Velduftende Vårfloks og Forglemmegei

.
I dag kom denne ukas tilbud fra den lokale Hageland-butikken i posten. Det er bestandig så koselig med disse bladene, det er liksom et sikkert tegn på at nå er våren i anmarsj :)

Bladet er på åtte sider fulle av farger, nydelige stauder og små trær.

Jeg får så lyst til å gå ut i hagen, spa opp bedene og begynne plantingen med en gang.

I år ønsker jeg meg hekk mot veien, en tett hekk av busker med masse blomster. Nå tar det vel noen år før hekken blir sånn som jeg ser den for meg inne i hodet mitt, men et sted må jeg jo begynne, og da er katalogen til Hageland en fin plass.

Og så har jeg lyst på et staudebed, i det ene hjørnet av plenen. Jeg ser det for meg, med mange fargerike blomster, litt stein innimellom og gjerdet som bakgrunn. Og så en liten sittegruppe ved siden av.
Ja det blir bra, veldig bra :)

Hadde det bare sluttet å sne :))
.

For tre år siden

.
For tre år siden var jeg full dag på jobb, laget middag og vaska hele huset når jeg kom hjem. 
I dag må jeg ta en feriedag hvis jeg skal vaske hele huset, allikevel er jeg ikke ferdig når jeg stuper til sengs om kvelden.

For tre år siden gikk jeg på lange fjellturer med full oppakning både lørdag og søndag.
I dag må jeg velge om jeg skal gå langt eller høyt, oppakningen begrenser seg til termos og matpakke, og tur to dager på rad er umulig.

For tre år siden snekra og malte jeg på hytta vi nettopp hadde kjøpt, og pussa opp gangen hjemme.

I dag orker jeg ikke at samboeren skal snekre eller male, jeg blir for sliten av alt rotet og bråket.

For tre år siden hadde jeg gitt nesten hva som helst for å få billetter til en Metallica konsert.

I år solgte jeg billettene fordi det kom til å bli for slitsomt med alt "bråket", alle menneskene og ikke minst reisen til og fra.

For tre år siden kunne jeg steppe inn hvis noen ble syk og holde et kurs på en halvtimes varsel, så lenge kursopplegget var klart.

I dag bruker jeg flere timer på å forberede meg og skrive huskelapper til meg selv,  og allikevel hender det at jeg glemmer noe av det jeg skulle si.

For tre år siden trodde jeg nummenheten og prikkingen kom av at jeg hadde sittet for lenge i ro.
I dag vet jeg det er fordi kroppen går på lavgir og ber om ro.

For tre år siden var middagshvil bare for gamlinger.

I dag må jeg sove etter jobb for å greie resten av dagen sammen med familien.

For tre år siden trodde jeg ikke at det gikk an å bli i så dårlig form og så sliten som jeg er nå.
I dag fikk jeg telefon fra den nye legen om at prøvene ikke er entydige, så jeg må ta nye om et halvt år for å se om jeg skal få medisin.

I dag snør det..
.

Godt sagt :)

"Dejligst af alle glæder er glæden for slet ingenting, ikke for noget du kan eller vil, glæden for intet og glæden for alt, glæden fordi du er til."
Axel Juel

.. klok mann han der Axel :)

I dag er jeg glad fordi sola skinner,
jeg skal ha en kort dag på jobb, og i kveld skal vi fyre opp grillen.

Juni er i godlune og deler sola med dere :)
.

Juni klager over livets urettferdigheter.

Tante Grønn skriver i et av sine innlegg om hvor hun henter styrke fra. Hun skriver at hun henter styrken fra sitt aller svakeste, fra de stundene da hun har vært lengst nede.

Som meg har hun en "usynlig" sykdom, og selv om vi har forskjellig sykdom kjenner jeg igjen tankesettet hennes. Vi prøver å skjule hvor sliten vi er, og bruker masse energi på å holde humøret oppe og vise styrke når vi er sammen med andre, og faller sammen som en gulvklut når vi er alene.
Jeg opplever i tillegg at jeg møter liten forståelse fra en del av mine nærmeste  som ikke har sett hvordan sykdommen påvirker meg. "Du ser jo helt frisk ut" er ikke uvanlig å høre.
Ja, jeg ser frisk ut, det er ikke vanskelig å fikse med litt sminke og klær i friske farger.
Når jeg så kler på meg litt godt humør ser jeg smashing ut :) Utenpå..
Jeg vil ikke at alle skal se hvor dårlig jeg er, og trenger ikke medfølelse i bøtter og spann.

Inenfor det friske skallet, råder nemlig kaoset. Jeg må konsentrere meg for å greie å følge med i en samtale. Nyheter på TV, eller en film er nesten uoverkommelig, jeg greier rett og slett ikke å konsentrere meg lenge nok. Jeg glemmer ting, og kan stoppe midt i en setning rett og slett fordi jeg har glemt hva jeg skulle si. Det å forholde seg til andre mennesker, være hyggelig og se frisk ut, krever enormt mye energi.
Når jeg da har en jobb  som medfører mye kontakt med mennesker, og at jeg skal være den drivende/inspirerende part, ender de fleste arbeidsdagene med at jeg dumper ned på sofaen og ikke greier å spise middag før det har gått noen timer.
Det sosiale livet begrenser seg i lange perioder til chatting med venner og familie på nett. Jeg orker rett og slett ikke tanken på å klistre på meg et smil og være selskapelig. Da går jeg heller en tur i marka, eller i klatrveggen hvis jeg greier.

Og det blir lagt merke til. De som fra tidligere har vært vant til at jeg hentet nevøer og nieser med på tur og overnatting, må klare seg uten disse "fridagene". Jeg orker ikke tanken på en fireåring som annet hvert minutt spør "hvorfor det?" og hele tiden krever oppmerksomhet og vil bli sysselsatt.
Det blir behørig kommentert hvor skuffet fireåringen er over at tante Juni drar på tur uten henne. (ennå tante Juni ikke har fortalt fireåringen at hun har vært eller skal på tur)
Selv om jeg har sagt at jeg skal ta barna med når jeg blir i form til det, virker det ikke som det synker inn hos de voksne. Og det sårer veldig når jeg får kommentarer som "Oi, er du blitt frisk nå siden du greier DET?" når jeg selv er stolt over at jeg har gått en lang tur, eller klatra veggen helt opp.
For jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg vil etterhvert få medisiner som, i riktig dose, gjør at jeg kan leve tilnærmet normalt, men i følge legen vil det gå noen måneder før det skjer.
Og jeg vil komme til å få perioder som denne senere også.

I mellomtiden gleder jeg meg over de som forstår. Min samboer, arbeidsgiver, mine foreldre og mine beste venninner forstår og aksepterer at jeg går på under halv maskin.
De skjønner hvorfor jeg blir stille og ukonsentrert, og at jeg av og til bare må være for meg selv. Og de maser heller ikke.

Dette ble, som tittelen antyder, ikke noe positivt innlegg. Men ettersom alle kan stoppe å lese når det måtte passe, så legger jeg det ut.
Kanskje er det noen som leser som har det på samme måte, og kanskje er det noen som får et nødvendig spark bak. Kanskje ingen av delene. Uansett, takk for at du holdt ut :)
.

Hard prioritering

I dag burde jeg vaske gulvene og tørke støv...

Men jeg kommer aldeles ikke til å gjøre det.

Istedet skal jeg ta en tur i klatreveggen og bestige Mount Everest :)



.

Vårrituale

Mine vårfornemmelser vises først på soverommet.
Det første som skal til pers er klesskapet. Jeg tar alle klærne ut, det som er blitt for trangt, for vidt, har feil farge, eller det jeg av en eller annen grunn ikke kommer til å bruke, blir brettet og lagt i esker for bringing til Fretex.
Og ja, i løpet av et år greier jeg å både få klær som er for trange og for vide. Delvis skyldes det et fenomen som kalles jo-jo-slanking, og delvis skyldes det min evige optimisme når jeg handler klær i en slankeperiode.

Så er det noen klær og sko som overlever vårritualet mitt hvert år. De får fortsette å bo  klesskapet mitt et år til, og som bonus for god oppførsel får de være med på ferie til sommeren ;-)

Jeg vet akkurat når jeg skal begynne dette vårritualet. Det er når veien utenfor er bar, jeg har funnet fram sommersko, og jeg synes det oser vinter av resten av antekket.

Etter jobb går jeg i gang, og det må som regel flere runder med sortering til før jeg er fornøyd. Og dagen etter går turen innom Fretex, og er jeg heldig finner jeg en liten skatt i bokavdelingen på vei ut :) Men, jeg prøver å gå ut med mindre enn jeg hadde da jeg kom. Det er jammen ikke like enkelt hver gang, men det er jo litt av poenget med rydding.

Og i ettermiddag ligger innholdet i klesskapet utrygt...

Den enes død den andres brød..

.
Da jeg planla neste uke på jobb hadde jeg minst to dager for lite. Jeg så for meg mye overtid og at jeg kanskje måtte jobbe neste helg.

Så kom askeskyen fra Island, fly ble kansellert og møte etter møte ble utsatt.
Synd for de som er ute og reiser og ikke kom seg hjem til helga. Og helt forferdelig for de som bor i området rundt vulkanen og må evakuere sin hjem.

Jeg kan imidlertid se fram til en uke hvor jeg faktisk kan være ajour med jobben på fredag :)

.

Må ha det, bare må ha det..

Min vanligvis så tilstedeværende kreativitet har, sammen med inspirasjon til å skrive, vært fraværende de siste to ukene, derav ingen blogging. Kan jo ikke bare skrive at jeg ikke vet hva jeg skal skrive heller..

Men nå starter jeg på et innlegg for å se hva det blir til. Kanskje det havner på bloggen, og ettersom du leser det nå så har det nok havnet der. Men kanskje du ikke får lese det, og da ligger det nok som en kladd og venter på inspirasjon til å bli publisert. Merkelig tanke :)

Inspirasjon er en merkelig ting. Den bare kommer over meg sånn plutselig, og da bare MÅ jeg gjøre noe. Et eller annet

Ofte er den ledsaget av andre, positive, tilstander : Kreativitet, arbeidslyst, motivasjon og glede :)  Eller, er det gleden som kommer først? Eller kreativitet? Sannelig ikke godt å si. Kanskje er det bare sånn at det er nok at den ene er tilstede, så påkaller den de andre.

Uansett så er det kjærkomne tilstander jeg liker å være i, og som jeg er totalt avhegig av både i jobben og på privaten.

Hvordan skal jeg kunne motivere mine kollegaer uten å være motivert selv?
Og hvordan skal jeg kunne lage inspirerende kurs og skape arbeidslyst og glede, hvis jeg selv er i kjelleren? Så jeg er helt avhengig..
Dårlig humør smitter fort hvis vi gir det mulighet, det har jeg sett mer enn et eksempel på. Og når det først får spre seg, så sprer det seg i sirkel så lenge det får næring.

MEN, heldigvis er godt humør smittsomt også :) Og gode holdninger. Heldigvis!
Jeg merker så godt forskjellen når jeg fra begynnelsen har klart å formidle en god tilstand jeg er i, kursdeltakerne er mer aktive, de spør og kommer med inspill.

En kursholders drøm!! Jeg trenger bare å styre det hele så vi holder oss sånn høvelig innenfor tema :)  Ofte resulterer det i at jeg oppdager muligheter til forbedringer i kursplanen også.

Så har jeg den andre siden av skalaen: Jeg står og foreleser for en stum forsamling, ingen spørsmål, ingen feedback, og etterpå lurer jeg på hva som gikk galt :)

Ja, det er ikke så lett å se der og da, og det er veldig lett å gi kursdeltakerne skylden.
"De var jo ikke interessert" "Jeg har holdt det kurset her for flere grupper og ingen har vært så stille og så lite engasjert som denne"
JA HELT SIKKERT!!

Da har du nok ikke oppdaget hvilken tilstand du selv er i, kjære Juni.

Å, så lett det er å gå i den fella! Jeg gjør det selv, og jeg ser andre gjør det. Og oppdager det for sent til å endre på det.
Derfor er de nevnte tilstandene gull for meg. Hvis jeg før et kurs greier å finne den ene, så kommer de andre på rekke og rad.
Da er jeg i flyt som det så fint heter :) En ny tilstand og en FANTASTISK følelse.

Og siden det å skrive dette innlegget har satt meg i en spesiell tilstand, så publiseres det herved.

I PUR GLEDE :)

.

Naturens kreativitet

Om hundre år er alt glemt. Eller??

Jeg så på TV i går, Norske Talenter.
Her var blant annet tre gutter i tjueårene som skulle vise sine talenter i sang, dans og stripping.
Selve opptredenen var ikke akkurat noe å skrive hjem om.
Derimot var spørsmålet som en av dommerne,Thomas Gjertsen, stilte guttene etter framføringen mer av interesse.
"Vet dere hvordan internett fungerer?" Og han fortsatte med å fortelle at dette kommer til å ligge på internett til evig tid, og uansett hva dere gjør senere i livet så vil det være mulig å søke opp og se dette "showet" og knytte det til dere.

Og han har rett. Det kommer til å ligge der til evig tid...
Selve innslaget var uskyldig nok, de sang dårlig, danset dårlig og selve avkledningen var nokså lik den jeg gjør når jeg skal i dusjen og har dårlig tid. Og de beholdt trusa på.
Uskyldig nok, og litt morsomt.

MEN, så var det internett da.. 
Det er sikkert ikke så morsomt om tjue år når de er blitt fedre og husets trettenåring finner pappa på YouTube kun iført leopardmønstret tanga... Og hva sier mamma da?

Dagens ungdom (og forsåvidt vi som ikke er fullt så ung lenger) har mange flere hensyn å ta, og må tenke mye mer over konsekvensene før de gjør et sprell.
Alt de gjør kan havne på internett, og mye blir spredt via MMS. Om du stripper i fylla på en russefest eller i full offentlighet på TV spiller ingen rolle. På internett havner det garantert.

Før internett og  MMS kom hadde vi et begrenset og mer kontrollerbart publikum, og vi kunne tillate oss mer. Ja, det ble gjerne litt snakk i uka etter hvis noen tok han helt ut på en fest, og kanskje en kommentar på neste fest fra noen som ønsket en reprise :) Men det var håndterbart for de fleste. Og det var et begrenset publikum..
Og ordtaket "Om hundre år er alt glemt" stemte

Jeg lurer på om det ikke er på tide å fornye det ordtaket.
"Om hundre år er alt på nett" er vel mer passende nå..

Trafikkmeldinger

Grunnet stor utfart har det vært lange køer i løypa fra klokka ti til klokka fire i dag, spesielt i utforkjøringene har det vært problemer.
Små barn og gamle kjærringer som ploger og faller, og etterpå har problemer med å stokke armer og ben, skaper kork og opptil ti minutter ventetid i flere av bakkene.
Dette forsterkes av at middelaldrende menn i "kondomdress" kaster seg utfor bakkene uten å sjekke at løypa er klar først.

Det er imidlertid mulig å kjøre utenfor løypa, men det krever god svingteknikk slik at man unngår kollisjon med møtende trafikk og harde fastgrodde trær.

Alternativ to er å grave seg ned i tide, det vil si med god utsikt til den første utforkjøringen, kose seg i solskinnet med medbrakte appelsiner, pølser og kaffe fra bålet, og la de forbipasserende stå for underholdningen ;)

..

Den beste medisinen

I dag har jeg forlatt mann og hund.
Jeg tok meg en lang skitur helt for meg selv, sju timer var jeg ute i et fantastisk vær.
Noen fregner ble det også, et sikkert vårtegn :)

Grunnen til at jeg stakk av er at min samboer har hatt ryggtrøbbel siden tirsdag morgen. Eller "rygghaill" som vi kaller det her nord. Jeg er ikke en utpreget omsorgsperson, så etter to dager med pleie har omsorgen gått over til rastløshet og tendenser til dårlig humør, og jeg ble nødt til å finne på noe for å beholde husfreden.
Så jeg plasserte han i sofaen, med mobiltelefon og pc innen rekkevidde, full kaffekanne, og sjokolade og appelsiner nok til en hel uke.

Jeg hadde en fantastisk tur, gikk flere mil på ski, og kosa meg på fjellet med kaffe og sjokolade. Og et fantastisk solskinn!
Det beste var midlertid at da jeg kom hjem var "rygghaillet" nesten borte. Min samboer er nå oppe og går og klar for uteaktiviteter i morgen :)

Så da er det vel kanskje sant det min far sier at den beste medisinen for "rygghaill" er en skitur :)