fredag 23. mars 2012

En vestkantlady gjesteblogger

I dag skjedde det igjen! En av de forferdelige innflytterne som har flyttet inn i området, ble betjent før meg ved delikatessedisken på Meny. Riktig nok sto hun der da jeg kom, men at en innflytter slulle bl betjent først er da litt for meget.
Hun bestilte varene på sitt gebrokne språk, og jeg snurpet munnen sammen i vrede da jeg hørte det. At de ikke kan lære seg språket når de kommer hit! Er ikke det normal folkeskikk? Jeg bare spør! Hun var jo umulig å forstå.

De er forresten over alt de innflytterne, på bussen trenger de seg forbi meg når jeg står i midtgangen og skal stemple kortet mitt. Ikke det at jeg tar kollektivtransport så ofte jeg har da råd til drosje, men av og til hender det at jeg tar buss eller trikk. Og disse innflytterne presser seg forbi selv om jeg stiller meg på tvers og prøver å stenge veien. Noe så frekt! Jeg snurper munnen og prøver å dytte de vekk.

De har invadert nabolaget også, jeg forstår rett og slett ikke hvordan de har råd til å kjøpe villaer i gaten der jeg bor. De driver nok med noe kriminelt. En av de prøvde til og med å snakke til meg, men jeg snurpet munnen sammen for hun var jo umulig å forstå.

Nei takke meg til, send de tilbake til Nord-Norge der de kommer fra.!

mandag 19. mars 2012

Brev i postkassen

Jeg har fått brev. Et sånt som først er skrevet på papir, siden putta i en konvolutt og sendt med posten helt hjem til meg.
Som dere skjønner så er det mye mer arbeid med et brev enn med en mail, og som mottaker setter jeg stor pris på at avsenderen har tatt bryet med å sende brev istedet for mail.

Uansett, noen har tatt seg bryet med å sende brev til meg :)
Til *husets sønns*  foresatte sto det på konvolutten, og det må jo være meg, det er jo min sønn.

Jeg åpnet brevet, og ante det verste, det hendte nemlig et par ganger for en mannsalder siden, at mine foreldre fikk brev fra skolen adressert til *husets datters* foresatte og jeg kan ikke huske at de satte så veldig pris på det.

Men brevet jeg har fått er av den koselige sorten, det er en påminnelse fra Fovea.
De har nemlig tatt bilde av min sønn i skolen/barnehagen og vil nå minne meg på at jeg kan bestille flotte bilder.
Det er til og med vedlagt brukernavn og passord for å gjøre bestillingen på nett.
Og til høyre er det bilde av min sønn. Virkelig koselig..

Hvis dere nå ser for dere en liten gutt i en huske, så kan dere bare holde på den tanken en stund til :)
Jeg for min del synes nå at siden Fovea har tatt alt det bryet med å lage og sende brevet til meg, så kunne de kanskje gort en bedre bakgrunnssjekk på hva de sender ut.

Min sønn er nemlig 25 år, og bildet er aldeles ikke tatt i barnehagen. Det er bildet til studentbeviset hans på høyskolen, og der er han for langst ferdig.

mandag 13. februar 2012

Venner for livet

Jeg er ikke den som knytter meg så lett til mennesker, og jeg er heller ikke den som holder kontakten med gamle arbeidskollegaer eller klassekamerater. De få jeg knytter meg til, og holder kontakten med, er de virkelig gode vennene. Da er det ekstra sårt når de ikke har det bra.

I forrige uke fikk jeg en telefon fra en vennine jeg har holdt kontakten med siden videregående. Hun har ikke hatt det lett, med mye sykdom i oppveksten, og for syv år siden fikk hun leukemi. Det har vært stabilt friske prøver i flere år, helt til nå. Nå har hun fått et tilbakefall.

Det er forferdelig å være så langt unna når det skjer, vi snakket i flere timer den dagen og humøret svingte fra bunnløs sorg og til "dette skal jeg greie" Det har blitt mange tårer og lange kvelder denne uken. Og jeg ønsket at jeg hadde vært nordpå, vært der og trøstet og gitt henne den oppbackingen hun trenger.

Heldigvis har hun mange rundt seg som støtter henne, for det kommer til å bli stritt for henne i tiden framover, det vet vi fra sist. Skulle bare ønske jeg kunne vært mer tilstede..