Nå har jeg hatt rockeringen min i to måneder.
Vi var ikke godvenner i begynnelsen, det skyldes nok at jeg gikk litt hardt ut, men etterhvert har vi fått et riktig godt forhold.
Jeg har brukt den jevnlig, 30 minutt mens potetene koker i ukedagene og helga har vært "rockefri".
Jeg begynner å få god dreis på rockingen, og har allerede begynt å merke resultater.
Det vises ikke sånn utenpå klærne, men jeg har gått ned en størrelse i bukser bare på de to månedene, og det gir inspirasjon til å fortsette. Antall kilo står nesten på stedet hvil, vekta viser bare et i minus i forhold til januar
Men. Jeg er fornøyd med min slankere midje og gir rockeringen mine varmeste anbefalinger
Viser innlegg med etiketten motivasjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten motivasjon. Vis alle innlegg
tirsdag 29. mars 2011
onsdag 16. juni 2010
Det lille evighetsprosjektet.
.
I dag har jeg strikkedag.
Jeg er ferdig med mine få usle timer på jobb, og trenger å gjøre noe fornuftig mens jeg slapper av. Da kan jeg si "jeg har strikka" hvis noen spør hva jeg har gjort i dag, det høres bedre ut enn "jeg har slappa av"
Nå er det ikke sånn at jeg driver masseproduksjon av gensre, votter og luer. Nei, den tid er forbi. Nå kommer de ferdige produktene ut i sneeeglefart.
Ikke fordi jeg strikker sakte, men heller fordi jeg tar så mange pauser. Laange pauser. Det er det strikketøyet jeg holder på med nå et klassisk eksempel på.
Jeg begynte på det da jeg skulle få en ny niese. Et strikket sett med bukse og jakke. Ja det er jo ikke store plaggene en nyfødt trenger, så et halvt år burde være rikelig med tid. Trodde Juni :)
Men pausene ble mange og lange, og da niesen ble født en kald desemberdag, stilte ikke tante Juni opp med varm ullbukse og ulljakke som hun hadde tenkt. Stakkars lille babyen måtte dra hjem ikledt fleece..
Jaja, jeg la bort strikkinga en stund helt til neste baby var på tur. En gutt denne gangen, og strikkinga ble hentet fram fra glemselen, heldigvis hadde jeg valgt en nøytral farge :))
Babyen ble født, dro hjem i fleece og strikkinga ble puttet tilbake i glemselen.
To babyer til har dratt hjem i fleece og jeg har kommet litt lengre for hver gang. Tantes jente som strikkinga var tiltenkt er nå blitt fire-og-et-halvt, og ser ut til å trives i fleece.
Men i august er det baby på gang (en venninne av min datter denne gang) og jeg har vært i glemselen og hentet fram strikketøyet nok en gang :)
Denne gangen SKAL jeg bli ferdig.
Men burde jeg ikke strikke jakken og?
Og trenger en baby som er født i august virkelig ullbukse og ulljakke?
Kanskje best å ta en pause med kaffe og blogging mens jeg tenker på saken...
.
I dag har jeg strikkedag.
Jeg er ferdig med mine få usle timer på jobb, og trenger å gjøre noe fornuftig mens jeg slapper av. Da kan jeg si "jeg har strikka" hvis noen spør hva jeg har gjort i dag, det høres bedre ut enn "jeg har slappa av"
Nå er det ikke sånn at jeg driver masseproduksjon av gensre, votter og luer. Nei, den tid er forbi. Nå kommer de ferdige produktene ut i sneeeglefart.
Ikke fordi jeg strikker sakte, men heller fordi jeg tar så mange pauser. Laange pauser. Det er det strikketøyet jeg holder på med nå et klassisk eksempel på.
Jeg begynte på det da jeg skulle få en ny niese. Et strikket sett med bukse og jakke. Ja det er jo ikke store plaggene en nyfødt trenger, så et halvt år burde være rikelig med tid. Trodde Juni :)
Men pausene ble mange og lange, og da niesen ble født en kald desemberdag, stilte ikke tante Juni opp med varm ullbukse og ulljakke som hun hadde tenkt. Stakkars lille babyen måtte dra hjem ikledt fleece..
Jaja, jeg la bort strikkinga en stund helt til neste baby var på tur. En gutt denne gangen, og strikkinga ble hentet fram fra glemselen, heldigvis hadde jeg valgt en nøytral farge :))
Babyen ble født, dro hjem i fleece og strikkinga ble puttet tilbake i glemselen.
To babyer til har dratt hjem i fleece og jeg har kommet litt lengre for hver gang. Tantes jente som strikkinga var tiltenkt er nå blitt fire-og-et-halvt, og ser ut til å trives i fleece.
Men i august er det baby på gang (en venninne av min datter denne gang) og jeg har vært i glemselen og hentet fram strikketøyet nok en gang :)
Denne gangen SKAL jeg bli ferdig.
Men burde jeg ikke strikke jakken og?
Og trenger en baby som er født i august virkelig ullbukse og ulljakke?
Kanskje best å ta en pause med kaffe og blogging mens jeg tenker på saken...
.
lørdag 12. juni 2010
Opp og ut
.
Døra til soverommet går opp og han kommer såvidt innenfor før han stopper og ser på meg.
"Gå ut!" sier jeg, "Jeg vil ikke ha deg her!"
Han går ikke ut, men fortsetter å se på meg mens han tripper utålmodig med føttene.
Han sier ingenting, men gir meg et anklagende blikk: "Nå er det på tide at du står opp, du har ligget lenge nok!"
Jo, jeg får dårlig samvittighet men prøver meg allikevel med et nytt "Gå ut!" Han hører ikke på meg, tvert i mot, han går et par skritt inn i rommet som om han vil fortelle meg at jeg likegodt kan gi opp. Han har bestemt seg, nå SKAL jeg stå opp. Ingen flere dager i senga.
Han sier fortsatt ingen ting, men jeg ser hvor glad han er når jeg står opp. Han går foran meg opp trappa til stua, snur seg flere ganger for å forsikre seg om at jeg virkelig kommer opp. Jeg setter meg i sofaen og han legger seg med hodet i fanget mitt, og jeg stryker han over hodet. Det er tydelig at han liker det, og jeg blir litt glad. Var det ikke mer som skulle til for å få han fornøyd?
Jeg sitter sånn en stund før jeg går og setter på kaffen, og snart er det velkjent godlukt i hele kjøkkenet og stua.
Det gjør litt godt å sitte der med kaffekruset og ikke gjøre noe, ikke engang tenke bevisste tanker.
"Skal vi gå på fisketur?" hører jeg plutselig meg selv spørre. Jeg vet ikke hvor det kom fra, men han er klar med en gang.
Sekken blir pakket, og jeg kler på meg og vi går ut.
Det er overskyet, bare et lite solgøtt nå og da.
Men det gjør ikke noe, for jeg har gått ut og det kjennes godt.
Takket være en sta og selskapssyk hund :)
Døra til soverommet går opp og han kommer såvidt innenfor før han stopper og ser på meg.
"Gå ut!" sier jeg, "Jeg vil ikke ha deg her!"
Han går ikke ut, men fortsetter å se på meg mens han tripper utålmodig med føttene.
Han sier ingenting, men gir meg et anklagende blikk: "Nå er det på tide at du står opp, du har ligget lenge nok!"
Jo, jeg får dårlig samvittighet men prøver meg allikevel med et nytt "Gå ut!" Han hører ikke på meg, tvert i mot, han går et par skritt inn i rommet som om han vil fortelle meg at jeg likegodt kan gi opp. Han har bestemt seg, nå SKAL jeg stå opp. Ingen flere dager i senga.
Den dårlige samvittigheten tar overhånd, og jeg drar meg ut av senga. En liten stund greier jeg vel... Jeg har forsømt han de siste dagene, han liker jo best å være sammen med meg og det er jo ikke hans feil at jeg har gjemt meg under dyna. Så jeg står opp, en liten stund.
Han sier fortsatt ingen ting, men jeg ser hvor glad han er når jeg står opp. Han går foran meg opp trappa til stua, snur seg flere ganger for å forsikre seg om at jeg virkelig kommer opp. Jeg setter meg i sofaen og han legger seg med hodet i fanget mitt, og jeg stryker han over hodet. Det er tydelig at han liker det, og jeg blir litt glad. Var det ikke mer som skulle til for å få han fornøyd?
Jeg sitter sånn en stund før jeg går og setter på kaffen, og snart er det velkjent godlukt i hele kjøkkenet og stua.
Det gjør litt godt å sitte der med kaffekruset og ikke gjøre noe, ikke engang tenke bevisste tanker.
"Skal vi gå på fisketur?" hører jeg plutselig meg selv spørre. Jeg vet ikke hvor det kom fra, men han er klar med en gang.
Sekken blir pakket, og jeg kler på meg og vi går ut.
Det er overskyet, bare et lite solgøtt nå og da.
Men det gjør ikke noe, for jeg har gått ut og det kjennes godt.
Takket være en sta og selskapssyk hund :)
Etiketter:
gode venner,
motivasjon,
positivitet,
stoffskifte,
ut på tur aldri sur :)
onsdag 2. juni 2010
Pysa skal til pers!
Jeg har alltid vært glad i å gå i fjellet, helt fra jeg var lita har jeg vært vant til å gå på de mest utilgjengelige stedene. Det var en periode på noen år mens ungene var små at jeg ikke var på de høyeste og bratteste toppene, og da jeg igjen begynte å gå litt brattere ruter oppdaget jeg en forandring. Jeg hadde fått høydeskrekk!!
Skrekk og gru!!
Jeg har krøpet opp og ned bratte partier med hjertet i halsen og et blodtrykk som ville sprengt alle målere. Jeg har stått i god avstand og småkjeftet på de som våget å nærme seg den forskrekkelige, farlige kanten.
"Ikke så nær kanten!" "Jeg tror det er glatt der på kanten!" "PASS DEG!!! du kan skli!! " osv. osv. Det har ikke alltid vært koselig å ha Pysa med på tur de siste årene, det er i allefall sikkert.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med det, og løsningen var å utfordre meg selv i høyden.
Klatresko ble innkjøpt, og jeg stilte med blandede følelser til trening hos den lokale klatreklubben.
Den første treninga gikk vel så som så, jeg fikk seler på, ble bundet inn etter alle kunstens regler og var så klar til å møte veggen. Bokstavelig talt.
Jeg klatret et stykke opp, kikket ned og så klatret jeg ned igjen.
Men det gikk bedre og bedre for hver gang :) og til slutt klatret jeg stolt hele veggen.
Etterhvert har jeg ervervet meg apetendenser, jeg tør nå å pendle fra en vegg til en annen, og jeg klatrer heng uten snev av høydeskrekk. Og jeg synes det er GØY :)
Vel utført jobb Pysa, nå gjenstår det å se om det er nok til å holde smella igjen på fjellturer i sommer ;)
Men jeg har et par utfordringer igjen. Den ene er at jeg har panisk redsel for sprøyter.
Jeg gruer meg i flere dager hvis jeg vet at jeg skal ta prøver hos legen. Jeg tør ikke å se på, og tør heller ikke å se bort. Jeg burde blitt vant med det i løpet av det siste halve året, men det er absolutt ikke noen bedring i sikte. Det er vel bare å forsette å øve det, jeg har skjønt at jeg skal få rikelig med muligheter til det i tiden framover ;)
Den andre utfordringen er slanger.
Det holder at jeg se de på TV, eller som nå, skriver om de, så går føttene automatisk opp i sofaen. Jeg blir iskald og får gåsehud over hele kroppen.
Det er helt PYTON!!
For noen år siden var vi i Tunisia, og den ene kvelden hadde de slangeshow ved bassenget. Pysa nektet å gå ut av rommet den kvelden, og resten av oppholdet ble tilbragt laangt unna blomsterbed og krukker som sto rundt bassenget. Kanskje slangetemmeren var dårlig til å telle, sånt kan man ikke vite. Man skal aldri stole på en slangetemmer er nå mitt motto.
(jeg sjekket til og med nedi bassenget i tilfelle et av de ekle krypene hadde fått lyst på en svømmetur)
Uansett, nå skal Pysa til pers. Redselen for de ekle, buktende og kravlende skapningene skal kureres. Og planen for det er klar som glass.
Neste gang Pysa inntar hovedstaden skal hun avlegge et besøk i Oslo Reptilpark som annonserer med "Velkommen til oss for en spennende opplevelse! Vil du kanskje holde en slange?" Nei, jeg vil ikke holde en slange, ikke i det hele tatt!! Men jeg skal gjøre det allikevel. Og sannsynligvis kommer jeg også til å betale for "herligheten" :) Nok et bevis på at det forefinnes en feilkobling i toppetasjen...
Bloggen kommer til å bli behørig oppdatert med skryte-tekst og skryte-bilde.
SÅH! Der var den katta ute av sekken, ingen vei tilbake...
Skrekk og gru!!
Jeg har krøpet opp og ned bratte partier med hjertet i halsen og et blodtrykk som ville sprengt alle målere. Jeg har stått i god avstand og småkjeftet på de som våget å nærme seg den forskrekkelige, farlige kanten.
"Ikke så nær kanten!" "Jeg tror det er glatt der på kanten!" "PASS DEG!!! du kan skli!! " osv. osv. Det har ikke alltid vært koselig å ha Pysa med på tur de siste årene, det er i allefall sikkert.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med det, og løsningen var å utfordre meg selv i høyden.
Klatresko ble innkjøpt, og jeg stilte med blandede følelser til trening hos den lokale klatreklubben.
Den første treninga gikk vel så som så, jeg fikk seler på, ble bundet inn etter alle kunstens regler og var så klar til å møte veggen. Bokstavelig talt.
Jeg klatret et stykke opp, kikket ned og så klatret jeg ned igjen.
Men det gikk bedre og bedre for hver gang :) og til slutt klatret jeg stolt hele veggen.
Etterhvert har jeg ervervet meg apetendenser, jeg tør nå å pendle fra en vegg til en annen, og jeg klatrer heng uten snev av høydeskrekk. Og jeg synes det er GØY :)
Vel utført jobb Pysa, nå gjenstår det å se om det er nok til å holde smella igjen på fjellturer i sommer ;)
Men jeg har et par utfordringer igjen. Den ene er at jeg har panisk redsel for sprøyter.
Jeg gruer meg i flere dager hvis jeg vet at jeg skal ta prøver hos legen. Jeg tør ikke å se på, og tør heller ikke å se bort. Jeg burde blitt vant med det i løpet av det siste halve året, men det er absolutt ikke noen bedring i sikte. Det er vel bare å forsette å øve det, jeg har skjønt at jeg skal få rikelig med muligheter til det i tiden framover ;)
Den andre utfordringen er slanger.
Det holder at jeg se de på TV, eller som nå, skriver om de, så går føttene automatisk opp i sofaen. Jeg blir iskald og får gåsehud over hele kroppen.
Det er helt PYTON!!
For noen år siden var vi i Tunisia, og den ene kvelden hadde de slangeshow ved bassenget. Pysa nektet å gå ut av rommet den kvelden, og resten av oppholdet ble tilbragt laangt unna blomsterbed og krukker som sto rundt bassenget. Kanskje slangetemmeren var dårlig til å telle, sånt kan man ikke vite. Man skal aldri stole på en slangetemmer er nå mitt motto.
(jeg sjekket til og med nedi bassenget i tilfelle et av de ekle krypene hadde fått lyst på en svømmetur)
Uansett, nå skal Pysa til pers. Redselen for de ekle, buktende og kravlende skapningene skal kureres. Og planen for det er klar som glass.
Neste gang Pysa inntar hovedstaden skal hun avlegge et besøk i Oslo Reptilpark som annonserer med "Velkommen til oss for en spennende opplevelse! Vil du kanskje holde en slange?" Nei, jeg vil ikke holde en slange, ikke i det hele tatt!! Men jeg skal gjøre det allikevel. Og sannsynligvis kommer jeg også til å betale for "herligheten" :) Nok et bevis på at det forefinnes en feilkobling i toppetasjen...
Eneste slangen jeg har våget å ha kontakt med til nå:)
Bloggen kommer til å bli behørig oppdatert med skryte-tekst og skryte-bilde.
SÅH! Der var den katta ute av sekken, ingen vei tilbake...
Etiketter:
forandring,
motivasjon,
Pysa,
utfordring på strak arm
onsdag 19. mai 2010
Å, den som var en løvetann
..og sto i skitt og sølevann
i Bispegata 3.
Den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
i Bispegata 3.
I dag da jeg hadde en liten pause på jobb så jeg den.
Kraftige grønne blader, lange stilker og på toppen solgulte bustehoder. En løvetann :)
Det minnet meg om denne sangen av Alf Prøysen.
Hvis jeg hadde spurt et utvalg av unger i barneskolen om hvilken blomst de ville vært om de fikk velge, er det ikke sikkert at løvetannen ville komme på førsteplass. Den har jo konkurranse med de "fine" blomstene som fiol, ballblom og blåveis. For ikke å snakke om hageblomstene. Nei, løvetannen er nok ikke regnet blant de fine... Tvert i mot så prøver vi med alle virkemidler å bli kvitt den, så hvem ønsker vel å være en så uønsket skapning.
Men denne løvetannen fikk meg i så godt humør :) Mot alle odds så sto den der og lyste opp mens den strakte de knallgule hodene sine mot sola.
Og det er det som er så spesielt med løvetannen. Mot alle odds så dukker den opp overalt. Ikke bare som ugress på plenen eller på enga der det er gode vekstvilkår, nei den vokser også på stein og til og med på asfalt :)
Den er ikke så kravstor, løvetanna, den tar til takke med det den får og greier seg med det.
Og den ser muligheter der de andre plantene gir opp, og vokser seg stor og kraftig der de andre plantene visner og dør.
Er ikke det egenskaper vi alle skulle ønske at vi hadde?
At vi overlever og utvikler oss mot alle odds. Selv der de andre gir opp. Ser muligheter som de andre ikke ser. Sterkest av alle!
Jo mer jeg tenker på det jo mer ville jeg ønske å være en løvetann hvis jeg ble spurt :)
.
Etiketter:
glede,
motivasjon,
positivitet,
valg i livet
fredag 14. mai 2010
Det eneste som er konstant i livet er forandring
.
I dag har jeg vært hos legen for å forlenge sykemeldingen, det har vært greit å kunne fordele kreftene mellom jobb og fritid, jeg lever litt mer nå:) Allikevel var jeg i dårlig humør da jeg dro inn til legekontoret, jeg har ennå ikke greid å kvitte meg med følelsen av nederlag jeg fikk da jeg sykemeldte meg.
Da jeg kom inn på venteværelset fikk jeg beskjed om at "fastlegen" min var bortreist, så jeg var satt opp til time hos en turnuslege.
"Fastlegen" min har forsåvidt ikke vært tilstede de siste tre årene så det har vært forskjellige leger hele tiden, bare siden november har jeg hatt fem forskjellige i tillegg til fire forskjellige på sykehuset. Og alle skal høre historien på nytt, med varierende grad av interesse. Jeg må si jeg var temmelig oppgitt der jeg satt på venteværelset, og temmelig forutintatt til den nye legen.
Så sa hun "sånn kan du ikke ha det! Det finnes medisin for dette " Jeg forklarte at jeg hadde bedt om medisin, men at den forrige legen ikke ville starte medisinering før prøveresultatene var utenfor referanseverdene.
"Ja, i noen tilfeller kan det være riktig, men i ditt tilfelle er symptomene så tydelig, og det er så nært opp mot grensa at jeg vil at du skal prøve medisin."
Siden hun "bare" er turnuslege ringte hun til en spesialist på Aker Sykehus, og fikk bekreftet at hun gjorde en riktig vurdering.
Jeg må si jeg hadde en stor klump i halsen da jeg gikk ut derfra med resept, sykemelding og time til oppfølging om seks uker for å justere dosen. Og en følelse av å være et menneske, ikke bare noen tall på et skjema med prøvesvar.
Det har aldri hendt før at jeg har kommet til en ny lege som faktisk har satt seg skikkelig inn i hvorfor jeg er der. Bestandig har det vært en slitsom forklaring, noe har blitt uteglemt fordi jeg har dårlig konsentrasjon og dårlig hukommelse. Og ofte har jeg kommet på ting i ettertid som burde vært sagt.
I tillegg evnet denne legen å se meg og symptomene, ikke bare noen tall fra laboratoriet.
Og dette flotte mennesket skal følge meg opp helt til august, forhåpentligvis har vi funnet riktig dose til den tid.
I dag skinner sola, og "værdama" lovte oss 17 grader i morgen :)
.
Etiketter:
forandring,
framtid,
glede,
herlige helg,
motivasjon,
positivitet,
stoffskifte
lørdag 17. april 2010
Må ha det, bare må ha det..
Min vanligvis så tilstedeværende kreativitet har, sammen med inspirasjon til å skrive, vært fraværende de siste to ukene, derav ingen blogging. Kan jo ikke bare skrive at jeg ikke vet hva jeg skal skrive heller..
Men nå starter jeg på et innlegg for å se hva det blir til. Kanskje det havner på bloggen, og ettersom du leser det nå så har det nok havnet der. Men kanskje du ikke får lese det, og da ligger det nok som en kladd og venter på inspirasjon til å bli publisert. Merkelig tanke :)
Og hvordan skal jeg kunne lage inspirerende kurs og skape arbeidslyst og glede, hvis jeg selv er i kjelleren? Så jeg er helt avhengig..
Dårlig humør smitter fort hvis vi gir det mulighet, det har jeg sett mer enn et eksempel på. Og når det først får spre seg, så sprer det seg i sirkel så lenge det får næring.
MEN, heldigvis er godt humør smittsomt også :) Og gode holdninger. Heldigvis!
Jeg merker så godt forskjellen når jeg fra begynnelsen har klart å formidle en god tilstand jeg er i, kursdeltakerne er mer aktive, de spør og kommer med inspill.
"De var jo ikke interessert" "Jeg har holdt det kurset her for flere grupper og ingen har vært så stille og så lite engasjert som denne"
JA HELT SIKKERT!!
Derfor er de nevnte tilstandene gull for meg. Hvis jeg før et kurs greier å finne den ene, så kommer de andre på rekke og rad.
Da er jeg i flyt som det så fint heter :) En ny tilstand og en FANTASTISK følelse.
Men nå starter jeg på et innlegg for å se hva det blir til. Kanskje det havner på bloggen, og ettersom du leser det nå så har det nok havnet der. Men kanskje du ikke får lese det, og da ligger det nok som en kladd og venter på inspirasjon til å bli publisert. Merkelig tanke :)
Inspirasjon er en merkelig ting. Den bare kommer over meg sånn plutselig, og da bare MÅ jeg gjøre noe. Et eller annet
Ofte er den ledsaget av andre, positive, tilstander : Kreativitet, arbeidslyst, motivasjon og glede :) Eller, er det gleden som kommer først? Eller kreativitet? Sannelig ikke godt å si. Kanskje er det bare sånn at det er nok at den ene er tilstede, så påkaller den de andre.
Uansett så er det kjærkomne tilstander jeg liker å være i, og som jeg er totalt avhegig av både i jobben og på privaten.
Hvordan skal jeg kunne motivere mine kollegaer uten å være motivert selv?Og hvordan skal jeg kunne lage inspirerende kurs og skape arbeidslyst og glede, hvis jeg selv er i kjelleren? Så jeg er helt avhengig..
Dårlig humør smitter fort hvis vi gir det mulighet, det har jeg sett mer enn et eksempel på. Og når det først får spre seg, så sprer det seg i sirkel så lenge det får næring.
MEN, heldigvis er godt humør smittsomt også :) Og gode holdninger. Heldigvis!
Jeg merker så godt forskjellen når jeg fra begynnelsen har klart å formidle en god tilstand jeg er i, kursdeltakerne er mer aktive, de spør og kommer med inspill.
En kursholders drøm!! Jeg trenger bare å styre det hele så vi holder oss sånn høvelig innenfor tema :) Ofte resulterer det i at jeg oppdager muligheter til forbedringer i kursplanen også.
Så har jeg den andre siden av skalaen: Jeg står og foreleser for en stum forsamling, ingen spørsmål, ingen feedback, og etterpå lurer jeg på hva som gikk galt :)
Ja, det er ikke så lett å se der og da, og det er veldig lett å gi kursdeltakerne skylden."De var jo ikke interessert" "Jeg har holdt det kurset her for flere grupper og ingen har vært så stille og så lite engasjert som denne"
JA HELT SIKKERT!!
Da har du nok ikke oppdaget hvilken tilstand du selv er i, kjære Juni.
Å, så lett det er å gå i den fella! Jeg gjør det selv, og jeg ser andre gjør det. Og oppdager det for sent til å endre på det. Derfor er de nevnte tilstandene gull for meg. Hvis jeg før et kurs greier å finne den ene, så kommer de andre på rekke og rad.
Da er jeg i flyt som det så fint heter :) En ny tilstand og en FANTASTISK følelse.
Og siden det å skrive dette innlegget har satt meg i en spesiell tilstand, så publiseres det herved.
I PUR GLEDE :)
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)



