På an igjen!

Jeg har prøvd å fortrenge det i det lengste men brevet fra sykehuset ligger der og minner meg på det.
Denne gangen var det ikke jeg som ba om det, jeg var faktisk ganske rolig da jeg fortalte legen om kulen. Jeg hadde en tilsvarende i fjor, og prøvene var ok. Men denne er større og da legen undersøkte den, ville hun absolutt at den skulle sjekkes.

Så da kom brevet. 2 august skal jeg møte, denne gang på Rikshospitalet. Dagen nærmer seg fort og jeg har allerede begynt å grue. Jeg liker ikke tanken på at de skal stikke i halsen selv om jeg vet at det tar kort tid.  Og så er jeg litt redd for resultatet siden legen var så fast bestemt..

Men det må gjøres, og en god venn har lovet å lage middag til meg den dagen hvis jeg er flink :)
 

Pysa skal til pers!

Jeg har alltid vært glad i å gå i fjellet, helt fra jeg var lita har jeg  vært vant til å gå på de mest utilgjengelige stedene. Det var en periode på noen år mens ungene var små at jeg ikke var på de høyeste og bratteste toppene, og da jeg igjen begynte å gå litt brattere ruter oppdaget jeg en forandring. Jeg hadde fått høydeskrekk!!
Skrekk og gru!!
Jeg har krøpet opp og ned bratte partier med hjertet i halsen og et blodtrykk som ville sprengt alle målere. Jeg har stått i god avstand og småkjeftet på de som våget å nærme seg den forskrekkelige, farlige kanten.
"Ikke så nær kanten!" "Jeg tror det er glatt der på kanten!"  "PASS DEG!!! du kan skli!! " osv. osv.  Det har ikke alltid vært koselig å ha Pysa med på tur de siste årene, det er i allefall sikkert.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med det, og løsningen var å utfordre meg selv i høyden.

Klatresko ble innkjøpt, og jeg stilte med blandede følelser til trening hos den lokale klatreklubben.
Den første treninga gikk vel så som så, jeg fikk seler på, ble bundet inn etter alle kunstens regler og var så klar til å møte veggen. Bokstavelig talt.
Jeg klatret et stykke opp, kikket ned og så klatret jeg ned igjen.
Men det gikk bedre og bedre for hver gang :) og til slutt klatret jeg stolt hele veggen.
Etterhvert har jeg ervervet meg apetendenser, jeg tør nå å pendle fra en vegg til en annen, og jeg klatrer heng uten snev av høydeskrekk. Og jeg synes det er GØY :)
Vel utført jobb Pysa, nå gjenstår det å se om det er nok til å holde smella igjen på fjellturer i sommer ;)

Men jeg har et par utfordringer igjen. Den ene er at jeg har panisk redsel for sprøyter.
Jeg gruer meg i flere dager hvis jeg vet at jeg skal ta prøver hos legen. Jeg tør ikke å se på, og tør heller ikke å se bort. Jeg burde blitt vant med det i løpet av det siste halve året, men det er absolutt ikke noen bedring i sikte. Det er vel bare å forsette å øve det, jeg har skjønt at jeg skal få rikelig med muligheter til det i tiden framover ;)

Den andre utfordringen er slanger.
Det holder at jeg se de på TV, eller som nå, skriver om de, så går føttene automatisk opp i sofaen. Jeg blir iskald og får gåsehud over hele kroppen.
Det er helt PYTON!!

For noen år siden var vi i Tunisia, og den ene kvelden hadde de slangeshow ved bassenget. Pysa nektet å gå ut av rommet den kvelden, og resten av oppholdet ble tilbragt laangt unna blomsterbed og krukker som sto rundt bassenget. Kanskje slangetemmeren var dårlig til å telle, sånt kan man ikke vite. Man skal aldri stole på en slangetemmer er nå mitt motto.
(jeg sjekket til og med nedi bassenget i tilfelle et av de ekle krypene hadde fått lyst på en svømmetur)

Uansett, nå skal Pysa til pers. Redselen for de ekle, buktende og kravlende skapningene skal kureres. Og planen for det er klar som glass.
Neste gang Pysa inntar hovedstaden skal hun avlegge et besøk i Oslo Reptilpark som annonserer med "Velkommen til oss for en spennende opplevelse! Vil du kanskje holde en slange?" Nei, jeg vil ikke holde en slange, ikke i det hele tatt!! Men jeg skal gjøre det allikevel. Og sannsynligvis kommer jeg også til å betale for "herligheten" :) Nok et bevis på at det forefinnes en feilkobling i toppetasjen...

Eneste slangen jeg har våget å ha kontakt med til nå:)

Bloggen kommer til å bli behørig oppdatert med skryte-tekst og skryte-bilde.
SÅH! Der var den katta ute av sekken, ingen vei tilbake...

Om å få en A men ingen B.

Mandag var jeg igjen på sykehuset og jeg forundres stadig over enkelte legers manglende evner til å snakke med pasientene. Jeg forventer ikke sympati, og jeg skjønner at leger ikke kan ta inn over seg hva hver enkelt pasient har av plager. Men jeg forventer en smule empati. At de greier å sette seg inn i pasientens situasjon, og kanskje kunne forutse hvilke reaksjoner som kan komme og i det minste besvare spørsmål i forhold til det.

Jeg skulle ta ultralyd av halsen fordi det ble oppdaget en kul for noen måneder siden, jeg måtte inn for å sjekke om den var blitt større/så stor at det bør tas prøver av den.

Jeg ble møtt av en sykepleier som viste meg til rette, og jeg la meg på benken. Legen kom inn, presenterte seg, smurte på gele og gikk i gang med ultralydapparatet. Jeg hørte bare noen klikk mens han målte kulen, og da han var ferdig spurte jeg hva han hadde funnet ut. Jo den er blitt litt større enn sist, svarte han, men jeg må måle nøyaktig. Du kan bare tørke halsen og gå. SÅ GIKK HAN!!!

Og der sto jeg, full av spørsmål og veldig usikker på hva som kommer til å skje videre.
Jeg gikk tilbake i skranken, og spurte om jeg ville bli kalt inn når han hadde målt. Men nei, nå sendes resultatene til fastlegen som kontakter meg når hun har fått de. Så nå går jeg og venter...

Hvordan kan de tro at jeg synes det er greit å gå å vente når jeg vet at kulen er blitt større?
Det er noe som heter at har du sagt A så får du si B.

Når jeg blir frisk skal jeg lage et dialogkurs og tilby det til sykehuset :)

I morgen... (som nå er blitt i dag)

...er en ny dag på sykehuset.
Gruer meg  kjempemye, for det første fordi jeg ikke helt vet hva som kommer til å skje, dernest fordi jeg har total sprøyteskrekk, og tilslutt gruer jeg litt for resultatet. Jeg har grublet og tenkt på hvordan de kan få tatt prøvene uten å stikke, skjære eller på noen måte lage hull i kroppen min, men kommer ikke opp med noen brukbare og troverdige forslag. "ler"

Så mine kreative evner er ikke mye verdt når jeg virkelig trenger de :)

Men det er mange som har vært igjennom det samme som meg, og selve prøvetakingen tar sikkert ikke mer enn en halvtime så fornuften sier meg at det her kommer til å gå bra :)
Det er forresten litt komisk at frykten for å ta prøvene helt overskygger frykten for resultatet.

Uansett, morgendagen har 23,5 timer uten stikk, og de akter jeg å fylle med mye bra :)

Jeg skal i et møte på jobb på morgenen, oppstart på et nytt prosjekt som jeg virkelig gleder meg til å gå i gang med. Og de jeg skal jobbe sammen med er bare helt topp!!
Utrolig dyktige folk med godt humør. Det var skikkelig ispirerende å bli spurt om å delta.

Etter legens "torturhalvtime" blir det kafébesøk i lag med gode venninner. God mat, en øl og koselig prat.

Og så tar jeg PÅSKEFERIE :)
Hele ti dager med lange skiturer på fjellet, fyr i ovnen, god mat og rødvin på kveldene.
Og ingen TV. Bare radio, strikketøy og lesestoff.
Beste påskeferie jeg kan få.

Så det er usikkert om det blir noe blogging framover, så ha en riktig GOD PÅSKE!