Mandag var jeg igjen på sykehuset og jeg forundres stadig over enkelte legers manglende evner til å snakke med pasientene. Jeg forventer ikke sympati, og jeg skjønner at leger ikke kan ta inn over seg hva hver enkelt pasient har av plager. Men jeg forventer en smule empati. At de greier å sette seg inn i pasientens situasjon, og kanskje kunne forutse hvilke reaksjoner som kan komme og i det minste besvare spørsmål i forhold til det.
Jeg skulle ta ultralyd av halsen fordi det ble oppdaget en kul for noen måneder siden, jeg måtte inn for å sjekke om den var blitt større/så stor at det bør tas prøver av den.
Jeg ble møtt av en sykepleier som viste meg til rette, og jeg la meg på benken. Legen kom inn, presenterte seg, smurte på gele og gikk i gang med ultralydapparatet. Jeg hørte bare noen klikk mens han målte kulen, og da han var ferdig spurte jeg hva han hadde funnet ut. Jo den er blitt litt større enn sist, svarte han, men jeg må måle nøyaktig. Du kan bare tørke halsen og gå. SÅ GIKK HAN!!!
Og der sto jeg, full av spørsmål og veldig usikker på hva som kommer til å skje videre.
Jeg gikk tilbake i skranken, og spurte om jeg ville bli kalt inn når han hadde målt. Men nei, nå sendes resultatene til fastlegen som kontakter meg når hun har fått de. Så nå går jeg og venter...
Hvordan kan de tro at jeg synes det er greit å gå å vente når jeg vet at kulen er blitt større?
Det er noe som heter at har du sagt A så får du si B.
Når jeg blir frisk skal jeg lage et dialogkurs og tilby det til sykehuset :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar