg møter liten forståelse fra en del av mine nærmeste som ikke har sett hvordan sykdommen påvirker meg. "Du ser jo helt frisk ut" er ikke uvanlig å høre.
Ja, jeg ser frisk ut, det er ikke vanskelig å fikse med litt sminke og klær i friske farger.
Når jeg så kler på meg litt godt humør ser jeg smashing ut :) Utenpå..
Jeg vil ikke at alle skal se hvor dårlig jeg er, og trenger ikke medfølelse i bøtter og spann.
Inenfor det friske skallet, råder nemlig kaoset. Jeg må konsentrere meg for å greie å følge med i en samtale. Nyheter på TV, eller en film er nesten uoverkommelig, jeg greier rett og slett ikke å konsentrere meg lenge nok. Jeg glemmer ting, og kan stoppe midt i en setning rett og slett fordi jeg har glemt hva jeg skulle si. Det å forholde seg til andre mennesker, være hyggelig og se frisk ut, krever enormt mye energi.
Når jeg da har en jobb som medfører mye kontakt med mennesker, og at jeg skal være den drivende/inspirerende part, ender de fleste arbeidsdagene med at jeg dumper ned på sofaen og ikke greier å spise middag før det har gått noen timer.
Det sosiale livet begrenser seg i lange perioder til chatting med venner og familie på nett. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å klistre på meg et smil og være selskapelig. Da går jeg heller en tur i marka, eller i klatrveggen hvis jeg greier.
Og det blir lagt merke til. De som fra tidligere har vært vant til at jeg hentet nevøer og nieser med på tur og overnatting, må klare seg uten disse "fridagene". Jeg orker ikke tanken på en fireåring som annet hvert minutt spør "hvorfor det?" og hele tiden krever oppmerksomhet og vil bli sysselsatt.
Det blir behørig kommentert hvor skuffet fireåringen er over at tante Juni drar på tur uten henne. (ennå tante Juni ikke har fortalt fireåringen at hun har vært eller skal på tur)
Selv om jeg har sagt at jeg skal ta barna med når jeg blir i form til det, virker det ikke som det synker inn hos de voksne. Og det sårer veldig når jeg får kommentarer som "Oi, er du blitt frisk nå siden du greier DET?" når jeg selv er stolt over at jeg har gått en lang tur, eller klatra veggen helt opp.
For jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg vil etterhvert få medisiner som, i riktig dose, gjør at jeg kan leve tilnærmet normalt, men i følge legen vil det gå noen måneder før det skjer.
Og jeg vil komme til å få perioder som denne senere også.
I mellomtiden gleder jeg meg over de som forstår. Min samboer, arbeidsgiver, mine foreldre og mine beste venninner forstår og aksepterer at jeg går på under halv maskin.
De skjønner hvorfor jeg blir stille og ukonsentrert, og at jeg av og til bare må være for meg selv. Og de maser heller ikke.
Dette ble, som tittelen antyder, ikke noe positivt innlegg. Men ettersom alle kan stoppe å lese når det måtte passe, så legger jeg det ut.
Kanskje er det noen som leser som har det på samme måte, og kanskje er det noen som får et nødvendig spark bak. Kanskje ingen av delene. Uansett, takk for at du holdt ut :)
.
Som meg har hun en "usynlig" sykdom, og selv om vi har forskjellig sykdom kjenner jeg igjen tankesettet hennes. Vi prøver å skjule hvor sliten vi er, og bruker masse energi på å holde humøret oppe og vise styrke når vi er sammen med andre, og faller sammen som en gulvklut når vi er alene.
Jeg opplever i tillegg at jeg møter liten forståelse fra en del av mine nærmeste som ikke har sett hvordan sykdommen påvirker meg. "Du ser jo helt frisk ut" er ikke uvanlig å høre.
Ja, jeg ser frisk ut, det er ikke vanskelig å fikse med litt sminke og klær i friske farger.
Når jeg så kler på meg litt godt humør ser jeg smashing ut :) Utenpå..
Jeg vil ikke at alle skal se hvor dårlig jeg er, og trenger ikke medfølelse i bøtter og spann.
Inenfor det friske skallet, råder nemlig kaoset. Jeg må konsentrere meg for å greie å følge med i en samtale. Nyheter på TV, eller en film er nesten uoverkommelig, jeg greier rett og slett ikke å konsentrere meg lenge nok. Jeg glemmer ting, og kan stoppe midt i en setning rett og slett fordi jeg har glemt hva jeg skulle si. Det å forholde seg til andre mennesker, være hyggelig og se frisk ut, krever enormt mye energi.
Når jeg da har en jobb som medfører mye kontakt med mennesker, og at jeg skal være den drivende/inspirerende part, ender de fleste arbeidsdagene med at jeg dumper ned på sofaen og ikke greier å spise middag før det har gått noen timer.
Det sosiale livet begrenser seg i lange perioder til chatting med venner og familie på nett. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å klistre på meg et smil og være selskapelig. Da går jeg heller en tur i marka, eller i klatrveggen hvis jeg greier.
Og det blir lagt merke til. De som fra tidligere har vært vant til at jeg hentet nevøer og nieser med på tur og overnatting, må klare seg uten disse "fridagene". Jeg orker ikke tanken på en fireåring som annet hvert minutt spør "hvorfor det?" og hele tiden krever oppmerksomhet og vil bli sysselsatt.
Det blir behørig kommentert hvor skuffet fireåringen er over at tante Juni drar på tur uten henne. (ennå tante Juni ikke har fortalt fireåringen at hun har vært eller skal på tur)
Selv om jeg har sagt at jeg skal ta barna med når jeg blir i form til det, virker det ikke som det synker inn hos de voksne. Og det sårer veldig når jeg får kommentarer som "Oi, er du blitt frisk nå siden du greier DET?" når jeg selv er stolt over at jeg har gått en lang tur, eller klatra veggen helt opp.
For jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg vil etterhvert få medisiner som, i riktig dose, gjør at jeg kan leve tilnærmet normalt, men i følge legen vil det gå noen måneder før det skjer.
Og jeg vil komme til å få perioder som denne senere også.
I mellomtiden gleder jeg meg over de som forstår. Min samboer, arbeidsgiver, mine foreldre og mine beste venninner forstår og aksepterer at jeg går på under halv maskin.
De skjønner hvorfor jeg blir stille og ukonsentrert, og at jeg av og til bare må være for meg selv. Og de maser heller ikke.
Dette ble, som tittelen antyder, ikke noe positivt innlegg. Men ettersom alle kan stoppe å lese når det måtte passe, så legger jeg det ut.
Kanskje er det noen som leser som har det på samme måte, og kanskje er det noen som får et nødvendig spark bak. Kanskje ingen av delene. Uansett, takk for at du holdt ut :)
.
Etiketter:
gode venner,
Juni klager,
stoffskifte,
valg i livet
søndag 4. april 2010
Om hundre år er alt glemt. Eller??
Jeg så på TV i går, Norske Talenter.
Her var blant annet tre gutter i tjueårene som skulle vise sine talenter i sang, dans og stripping.
Selve opptredenen var ikke akkurat noe å skrive hjem om.
Derimot var spørsmålet som en av dommerne,Thomas Gjertsen, stilte guttene etter framføringen mer av interesse.
"Vet dere hvordan internett fungerer?" Og han fortsatte med å fortelle at dette kommer til å ligge på internett til evig tid, og uansett hva dere gjør senere i livet så vil det være mulig å søke opp og se dette "showet" og knytte det til dere.
Og han har rett. Det kommer til å ligge der til evig tid...
Selve innslaget var uskyldig nok, de sang dårlig, danset dårlig og selve avkledningen var nokså lik den jeg gjør når jeg skal i dusjen og har dårlig tid. Og de beholdt trusa på.
Uskyldig nok, og litt morsomt.
MEN, så var det internett da..
Det er sikkert ikke så morsomt om tjue år når de er blitt fedre og husets trettenåring finner pappa på YouTube kun iført leopardmønstret tanga... Og hva sier mamma da?
Dagens ungdom (og forsåvidt vi som ikke er fullt så ung lenger) har mange flere hensyn å ta, og må tenke mye mer over konsekvensene før de gjør et sprell.
Alt de gjør kan havne på internett, og mye blir spredt via MMS. Om du stripper i fylla på en russefest eller i full offentlighet på TV spiller ingen rolle. På internett havner det garantert.
Før internett og MMS kom hadde vi et begrenset og mer kontrollerbart publikum, og vi kunne tillate oss mer. Ja, det ble gjerne litt snakk i uka etter hvis noen tok han helt ut på en fest, og kanskje en kommentar på neste fest fra noen som ønsket en reprise :) Men det var håndterbart for de fleste. Og det var et begrenset publikum..
Og ordtaket "Om hundre år er alt glemt" stemte
Jeg lurer på om det ikke er på tide å fornye det ordtaket.
"Om hundre år er alt på nett" er vel mer passende nå..
Her var blant annet tre gutter i tjueårene som skulle vise sine talenter i sang, dans og stripping.
Selve opptredenen var ikke akkurat noe å skrive hjem om.
Derimot var spørsmålet som en av dommerne,Thomas Gjertsen, stilte guttene etter framføringen mer av interesse.
"Vet dere hvordan internett fungerer?" Og han fortsatte med å fortelle at dette kommer til å ligge på internett til evig tid, og uansett hva dere gjør senere i livet så vil det være mulig å søke opp og se dette "showet" og knytte det til dere.
Og han har rett. Det kommer til å ligge der til evig tid...
Selve innslaget var uskyldig nok, de sang dårlig, danset dårlig og selve avkledningen var nokså lik den jeg gjør når jeg skal i dusjen og har dårlig tid. Og de beholdt trusa på.
Uskyldig nok, og litt morsomt.
MEN, så var det internett da..
Det er sikkert ikke så morsomt om tjue år når de er blitt fedre og husets trettenåring finner pappa på YouTube kun iført leopardmønstret tanga... Og hva sier mamma da?
Dagens ungdom (og forsåvidt vi som ikke er fullt så ung lenger) har mange flere hensyn å ta, og må tenke mye mer over konsekvensene før de gjør et sprell.
Alt de gjør kan havne på internett, og mye blir spredt via MMS. Om du stripper i fylla på en russefest eller i full offentlighet på TV spiller ingen rolle. På internett havner det garantert.
Før internett og MMS kom hadde vi et begrenset og mer kontrollerbart publikum, og vi kunne tillate oss mer. Ja, det ble gjerne litt snakk i uka etter hvis noen tok han helt ut på en fest, og kanskje en kommentar på neste fest fra noen som ønsket en reprise :) Men det var håndterbart for de fleste. Og det var et begrenset publikum..
Og ordtaket "Om hundre år er alt glemt" stemte
Jeg lurer på om det ikke er på tide å fornye det ordtaket.
"Om hundre år er alt på nett" er vel mer passende nå..
mandag 29. mars 2010
Hvor er gresset grønnest?
Et ordtak sier at gresset alltid er grønnere på den andre siden av gjerdet.
Mange ganger ser det sånn ut, men jeg lurer på om det er lyset som spiller oss et puss :)
For et gjerde vil nødvendigvis kaste litt skygge og det kaster mer skygge jo høyere det er, og da kan gjerne gresset virke grønnere på den ene siden. Derfor har jeg ikke noe høyt gjerde, bare et lite et for å vite hvor grensa går, hva som er min side og hva som er naboens. Det er ikke bestandig like lett hvis det bare er tegna på et papir.
Så det har faktisk hendt at jeg har prøvd å beite på feil side av gjerdet, ikke noen suksess så langt, erfaringen har vært at gresset ikke smaker like bra der.
Sist var da jeg byttet jobb for en stund. Jeg ønsket det selv og syntes den nye jobben vrket mye mer spennende enn den jeg hadde. Jeg så fram til mer frihet i arbeidsdagen, og større mulighet til å påvirke. Så feil kan man ta :) Det ble slettes ikke som jeg hadde tenkt, arbeidsdagen ble et slit og jeg ønsket meg fort tilbake til gammeljobben. Og heldig som jeg var, fikk jeg den muligheten :)
Nå er jeg på nytt på vei over gjerdet, ikke like sikker på om det er et synsbedrag eller om gresset virkelig er grønnere og saftigere.. Det vil tiden vise :)
Kanskje det bare er slik at gresset alltid er grønnere på den siden det får mest pleie?
Mange ganger ser det sånn ut, men jeg lurer på om det er lyset som spiller oss et puss :)
For et gjerde vil nødvendigvis kaste litt skygge og det kaster mer skygge jo høyere det er, og da kan gjerne gresset virke grønnere på den ene siden. Derfor har jeg ikke noe høyt gjerde, bare et lite et for å vite hvor grensa går, hva som er min side og hva som er naboens. Det er ikke bestandig like lett hvis det bare er tegna på et papir.Sist var da jeg byttet jobb for en stund. Jeg ønsket det selv og syntes den nye jobben vrket mye mer spennende enn den jeg hadde. Jeg så fram til mer frihet i arbeidsdagen, og større mulighet til å påvirke. Så feil kan man ta :) Det ble slettes ikke som jeg hadde tenkt, arbeidsdagen ble et slit og jeg ønsket meg fort tilbake til gammeljobben. Og heldig som jeg var, fikk jeg den muligheten :)
Nå er jeg på nytt på vei over gjerdet, ikke like sikker på om det er et synsbedrag eller om gresset virkelig er grønnere og saftigere.. Det vil tiden vise :)
Kanskje det bare er slik at gresset alltid er grønnere på den siden det får mest pleie?
søndag 21. mars 2010
Har du gjort noe i livet du angrer på?
For en tid siden fikk jeg det spørsmålet.
Det er ikke enkelt å svare på det sånn på direkten. Jeg har opp gjennom årene gjort ting og valgt veier som har vist seg å være både vanskelig og problemfylte og slett ikke fornuftige. Jeg hadde nok fått et enklere liv hvis jeg hadde valgt anderledes. Men om jeg angrer? Nei.
Jeg er stolt over at jeg har taklet den motgangen jeg har hatt, og jeg har fått erfare at jeg har den styrken som trengs for å greie det aller meste. En styrke jeg ikke ville vært klar over dersom jeg hadde valgt anderledes underveis. Det gir en trygghet å vite at jeg kan håndtere det meste som måtte komme.
Jeg har erfart at det er kun jeg som kan styre hvordan dagen min skal bli, og det går faktisk an å bestemme seg for at "Dette skal bli en fantastisk dag". Dagen blir fantastisk hvis jeg ikke tillater at noe får ødelegge en god stemning.
Jeg har, som mange andre, dager hvor jeg våkner og helst vil dra dyna over hodet, skru av telefonen og dørklokka slik at jeg ikke trenger å snakke med noen i hele verden. Og en tid i verden vile jeg nok gjøre akkurat det: dra dyna over hodet. Men ikke nå.
For fire måneder siden ble jeg syk, og da startet noe som for meg virker som et uendelig langt løp med legetimer, sykehus og undersøkelser av forskjellig slag. Humøret var ikke akkurat på topp den første tiden, og det var da jeg kom til å tenke på spørsmålet jeg nylig hadde fått. Jeg innså at det som hadde vært vanskelig en gang i tiden, kunne hjelpe meg gjennom dette. Jeg har det bra fordi jeg vet at om jeg går på trynet, så vet jeg hvordan jeg skal reise meg igjen.
Nå takker jeg ja til de sjansene jeg får så lenge jeg tror det vil føre til noe positivt i livet mitt. Og får jeg ingen sjanser, ja da må jeg lage de. For eksempel ved å bestemme meg for at denne dagen blir fantastisk.
De veivalgene jeg har gjort har ført meg dit jeg er i dag. Og det er, tross alt, en vidunderlig plass å være :)
..
Det er ikke enkelt å svare på det sånn på direkten. Jeg har opp gjennom årene gjort ting og valgt veier som har vist seg å være både vanskelig og problemfylte og slett ikke fornuftige. Jeg hadde nok fått et enklere liv hvis jeg hadde valgt anderledes. Men om jeg angrer? Nei.
Jeg er stolt over at jeg har taklet den motgangen jeg har hatt, og jeg har fått erfare at jeg har den styrken som trengs for å greie det aller meste. En styrke jeg ikke ville vært klar over dersom jeg hadde valgt anderledes underveis. Det gir en trygghet å vite at jeg kan håndtere det meste som måtte komme.
Jeg har erfart at det er kun jeg som kan styre hvordan dagen min skal bli, og det går faktisk an å bestemme seg for at "Dette skal bli en fantastisk dag". Dagen blir fantastisk hvis jeg ikke tillater at noe får ødelegge en god stemning.
Jeg har, som mange andre, dager hvor jeg våkner og helst vil dra dyna over hodet, skru av telefonen og dørklokka slik at jeg ikke trenger å snakke med noen i hele verden. Og en tid i verden vile jeg nok gjøre akkurat det: dra dyna over hodet. Men ikke nå.
For fire måneder siden ble jeg syk, og da startet noe som for meg virker som et uendelig langt løp med legetimer, sykehus og undersøkelser av forskjellig slag. Humøret var ikke akkurat på topp den første tiden, og det var da jeg kom til å tenke på spørsmålet jeg nylig hadde fått. Jeg innså at det som hadde vært vanskelig en gang i tiden, kunne hjelpe meg gjennom dette. Jeg har det bra fordi jeg vet at om jeg går på trynet, så vet jeg hvordan jeg skal reise meg igjen.
Nå takker jeg ja til de sjansene jeg får så lenge jeg tror det vil føre til noe positivt i livet mitt. Og får jeg ingen sjanser, ja da må jeg lage de. For eksempel ved å bestemme meg for at denne dagen blir fantastisk.
De veivalgene jeg har gjort har ført meg dit jeg er i dag. Og det er, tross alt, en vidunderlig plass å være :)
..
Abonner på:
Innlegg (Atom)







.gif)