Slutten

Ja da har jeg bestemt meg for at nå må jeg ta en pause fra nettet.
Det er ikke frivillig, men  allikevel ikke til å unngå.

Jeg har sett tydelig tegn på at jeg har brukt altfor mange timer i sofaen med PC-en i fanget. Selv om den avgir mye varme så har jeg ikke fått brannsår ennå. Ei heller har lårene blitt flate på forsiden på grunn av PC-en, nei de er like runde som før. Fysikken er ikke så aller verst den heller og øynene har ikke tatt form av PC-skjermen. (jeg fikk bestandig høre da jeg var lita at "Du kan bi firkanta i auan vesst du ser førr mykje på TV"  regner med det gjelder for PC også)
Som sagt ingen fysiske skader er årsaken til min dramatiske beslutning...

Nei problemet mitt er at nå har jeg brukt opp internettet.
Det er ikke mer å se, så nå må jeg vente til det er laget noen nye sider som jeg kan surfe på.
Her er nemlig siden som markerer slutten, den kom jeg til i kveld mens jeg satt og "kosa med PC-en" som min bedre halvdel kaller det.
Jeg hadde ikke regna med at det skulle slutte sånn, og ble litt skuffet. Jeg lever imidlertid i håpet om at det fort blir lagt ut en sesong til av internett og at den er klar til nedlasting snart :)

En lekse i takknemlighet

Juni har vært på ferie :)
En fantastisk flott ferie som inneholder alt det en ferie skal, avslappende dager i sol, bading, god mat og vin, nye bekjentskaper som etter hvert kan utvikle seg til vennskap og nye impulser fra en fremmed kultur.

En annen bra ting var at ferien også inneholdt et skittent og dårlig drevet hotell.
Det er ikke slik at Juni og den bedre halvdelen liker skitne hotell, nei aller helst skal det være rent og flott, maten skal være god og AC-en skal kjøle rommet ned til en behagelig sovetemperatur om kvelden, men slik var det ikke denne gangen.

Allerede første morgenen sto Juni i resepsjonen og klaget over at AC-en ikke greide å kjøle ned rommet.
Jenta i resepsjonen noterte ned i en bok, og sa at hun skulle få noen til å se på det. Da ettermiddagen kom var det fortsatt ikke i orden så det ble en ny tur i resepsjonen. Samme jenta som i morges, og mange som klaget over varme rom. Jenta skrev i boka si og sa at noen skulle se på det i morgen.

Dagen etter var det 38 grader, og Juni gikk til anskaffelse av termometer. Da vi kom tilbake til hotellet på ettermiddagen gikk luftkjølingen for fullt, men det kom ikke kald luft og termometeret viste 35 grader på rommet. I resepsjonen kom de med en unnskyldning om at anlegget var skrudd av på dagtid og det ville fungere etter klokka fem. Noe det ikke gjorde. Lang kø av klager i resepsjonen, og jenta skrev i boka og lovte at noen skulle se på det dagen etter.

Da den tredje dagen kom uten bedring, og den bedre halvdelen ikke hadde sovet mer enn et par timer hver natt, fikk de klar beskjed. Enten nytt rom eller nytt hotell. Vi fikk nytt rom.
... og ny stuepike noe som betød at vi hver dag måtte gå og hente nye handduker fordi hun tok med de gamle og glemte å legge inn de nye. Toalettpapir var heller ikke på listen over det hun skulle sjekke ut, så turene til resepsjonen ble mange, og vi var ikke alene.
Siste uken kom det en ny stuepike, og hun vasket og ordnet rommet så fint at jeg måtte finne henne for å tipse henne og fortelle hvor bra jobb hun hadde gjort

Du lurer kanskje på hvor jeg vil med dette og hvorfor jeg sier at det var en bra ting?
Jo, jeg begynte å se litt bak alle feil og mangler. Jeg så ingen arbeidsglede, ingen stolthet over arbeidsplassen eller egen arbeidsinnsats.
Jeg så ansatte som tok i mot klager uten å vite hva de skulle si, fordi de visste at det kom ikke til å bli bedre i morgen eller noen annen dag.
Jeg så ansatte som sjelden fikk ros, da vi tipset stuepiken skjønte hun ikke hvorfor hun skulle få penger
Jeg så ingen tilhørighet, ikke noe fellesskap og hørte ikke latter.


Vi lot ikke dette ødelegge en flott ferie det ble istedet en lekse for meg i takknemlighet.
Jeg har ledere og kollegaer som roser hverandre, det er smil og latter på jobb.
Jeg arbeider i en bedrift som er opptatt av å inspirere de ansatte til å gjøre en god jobb.
Og derom det oppstår problemer så blir de forsøkt løst, vi blir informert hele veien slik at vi kan informere kundene.
Ja visst kan det være lange dager og høyt arbeidspress til tider, men det er alltid noen som roser og oppmuntrer og som ser akkurat meg.
Det er jeg takknemlig for.

Mitt fristed

I denne bloggen har jeg valgt å være anonym. 
Jeg skriver ikke under fullt navn, og har heller ikke vist den til venner og familie. Det er som sagt et valg jeg har tatt, og det er en grunn til det.

Bloggen er ærlig og til dels veldig personlig og jeg ønsker å skrive om det som passer meg uten tanke på hva venner og familie måtte mene. Jeg ønsker å stå fritt til å sutre over livets urettferdigheter, egen sykdom, dårlig service, eller hva det enn  måtte være som plager meg. Jeg ønsker å dele små og store gleder, fundere over forskjellig som jeg opplever i hverdagen og føler jeg meg urettferdig behandlet, så ønsker jeg å kunne skrive om det også uansett hvem som behandler meg dårlig...

Jeg bruker bloggen som et utløp for alle følelser, glede, sorg, oppgitthet, livslyst, taknemmlighet,galskap....
Det meste av det jeg skriver er tanker jeg har delt med venner eller familie på et eller annet tidspunkt, så det ville ikke være krise om noen av de leste bloggen min og kjente meg igjen. Men jeg vil allikevel ha dette "fristedet" hvor jeg kan skrive det JEG vil på MIN måte uten tanke på hvem som leser. Samtidig får jeg synspunkter på det jeg har skrevet.

Og jeg skriver subjektivt, alt er sett fa MITT ståsted.

De som omtales i bloggen trenger ikke, og gis ikke mulighet til å forsvare sin dårlige service eller manglende omtanke og det kan godt hende noen ville føle seg støtt eller urettferdig behandlet og føle behov for å forsvare seg hvis de leste bloggen. Men de vet ikke at jeg har skrevet om de, og dere vet ikke hvem de er, så da synes jeg det er greit.
Bloggen er mitt personlige fristed og selv om jeg står for alt jeg skriver, så har jeg valgt å  være anonym og det er som sagt mitt eget valg.

Et prøveligg?

I dag fikk jeg et suspekt tilbud. I allefall synes jeg det virket suspekt.
Jeg fikk nemlig tilbud om et prøveligg. Ja du leste riktig, selv om jeg er godt etablert med dobbeltseng hvor den ene delen er okkupert av meg og noe i overkant av den andre halvdelen tilhører min bedre halvdel gjnnom mer enn syv år, så fikk jeg tilbud om et prøveligg

Hva skal da jeg med det?
Jeg har ingen planer om å gjøre noen forandringer på tidligere nevnte arrangement.
SUSPEKT sier nå jeg!!
Ettersom tilbudet kom på mail, virket det ekstra suspekt, så jeg var virkelig i tvil om jeg skulle ta sjansen på å åpne den.

"Velkommen tilbake for et prøveligg" lød overskriften med klar og tydelig skrift.
Velkommen TILBAKE ja. Hva er det egentlig som antydes her? Har jeg vært der før? Fikk jeg et prøveligg da? Likte jeg det?? Og det viktigste av alt, hvorfor husker jeg det ikke?

Så mange spørsmål og så få svar...

Jeg tok sjansen på å åpne mailen. Måtte jo se om jeg fant svarene på alle spørsmålene.

Det første jeg fant ut var at prøveligget varer i 90 netter.
Nitti netter er ganske mye, nesten tre måneder eller et helt kvartal om du vil. Jeg bruker normalt ikke så lang tid på å bestemme meg for om jeg liker noe eller ikke.
Kan dette ligget virkelig være så vanskelig å like at jeg trenger 90 netter på å venne meg til det?

Nei kjære IKEA dere må nok lokke med noe mer enn et 90 dagers ligg for at jeg skal kjøre et døgn hver vei til varehuset deres for å kjøpe en SULTAN madrass.