tirsdag 8. november 2011

Gatenært

De fleste har sett de og bare gått fort forbi. Litt redd kanskje, de er jo litt skumle. Ikke helt lovlydige, ikke godt å si hva de kan finne på.
Jeg har også gått fort forbi, jeg har ikke gitt meg selv sjansen til å se bak det bildet "alle" har av de narkomane. Stoffmisbrukerne. Rusmisbrukerne.

Jeg er frivillig i gatenært arbeid som det så pent kalles, og det har snudd opp ned på tankesettet mitt i forhold til mennesker med rusproblemer. For det er mennesker de er. Alle de vi skynder oss forbi. Mennesker som i tillegg til de små og store bekymringer du og jeg har, også har et rusproblem. Mennesker som har håp og ønsker for livet videre.

Det går ikke an å hjelpe alle med alt, men jeg vet at jeg kan hjelpe noen med noe. Det er ikke den store forskjellen, men ofte er det å kunne utgjøre den lille forskjellen det viktigste der og da.

onsdag 26. oktober 2011

Try me!

Det sies at det er i motbakke at det går oppover, og folk snakker om at dersom man kommer over kneika blir alt så meget bedre. Det er nok en aldri så liten snev av sannhet i det, selv om kneika kan føles vel bratt til tider og motbakken blir som en enorm vegg foran deg. Det er kanskje derfra vi har uttrykket "å møte veggen?" Det var den motbakken som ble så altfor bratt?

Ikke vet jeg, men det jeg vet er at DIT SKAL JEG IKKE! Jeg har vært der før, for lenge siden, og skal ikke tilbake.

Som dere kanskje skjønner så går ikke alt på skinner for tiden. Det har vært sykehusbesøk i fleng de siste tre månedene :
"og så tar du tre piller av den og en av den to ganger daglig. Kosttilskudd er viktig, særlig hvis du har dårlig matlyst, men et variert og sunt kosthold.....  og så må du i ny ultralyd  ...øyeavdelingen ... CT ..."

Og ja jeg spiser mine fire piller til frokost og middag, tar kosttilskudd og lesser innpå med grønnsaker, fisk og alt jeg har hørt er sunt, jeg har til og med stumpet røyken, men det hjelper bare ikke. Halsen er fortsatt like trang, øynene er betente, vonde og tåler ikke lys, og det er ikke kjempesmart for en som jobber hele dagen foran PC en. Det kalles Graves sykdom og er et hel****! Hverken mer eller mindre.

Men jeg gir ikke opp. Jeg har bestemt meg for at jeg skal på jobb hver dag, og jeg skal være i godt humør. Jeg skal IKKE klage eller prate om sykdom, jeg skal tvinge meg selv til å ha det bra:)
Og det funker! Jeg har gode dager selv om det av og til gjør så vont at tårene triller, men da tenker jeg at dette greier jeg. Det er bare en kneik. En liten kneik hver dag, og plutselig er jeg oppe :)

I dag fikk jeg denne av min kollega (en av de få som vet hvordan ståa er) og jeg synes den passer så bra.

onsdag 3. august 2011

En gammel kjenning

I dag hørte jeg denne gamle kjenningen, og det er akkurat slik jeg må tenke fremover.
Ha ei god natt dere som fortsatt er oppe.

"In every life we have some trouble, when you worry you make it double"

mandag 1. august 2011

Venner når du trenger det.

"Vennskap er viktig for mennesket.Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i tillit eller kjærlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser. Sympati, empati og ærlighet er viktig i et vennskap.


For mennesket er det viktig å ha noen på sin side når man har det vanskelig. Ettersom mennesket i utgangspunktet også er et sosialt vesen er det viktig å ha selskap av noen. Dersom et menneske er totalt ensomt, kan det føre til depresjoner og psykiske problemer."   Fra Wikipedia.
I dag har jeg følt betydningen av godt vennskap, takket være gode venner er jeg litt roligere for morgendagen enn jeg var i går.

tirsdag 19. juli 2011

På an igjen!

Jeg har prøvd å fortrenge det i det lengste men brevet fra sykehuset ligger der og minner meg på det.
Denne gangen var det ikke jeg som ba om det, jeg var faktisk ganske rolig da jeg fortalte legen om kulen. Jeg hadde en tilsvarende i fjor, og prøvene var ok. Men denne er større og da legen undersøkte den, ville hun absolutt at den skulle sjekkes.

Så da kom brevet. 2 august skal jeg møte, denne gang på Rikshospitalet. Dagen nærmer seg fort og jeg har allerede begynt å grue. Jeg liker ikke tanken på at de skal stikke i halsen selv om jeg vet at det tar kort tid.  Og så er jeg litt redd for resultatet siden legen var så fast bestemt..

Men det må gjøres, og en god venn har lovet å lage middag til meg den dagen hvis jeg er flink :)
 

mandag 18. juli 2011

Juni lærer ny(ttig)e ting del 2

I Oslo sier man ikke god helg til kassadamen,
 kantinemannen
eller til personen som hver dag trener ved siden av deg på treningssenteret....
 
.... men jeg gjør det likevel ;-)
  

torsdag 30. juni 2011

Juni lærer ny(ttig)e ting del 1

Litt har jeg nå lært den første måneden som hybelboer i hovedstaden.

Det første jeg lærte var at alle busspassasjerer farlige. Det innebærer at man heller skal stå stå framfor å sette seg ved siden av noen man ikke kjenner, og SPESIELT hvis de eneste ledige setene er baklengsseter.

Og så skal man surfe på mobilen mens man sitter på bussen. Da er det viktig å se mest mulig opptatt ut, særlig hvis man har plassert vesken på setet ved siden av. Det kunne jo komme en gammel krok som trengte den plassen og da ville det være et ork å flytte veska. Best jeg lærer det serduikkeatjegeropptattmedviktigsurfing-uttrykket snarest.

Og før vi forlater kollektivtransporten så har jeg også lært at det er ikke noen krise om jeg ikke rekker bussen eller banen. Det er faktisk ikke to timer til neste buss slik jeg er vant med. Sparer noen saftige nordnorske uttrykk der ja. (og de kan jo være kjekke å ha til senere).

Så så langt vil jeg si jeg har tilpasset meg bra i Tigerstaden.
Ny oppdatering kommer plutselig :)

søndag 5. juni 2011

Da var det gjort

Jeg har pakket kofferten og flyttet til Oslo. Alt gikk veldig fort. Den ene uken fikke jeg beskjed om at jeg fikk den videreutdanningen jeg hadde søkt om, den andre uken fikke jeg beskjed om at det var en jobb ledig til meg i Oslo fra 1 juni, og tredje uken hadde jeg ordnet sted å bo. Så gikk det to uker før jeg pakket kofferten og flyttet. PUH!

Det er både fordeler og ulemper med å komme ned rett før en langhelg, ulempen er jo at "alle" kjente bruker langhelga til å reise bort. Fordelen er at jeg må lære meg å bo alene igjen, finne ting å gjøre alene, lære meg å trives med å være alene i leiligheten. Så dagene har gått med til å bli kjent i området, til å finne busser og baner som korresponderer slik at jeg kommer meg på jobb. Første dagen gikk jeg 25 minutt til t-banen, og i går oppdaget jeg at det går buss rett borte i veien.  Jaja, ingen har vondt av litt trim i godværet, men den bussen blir nok god å ha til vinteren.

Det har ikke blitt tid til hverken å lese blogger eller å skrive selv de siste ukene, men mulig det blir med tid etterhvert. Først må jeg bare finne ut hva jeg har lyst til å gjøre på fritida fremover.

Vi høres :)

torsdag 28. april 2011

Ny dag, nye... muligheter?

Konsekvenser av kostnadskutt var overskrifta i møteinnkallingen jeg fikk i dag.
Ikke noen hyggelig overskrift, og jeg hadde ikke lyst å åpne, langt minde godta, møteinnkallingen.

Vi har gått noen runder med kostnadskutt de siste årene, men det har til nå vært litt fjernt for oss for vi har ikke blitt direkte berørt. Nå er altså turen kommet til oss, og jeg kjenner magen knyte seg når jeg tenker på møtet som skal være i dag. Jeg lurer på om noen blir effektivisert bort, i så tilfelle hvem?
Det er ikke lett å få sove, jeg har prøvd alle metoder:  avslappingsøvelser, styre tankene og har til og med tatt i bruk bestemors råd om å ta på ull-lester. Det nytter bare ikke.
Nå har jeg kokt kaffen for andre gang og skal gå i dusjen før jeg spiser frokost.

Ironisk nok har jeg, etter at jeg ga opp sovingen, sittet og jobbet.
Jeg har fått masse gjort - vært effektiv og gjort mitt beste - jeg har skjønt at det er viktig i dag.

søndag 17. april 2011

Venn eller belastning

De fleste av oss har perioder i livet som vi synes er vanskelige, og da er det godt å  ha gode venner og venninner å støtte seg til. Mest for å ha noen å snakke med og kanskje en sjelden gang spørre om råd.
Jeg skriver en sjelden gang fordi jeg er av den oppfatning av at det er ikke alt som skal legges på en venns skuldre.

Når jeg skal spørre en venn om råd angående noe viktig, må jeg være sikker på at jeg er klar for å ta i mot råd. Jeg må vite at jeg kan ta en avgjørelse på hvorvidt jeg skal følge de rådene jeg får eller ikke. Det er ikke slik at alle råd fra venner bør følges, det er innspill som jeg tar med i helheten, og dersom jeg følger rådet skal det være ut fra egne vurderinger. Det er ikke mine venner som har ansvaret for mine handlinger og valg i livet, det må jeg stå for selv, og velger jeg feil er det mitt eget ansvar selv om jeg har fulgt et råd fra en venn.

Jeg opplever heldigvis at mine venner har samme holdning som meg, og det gjør det enklere å gi råd når jeg blir spurt.

Det er ofte slik at når  man er i en vanskelig situasjon så fremstiller man virkeligheten noe unyansert og forskjellig fra hvordan man ellers ville se den. Jeg synes derfor at det er viktig å sile ut hva som skal/kan fortelles til venner.
Eksempelvis er det ikke nødvendig å fortelle alle detaljer ved et opprivende samlivsbrudd eller samlivsproblemer. Det er heller ikke nødvendig at en som havner i feil seng belaster samvittigheten til en venn(inne).
Hvordan skulle i så fall venn(innen) kunne forholde seg til den andre parten etterpå derom de bestemte seg for å holde sammen, tross alt?
En del ting mener jeg man bør tie om, selv i et vennskap, og hvis man angrer det man har fortalt kan det bli en tung belastning for begge parter selv om det der og da var godt å prate med noen.

onsdag 13. april 2011

Det mest beundringsverdige ved å leve, er ikke hvor mange ganger man faller, men den styrken man får av å reise seg hver gang..

tirsdag 29. mars 2011

Juni krymper

Nå har jeg hatt rockeringen min i to måneder.
Vi var ikke godvenner i begynnelsen, det skyldes nok at jeg gikk litt hardt ut, men etterhvert har vi fått et riktig godt forhold.

Jeg har brukt den jevnlig, 30 minutt mens potetene koker i ukedagene og helga har vært "rockefri".
Jeg begynner å få god dreis på rockingen, og har allerede begynt å merke resultater.
Det vises ikke sånn utenpå klærne, men jeg har gått ned en størrelse i bukser bare på de to månedene, og det gir inspirasjon til å fortsette. Antall kilo står nesten på stedet hvil, vekta viser bare et i minus i forhold til januar

Men. Jeg er fornøyd med min slankere midje og gir rockeringen mine varmeste anbefalinger

onsdag 23. mars 2011

Sabotasje!!!

Da er det den tiden på året da vi får dommen fra det offentlige.
Kan vi glede oss til ekstra feriepenger, eller bør ferien tilbringes i telt mens vi fisker og plukker bær for å ha til livets opphold?

Ja det er selvangivelsen jeg tenker på. Denne uken begynte utsendelsen av papirutgaven, og vi som ikke greier å vente kan gå inn på nett og sjekke ståa.
Og det er visst mange av oss som ikke greier å vente, sidene er nå nede på andre dagen på grunn av stor pågang. Det fleipes med at de vil åpnes gradvis og at de aom får mest igjen får tilgang først. De med den største baksmellen får tilgang først på fredag.

Og så er det ingen som tenker på at det er Posten sin skyld.
Posten har i flere år levd med tilnavnet SnailMail, dette har de nå sett seg lei på og har kommet fram til at dette er tidspunktet for å aksjonere.
De har rett og slett hacket seg inn på  og sabotert  Altinn - siden slik at vi ikke kommer inn.
Hvorfor?? Jo for da kan Posten for en gangs skyld skryte av at de er raskere enn internett :))

mandag 21. mars 2011

Alle disse dagene som kom og gikk

... ikke visste jeg at de var livet.

Det hender ofte at jeg på fredagen lurer på hvor uka har blitt av, det virker som at tiden har gått uten at jeg var tilstede. Det er skremmende, for det livet jeg har vil jeg oppleve. Virkelig kjenne at jeg lever.
Og så går en hel uke, gjerne fler, uten at jeg oppdager annet enn at det blir helg. Og jeg besttemmer meg at neste uke, da skal jeg oppleve livet.

Er det slik at det er lettere å kjenne på følelsene når man har en vanskelig periode enn år alt går på skinner?
Det sies jo at tiden går fortere når man har det artig... er det fordi vi ikke er til stede med hele oss?
Jeg vil ikke leve et liv hvor jeg oftest har vært tilstede og kjent på de tunge følelsene og latt de gode passere uten at jeg virkelig kjente på de.

Selv om jeg kan se tilbake på mange gode stunder så er det viktig at jeg også har kjent på og kan gjenskape den gode følelsen. Da vil minnene være komplett.
Minnene fra de tunge stundene er ikke så avhengig av at jeg kjenner på følelsen, det er jo ikke den jeg vil gjenskape

Fremover må jeg prøve snu fokuset til å skape komplette gode minner, mens minnene om det tunge kan få være mangelfulle

torsdag 17. mars 2011

Fotsporene i sanden

Det har blitt lite blogging på meg i det siste.
Årsaken er ganske enkelt at det har vært en vanskelig tid for meg, og jeg har ikke vært særlig inspirert til å dele på bloggen.

I denne tiden har jeg funnet trøst der de fleste som kjenner meg ikke ville trodd. Jeg vil ikke betegne meg sekv som kristen, jeg går sjelden i kirken, bare ved spesielle anledninger. Men, jeg  har en del verdier som ligner de kristne verdiene, og jeg finner trøst i at det finnes noe etter døden.

Det er et spesielt dikt/historie jeg tenker på i tunge stunder.
Det er skrevet av Mary Stevenson og heter "Fotsporene i sanden"

"En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine. "


Selv om jeg ikke er kristen, så er det godt at noen bærer meg akkurat nå.

tirsdag 15. februar 2011

Hodet over vannet..


Her drukner jeg i pendling, kursing dag og kveld, planlegging av nye kurs og i tillegg har jeg søkt på etterutdanning.
Aner ikke hva jeg tenkte på i gjerningsøyeblikket, men det er jo ennå noen måneder til det starter opp så jeg regner med jeg har fått hodet over vannet til den tid.
Hørte jeg noen si at selvgjort er velgjort??

mandag 24. januar 2011

Det rocker!

For et par uker siden gikk jeg til anskaffelse av en rockering.
Jeg hadde jo rockering da jeg var lita, men denne er bølgete innvendig, og veier 1,2 kilo.
 Den skal stramme opp mage hofter og lår (?) og jeg satser på at etter noen ukers bruk så vil valkene forsvinne og min sylslanke midje komme til syne. (jeg vet den er der inne et sted, den MÅ jo være der)

Rockeringen ble levert i seks deler, praktisk hvis man skal ha den med på tur. Det fulgte ikke med noen anvisning, men den var enkel å sette sammen og nå skulle den prøves.

God musikk må man ha når man rocker, så jeg skrudde opp anlegget på HØYT, og satte i gang.
Jeg hadde glemt hvor gøy det var, og holdt på en halvtime før jeg tok en liten kaffepause.
Utålmodig som jeg er, så måtte jeg sjekke på nett hvor lang tid jeg måtte trene før resultatene begynte å komme.
Jeg googlet "rockering" og det kom opp mange treff.

I første artikkelen jeg åpnet sto det " Du bør begynne forsiktig for ikke å bli støl og få blåmerker. Et til to minutter hver vei er tilstrekkelig de første gangene, for så å øke etter hvert"
Et til to minutter, HVER VEI!!!

De der rockeringene burde vært merket med advarsel :)

torsdag 20. januar 2011

Nyttig både for gammel og ung,

Som den ivrige nettbruker jeg er, har jeg også en Facebookprofil. I det siste har jeg sett at fler og fler hat tatt i bruk applikasjonen Places.
Den ene etter den andre sjekker inn på forskjellige plasser , hjemme, på butikken, i idrettshallen, på skolen, flyplassen og så videre. At man trenger en egen applikasjon for å fortelle det har jeg ikke helt forståelsen for.

Men jeg har etterhvert forstått at det er mer enn bare det.
For hvis du ikke gidder selv å fortelle hvor du er, så kan du bare overlate det til vennene dine. De kan nemlig også sjekke deg inn på plasser. Der du er, der du ikke er, der du burde ha vært og der du helst ikke skulle vært. En fordel dersom du ikke er så aktiv selv.

I tillegg er det en funkjson i Places som jeg virkelig ser potensiale i. Hvis du sjekker inn på en plass ofte, så vil du etter hvert få tilbud fra bedrifter/foretak i området.
Tenk bare hvor enkelt det blir for småbarnsforeldre som mangler barnehageplass. Bruk et par uker på å sjekke inn i nærheten av alle barnehagene i byen, og vips, der strømmer det inn med tilbud.
Eller de som står i sykehuskø. Eller eldre pleietrengende som mangler sykehjemsplass.
Som sagt, her er det virkelig et potensiale.

Hva skulle vi gjort uten Facebook?

torsdag 6. januar 2011

Å gjøre opp status.

Året 2010 kan, for meg, oppsummeres med et ord FANTASTISK.
Men, jeg har tenkt å utdype det litt mer enn som så, for jeg synes det er viktig å sette fokus på hva som gjorde 2010 til et så fantastisk år for meg.

Jeg satte meg som mål å kurere høydeskrekken min, og den kan jeg sjekke ut Jeg er nå bitt av klatrbasillen, og har fått mange nye klatrevenner som jeg planlegger turer med til sommeren. Da skal vi klatre i høye fjell :)
Nytt mål for 2011!

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på jobb. Fikk tilbud om en stilling i en annen landsdel, men kunne ikke starte så tidlig som ønsket. Ble forespeilet ny ledig stilling i løpet av våren/sommeren, så da er jeg klar til flytting. Mål for 2011 - ny, mer utfordrende jobb!

 En lenge planlagt oppussing av huset er startet. Er godt i gang, og utfordringen for 2011 blir å gjøre ferdig!

Jeg har fått en del nye bekjentskaper, kommet nærmere noen jeg kjente fra før. Og dessverre "mistet" noen på tampen av året. Har ennå håp om at vi skal greie å skvære opp, og målet for 2011 blir å være flinkere å pleie vennskap, og å snakke ut med "tapte venner" Det er nok det viktigste målet så langt, men kanskje det vanskeligste.

Og sist men ikke minst: nå har jeg kontroll på helsa :)
Etter et par år tappet for krefter, har jeg i desember kommet opp på riktig dosering av medisinen.
Jeg er et nytt menneske! Målet for 2011 blir å vedlikeholde dette.

Så har jeg et mål som må videreføres til 2011 - Oslo Reptilpark. Jeg har ikke glemt at jeg skal holde en slange :)

Det jeg ikke setter mål på er hvor mye jeg skal trene, at jeg skal slutte å røyke, drikke, og å spise sjokolade og fet mat. Og vekta får nå bli som den blir :)

Som sagt 2010 var FANTASTISK og alle tegn tyder på at 2011 også blir det :)