torsdag 22. april 2010

Juni klager over livets urettferdigheter.

Tante Grønn skriver i et av sine innlegg om hvor hun henter styrke fra. Hun skriver at hun henter styrken fra sitt aller svakeste, fra de stundene da hun har vært lengst nede.

Som meg har hun en "usynlig" sykdom, og selv om vi har forskjellig sykdom kjenner jeg igjen tankesettet hennes. Vi prøver å skjule hvor sliten vi er, og bruker masse energi på å holde humøret oppe og vise styrke når vi er sammen med andre, og faller sammen som en gulvklut når vi er alene.
Jeg opplever i tillegg at jeg møter liten forståelse fra en del av mine nærmeste  som ikke har sett hvordan sykdommen påvirker meg. "Du ser jo helt frisk ut" er ikke uvanlig å høre.
Ja, jeg ser frisk ut, det er ikke vanskelig å fikse med litt sminke og klær i friske farger.
Når jeg så kler på meg litt godt humør ser jeg smashing ut :) Utenpå..
Jeg vil ikke at alle skal se hvor dårlig jeg er, og trenger ikke medfølelse i bøtter og spann.

Inenfor det friske skallet, råder nemlig kaoset. Jeg må konsentrere meg for å greie å følge med i en samtale. Nyheter på TV, eller en film er nesten uoverkommelig, jeg greier rett og slett ikke å konsentrere meg lenge nok. Jeg glemmer ting, og kan stoppe midt i en setning rett og slett fordi jeg har glemt hva jeg skulle si. Det å forholde seg til andre mennesker, være hyggelig og se frisk ut, krever enormt mye energi.
Når jeg da har en jobb  som medfører mye kontakt med mennesker, og at jeg skal være den drivende/inspirerende part, ender de fleste arbeidsdagene med at jeg dumper ned på sofaen og ikke greier å spise middag før det har gått noen timer.
Det sosiale livet begrenser seg i lange perioder til chatting med venner og familie på nett. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å klistre på meg et smil og være selskapelig. Da går jeg heller en tur i marka, eller i klatrveggen hvis jeg greier.

Og det blir lagt merke til. De som fra tidligere har vært vant til at jeg hentet nevøer og nieser med på tur og overnatting, må klare seg uten disse "fridagene". Jeg orker ikke tanken på en fireåring som annet hvert minutt spør "hvorfor det?" og hele tiden krever oppmerksomhet og vil bli sysselsatt.
Det blir behørig kommentert hvor skuffet fireåringen er over at tante Juni drar på tur uten henne. (ennå tante Juni ikke har fortalt fireåringen at hun har vært eller skal på tur)
Selv om jeg har sagt at jeg skal ta barna med når jeg blir i form til det, virker det ikke som det synker inn hos de voksne. Og det sårer veldig når jeg får kommentarer som "Oi, er du blitt frisk nå siden du greier DET?" når jeg selv er stolt over at jeg har gått en lang tur, eller klatra veggen helt opp.
For jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg vil etterhvert få medisiner som, i riktig dose, gjør at jeg kan leve tilnærmet normalt, men i følge legen vil det gå noen måneder før det skjer.
Og jeg vil komme til å få perioder som denne senere også.

I mellomtiden gleder jeg meg over de som forstår. Min samboer, arbeidsgiver, mine foreldre og mine beste venninner forstår og aksepterer at jeg går på under halv maskin.
De skjønner hvorfor jeg blir stille og ukonsentrert, og at jeg av og til bare må være for meg selv. Og de maser heller ikke.

Dette ble, som tittelen antyder, ikke noe positivt innlegg. Men ettersom alle kan stoppe å lese når det måtte passe, så legger jeg det ut.
Kanskje er det noen som leser som har det på samme måte, og kanskje er det noen som får et nødvendig spark bak. Kanskje ingen av delene. Uansett, takk for at du holdt ut :)
.

6 kommentarer:

Tenkerbell sa...

Det er derfor man har blogg, for å lufte både de gode og de dårlige dagene :) Og for meg var dette et fint innlegg, der jeg ser at det er andre som smiler i dagen med andre, men som faller sammen alene.

Jeg ønsker deg god bedring og gode dager :)

Tante Grønn sa...

Jeg har begynt å overhøre alle "Du ser jo så godt ut"-utsagnene. Og noen ganger tar jeg dem med et stort smil og tenker inne i meg at det er jo godt at det er bra på utsiden i alle fall ;)

Det er vanskelig med sånne usynlige sykdommer, og jeg tenker at man må drite litt i hva andre folk sier, for den eneste som vet hvordan du eegentlig har det er deg selv. Men det er ikke så enkelt alltid.

Det er godt å høre at du får behandling og at du vil bli frisk! Unner deg virkelig det!
Takk for linken og for besøket inne hos meg :) Kom gjerne igjen!

juni sa...

Tusen takk for oppmuntrende kommentarer,jeg setter stor pris på de:)

Tenkerbell: du har helt rett i at bloggen er til for disse dagene også. Jeg skulle bare ønske at jeg greide å putte et snev av humor inn i innleggene på sånne dager.

For meg er det viktig at jeg den tiden jeg er ute "blandt folk" viser en positiv side. Da vet jeg at jeg iallefall har greid det:)
På den annen side er det litt urettferdig ovenfor min samboer og mine aller nærmeste. De må i de fleste tilfellene ta støyten, og får på en måte bare restene.

Tante Grønn: Velkommen til meg :)
Jeg har lagt merke til at "Du ser jo så godt ut" kan sies på flere måter.
Både som en anklagelse, og i glede over at jeg ser godt ut, tross alt. Og det er den som sier det som velger hvordan de skal påvirke mottakeren :)
Forøvrig kommer jeg nok til å besøke deg flittig, det er mye jeg har lyst til å lese inne hos deg :)

Ha en super dag :))

Umulige Emilie sa...

Dette: http://365painfreedays.blogspot.com/

er en forbaska bra blogg som omhandler sykdom og smerter og hvordan håndtere dem!

Jeg ynes også man kan ta i bruk mye til å leges mentalt også.

Og så har jeg laga logoen. ;)

Umulige Emilie sa...

Men serriøst! Jeg mener det! Sjekk ut bloggen!

juni sa...

Tusen takk Emilie, skal ta meg en kikk der :)
Jeg har erfart at mental og fysisk helse påvirker hverandre mer enn jeg trodde før jeg ble syk.
Så at mentale øvlser kan gjøre det lettere er jeg ikke i tvil om.
Hadde jeg ikke vært så forbaska sliten og ukonsentrert...