Fredagsmail... Men hei! Det er torsdag!

.
Det er godt å ha gode venner som støtter og oppmuntrer når livet går litt på halv åtte, og som gir meg et kraftig spark bak når det trengs.
I det siste har det blitt både oppmuntring og spark bak, og det har vært behov for begge deler :)

En venninne abonnerer på fredagsmail fra Nettkirken, og hun pleier å dele utdrag fra teksten med oss andre når hun synes vi har behov.

Det er ikke slik at hun spammer mailboksene våre med bibelsitat hver fredag med påfølgende forkynning av himmel og helvete hvis vi ikke oppfører oss i helga :)
Vi får lov til å forbli "hedninger," og må nok sikkert ta konsekvensene av det når den tid kommer, men det er vårt eget valg.

Derimot tar hun utdrag fra kommentarene som nettprestene skriver. (Nettprest er for øvrig en yrkesgruppe jeg ikke ante eksisterte) Ut fra disse kommentarene lager hun en koselig liten mail, og ønsker god helg :)
Nokså ulik den typen fredagsmail jeg sender ut fra tid til annen.... bortsett fra at jeg også ønsker god helg.

Den siste, som vi fikk i dag selv om det er torsdag, ser jeg var helt klart myntet på meg...
Og den var et spark bak!
Det har seg nemlig slik at det er et par ting jeg har gått og gruet meg til i det siste. Jeg har fått gode råd fra mine venner, til liten nytte. Jeg føler meg litt pysete.

Det ene gjelder et planleggingsmøte jeg skal ha på jobb. Jeg er nødt til å ha det før jeg går på ferie og jeg har gruet og utsatt innkallingen i det lengste. Vanligvis er disse møtene veldig greie å komme igjennom, men nå når jeg er bare halvveis oppegående gruer jeg veldig. Hva gjør jeg hvis jeg detter ut og ikke greier å få med meg det de andre sier? Eller hvis jeg stopper opp midt i en setning og har glemt hva jeg skulle si?
Det handler om å tørre å vise svakhet. Noe som er greit på tomannshånd, men når det er mange tilstede blir det litt overveldende. Så jeg gruer..

Det andre er en nært forestående reise til hovedstaden for å få tatt noen prøver.
Jeg vil absolutt ikke stikkes, men jeg vet jo at jeg må. Så jeg gruer..

Så fikk jeg denne mailen da, en fredagsmail på en torsdag :) Og den handler akkurat om det å grue seg, og ikke la gruingen ta overhånd sånn at den styrer det jeg gjør. Den traff meg midt i hjertet akkurat nå.
(Håper Nettkirken tilgir at jeg siterer uten å linke direkte, men jeg har ingen link til selve teksten)

 Det handler om å stå opp


Polfareren Erling Kagge sier i sin bok ”Alt jeg ikke lærte på skolen”, at det aller vanskeligste med å lykkes i et så vanvittig prosjekt som å gå alene til Sydpolen, er å stå opp om morgenen. Egentlig er det ganske enkelt. Når du først har stått opp, så handler det bare om å sette den ene foten foran den andre – nok mange ganger.

Vi kjenner alle på kravene vi har i hverdagen. Det er lett å utsette det vanskelige, det vi ikke behersker – det vi kjenner oppriktig motlyst til å gjøre. Fristelsen for å ”ligge i soveposen litt til” er nok en kjent følelse. Like selvsagt er den gode følelsen når vi har gjort unna en plikt – en oppgave som mange ganger viser seg å ikke være i nærheten så vanskelig som gruingen skulle tilsi.

Nå skal jeg pelle meg ut av soveposen og sette den ene foten foran den andre nok mange ganger til at jeg får det overstått, og så skal jeg kose meg med en kopp kaffe og den deilige følelsen etterpå :)
.
 

Det men ikke har, det lager man.

.

Da barna var små ønsket de seg lavalamper. Lavalamper er en beholder med olje(?) eller noe annet seigtflytende inni. Og inni denne oljen er det en klump av noe ennå seigere i en annen farge. Og så er det lys, blir ikke lampe uten lys.

Jeg har ikke sett lavalamper i butikken de senrere år (tiår?) men da barna var små var de (lampene altså) å få kjøpt i forskjellige varianter og prisklasser på forskjellige butikker. De som var på lampebutikken var nokså dyre, så det ble ikke lavalamper på mine barn.
(Jeg er av den formening at når noe skal kobles til strøm, og atpåtil være på et barnerom, så skal det kjøpes på faghandel. For sikkerhets skyld)

Men hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde de nok fått lavalamper. Det går nemlig an å lage de selv og det er ikke særlig kostbare materialer som skal til. Og så trenger vi hjelp av værgudene, for frost er avgjørende for et godt resultat. Men er det noe vi har nok av i dette landet, så er det nettopp kulde. Godt å se at værgudene er på min side av og til.

Fordelen med å lage lampa selv er at jeg har kontroll på hele produksjonskjeden. Jeg kan da kvalitetssikre lampa fra A-Å og forsikre meg om at den ikke har fatale feil som kan forårsake elektrisk støt eller brann, og kan da trygt plassere den inne på barnerommet.

Slik gjør man: Man tar en flaske saft i ønsket farge, smaken er i dette tilfellet uvesentlig så du kan godt velge den med "blåbær, tomat og gulrot" hvis fargen passer. Her er brukt Fun Light med appelsinsmak og det er helt tilfeldig. Sett den så på en frostsikker plass vinteren over slik at den er gjennomfrosset, og tin den sakte til våren. Vips her har du lampa. Da er det bare å montere inn belysning i bunnen og kontrollere at den følger reglene til Nemko.
.

Tenk å være Idéminister

.

Selv om jeg trives veldig godt i den jobben jeg har og i utgangspunktet ikke er på utkikk etter ny jobb, leser jeg allikevel stillingsanonser. Man vet jo aldri...

I dag var det en anonse som fanget min oppmerksomhet mer enn vanlig. Det var tittelen som fanget oppmerksomheten, noe som helt sikkert var meningen, og den satte fantasien i sving hos meg.

Det er Ibestad Kommune som søker etter Idéminister.

Tenk få være idèminister i en kommune.

Da kunne jeg sitte hele dagen og drømme meg bort og finne på ting. Store og små ting som skulle foregå i den kommunen.

Og innbyggerne kunne komme til meg med sine idéer, og jeg ville få muligheten til å sette de ut  livet. Kontoret mitt skulle ikke være et kontor, men en fødestue for gode forslag...
Og så kunne det være belønning til de som bidro til flest fødsler.,

.

Med munnen altfor full

sitter jeg her, og prøver å svelge unna.
Jeg er nemlig i ferd med å forspise meg, har nok gjort det allerede. Ikke på god mat, kaker eller annet godteri. Nei, jeg har nok forspist meg på gode opplevelser, og søndag morgen ga kroppen tydelig beskjed om at nå er den mett. Overmett.

All energien jeg har hatt de siste ukene var helt borte da jeg våknet, jeg orket ikke koke kaffe eller lage frokost. Jeg ønsket meg bare tilbake til senga. Men søndag var hjemreisedag, så det kom jo ikke på tale.
Det ble til at den bedre halvdelen måtte ta seg av pakking og kjøring, jeg bare satt der og følte meg sliten og lat.

At det skal være så vanskelig å begrense seg selv og fordele kreftene hadde jeg ikke trodd. Jeg gikk og la meg lørdagskvelden full av energi etter en kjempeflott utedag. Vi hadde vært på en liten fjelltur i godværet, truffet noen kjente og satt ute på kvelden og pratet og koste oss. Det var altså nok, eller litt for mye.

 Hvordan i all verden kunne jeg vite det da??  At det skulle bli for mye. Jeg har jo lært at jeg må lytte til kroppens (heretter kalt forræderen) signal, og fordele kreftene. Jammen sa jeg smør!!
Der satt jeg, og foræderren ga ikke et eneste signal om at nå er det på tide å bremse litt.
Jeg var i kjempeform og vurderte til og med en liten kveldstur da jeg gikk og la meg, for så å våkne til null energi.  Dette minner faretruende om juks og forræderen har iallefall ikke fulgt spillereglene.

Så hva gjør man da? Når noen ikke følger spillereglene.
I arbeidslivet brukes muntlig og skriftlig advarsel, med oppsigelse som riset bak speilet.
Jeg ser ikke for meg at denne type reaksjoner vi ha noen positiv effekt.
Innenfor ballspill er det gult og rødt kort som gjelder, men jeg kan jo ikke utvise forræderen heller uansett hvor mye jeg måtte ønske det..

Her står Juni temmelig rådløs, noen som vet om en god reserve jeg kan sette inn en stund?

Ved et kjøkkenvindu

.
Jeg sitter på kjøkkenet i bestemorhuset og drikker formiddagskaffen min.
Her har jeg vært et par dager nå helt alene, og har funnet den beste plassen i huset. Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet.

Her kan jeg sitte om kvelden og se skyene rødme mot havet, eller som nå når de trekker seg sakte men sikkert tilbake innover fjorden, og lager en lyseblå himmelstripe som bare blir større og større.
Når vinduet er åpent hører jeg måkene, og bølgene som slår mot stranda.
Foruten den stripa med blå himmel, kan jeg se store grønne marker med kyr, sauer og hester som beiter, og jeg kan se de få andre husene som er i bygda.

Dette er som sagt den beste plassen i huset, jeg har nesten ikke vært i stua siden jeg kom, og har iallefall ikke hatt behov sor å sette på varme der selv om det er nokså kaldt.
De som har vært på besøk har fått kaffen servert ved kjøkkenbordet, og har sittet i lag med meg og nytt utsikten fra kjøkkenvinduet.

Det blir som å føre en tradisjon videre, i bestemors tid var det kjøkkenet som var samlingspunktet. Her spiste de, de bøtte garn og spant, gjester som stakk innom fikk serveringen ved kjøkkenbordet.
Stua var sjelden varmet opp i gamle dager, kun ved finere anledninger.
Men på kjøkkenet var det alltid varmt, den store vedkomfyren sørget for det i tillegg til at her ble all mat laget, og her ble brød og kaker bakt.
På vedkomfyren varmet bestemor oppvaskvannet i en stor gryte, som sto på komfyren mens hun vasket opp. Jeg husket da jeg var lita at hun av og til måtte spe på med kaldvann når det ble for varmt.

Vedkomfyren ble etterhvert byttet ut med elektrisk, og utslagsvasken ble byttet ut med moderne oppvaskbenk med blandebatteri.
Stua ble mer og mer tatt i bruk som dagligrom, særlig når vi var mange som var samlet i bestemorhuset.

Men nå er det bare meg, og da tilbyr jeg gjestene mine den beste plassen.
Ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet :)
.

Bilringer, hengepupper og skjulte arr.

.
Mens regnet høljer ned og temperaturen kryper ned mot 10 grader, har Juni handlet bikini.
Jeg  gikk med godt mot inn i nærmeste klesbutikk etter jobb og fant ganske fort en jeg likte i størrelse "ikke fullt så stor."  Inn på prøverommet med meg, og det var tabbe nummer en! Ikke at jeg prøvde bikinien, men at jeg hadde bare en modell og en størrelse med meg inn i prøverommet.

Tabbe nummer to var typen bikini jeg tok med for prøving...
For å ha det sagt, trekant-BH med knyting spiller på lag med tyngdekraften og fremhever hengepupper på en lite flatterende måte. Jeg burde tenkt på det, men trodde ikke det var SÅ ille.
Ja hva gjør man da, når man står i prøverommet i en bikini som ikke passer og må finne en annen å prøve? Jo, da går bikinien av og klærne på før man går tilbake og finner noen andre å prøve.

Jeg samlet med meg fire stykker som jeg likte og hastet småsvett tilbake til prøverommene, som  alle var opptatt.
Litt venting, så inn for ny prøverunde. Denne gangen var jeg lur og prøvde alle overdelene først, ingen vits i å prøve trusa hvis ikke overdelene passet. To av de jeg prøvde passet bra, det vil si at de løftet de hengende og støttet såpass rundt at ikke puppen datt ut når jeg bøyde meg. YESS!
Da var det trusa igjen...

Nå er det sånn at jeg har litt jeg gjerne vil skjule, så trusa må være stor nok til å skjule og liten nok til at jeg ikke ser ut som en gammel oldemor.
Jeg har et 30 år gammelt arr etter en blindtarmoperasjon som i og for seg ikke ser så ille ut, men etterhvert som magemusklene har gått over fra six-pack til vaskeball med en mer deigete konsistens, har jeg fått et  lite "heng" nederst på høyre sida av magen rett over arret.
Det kan lett skjules med en bikinitruse som rekker oppfor arret, noe de to som passet til BH-ene ikke gjorde.
De sluttet akkurat på arret, og det er det verste som kan skje...

OK ny runde med bikini av og klær på, bort i undertøysavdelingen for å finne truser som dekket litt mer og samtidig passet til BH-ene som passet meg.
Og det var da jeg oppdaget hvor dårlig utvalget i størrelser egentlig var. Man skulle tro at med så lite sol som vi har hatt her nord i sommer, skulle det være nok av bikinier i butikken. Her er det tydeligvis mange optimister som fortsatt tror på sommeren, eller så har halve byen planer om sydenferie for å veie opp for det dårlige været. Det var iallefall bare å gi opp og forflytte seg videre til neste butikk.

Etter en runde med prøving av fire nye bikinier var det to som passet, en mørk blå og en ferskenfarget.
Trusa til den ferskenfargede passet perfekt, med litt rynker i siden som kamuflerte henget på en perfekt måte. Den blå dekket  det den skulle og ikke noe mer.
Jeg var på vei mot kassa for å kjøpe den ferskenfargede da jeg avverget tabbe nummer tre som ville vært MEGA-tabben. Jeg kom nemlig til å tenke på at jeg kanskje skulle bruke bikinien til bading, og en rask sjekk avslørte at trusa var uforet.
Jeg ser ikke for meg at jeg kommer opp av vannet med gjennomsiktig truse, så da ble den ferskenfargede hengt på plass, og jeg ble den "stolte eier" av en mørkeblå bikini som dekker det den skal :)
.

Prøveferie

Hos Juni er forberedelsene til ferien allerede i gang. Jeg skriver allerede for det er over en måned til den store begivenheten finner sted. (vi skal forresten tyvstarte litt til uka, med en ekstra lang helg)

Den bedre halvdelen har lovet meg ferie under sydens varmende sol, og det ble bestemt allerede i februar mens vi ennå hadde en mild og snøfattig vinter her oppe i Nord.

I går var det shopping som sto på programmet, garderoben skulle oppgraderes både for Juni og den bedre. Det ble en gledelig overraskelse i og med at jeg kunne gå ned fra størrelse "overmåte stor" til "ikke fullt så stor". Fangsten ble en badekåpe, sommerkjole i denim og knebukse, og så fant den bedre nye sommerskjorter (noe jeg anser som en bragd all den tid han hardnakket påsto at han ikke trengte noe nytt) Bilder av de lekre kreasjonene får komme senere, det tar litt for lang til å laste opp for tiden.

Etterpå øvde vi oss på å være turister. Det vil si vi vandret rundt i byen uten mål og mening. Vi var innom torvet og så på bodene til gateselgerne og der var mye rart å se. Vi fant en T-skjorte til nevøen som har bursdag snart, ACDC er det store for tiden akkurat som da jeg var på hans alder. Så gikk vi ned på kaia, men det var ingen fiskebåter inne, så det ble ikke reker på kaikanten.

Dagen ble avsluttet med baccalao og vin  sammen med gode venner på hytta.

En flott prøve-feriedag spør du meg.

Siden kan ikke vises

I noen uker nå har vi vært på hytta. Jeg har en halvtimes kjøring derfra til jeg er på jobb og allikevel ligger hytta langt ut på landet :)
Det er så fredelig her ute, her spiser vi middag på verandaen uten å høre biler som kjører forbi, vi kan gå til vannet og fiske, det ligger bare femti meter unna.

Når venner stikker innom oss på hytta, blir det som regel kaffe på verandaen.
Alt i alt, veldig koselig og idyllisk.

Men på et område befinner vi oss i skyggenes dal - internett.
Vi har ikke fast internett på hytta, og må belage oss på det som går over eteren og av den typen er det dekning kun for tregeste sort her. Og da skal man ha god tid, når det er åser på alle kanter som skygger for signalene.

"Siden kan ikke vises" er vel den mest sette siden i nettleseren for tiden, og det begrenser internettbruken.
Den største konsekvensen er at min bedre halvdel har gitt opp å jobbe hjemmefra.
Jeg begrenser jobbingen min for tiden, og har derfor ikke planlagt jobbing hjemmefra. Så for meg er det egentlig et luksusproblem.

Jeg legger inn kommentarer på blogger, legger ut poster og leser aviser - "Siden kan ikke vises" kommer det etter en evighet med lasting. Så da begrenser jeg kommentarene og bildene så godt det lar seg gjøre, kutter ut TWITTER og Facebook og avisene kjøper jeg i papirformat og koser meg med de mens jeg drikker morgenkaffen på verandaen.

Og jeg har ikke merket abstinenser ennå, så jeg var vel ikke riktig så avhengig som jeg trodde :)

Lille pille.

For nesten to måneder siden begynte jeg å ta medisin. En liten pille hver morgen skal få stoffskiftet opp sånn at jeg har krefter gjennom dagen.

Da jeg startet å ta de var jeg nokså langt nede. Kroppen fungerte rett og slett ikke og jeg ble sliten av den minste lille fysiske aktivitet. Konsentrasjonen og hukommelsen var på bunn, etter en halv dag på jobb var jeg så sliten at jeg måtte sove. Alle lyder ble oppfattet som støy, huden var tørr, og vekta gikk bare en vei, oppover.

De siste par ukene har det gått så mye bedre. Jeg har fortsatt problemer med konsentrasjonen og hukommelsen, og jeg blir fort sliten hvis det er mye støy. Men utover det er det som om livet er snudd opp ned. Jeg sykler og går turer, og føler at jeg har masse energi til å gjøre det. Jeg blir fortsatt sliten, men jeg blir sliten på en positiv måte. Sliten fordi jeg har gjort noe som skulle tilsi at jeg blir det, og det går over etter en dusj og et par skiver.
Jeg er ikke lengre totalt utmattet, jeg har en levende kropp.
Skal si det hjelper på humøret :))

Da får jeg heller leve med at jeg noen ganger "detter ut" av en samtale eller mister tråden i en lang forklaring. Og at jeg av og til stopper opp midt i en setning fordi jeg har glemt hva jeg skulle si.
Jeg kjenner i allefall at jeg er på rett vei og blir nok å komme i mål med resten også :)

Kontakt er gjenopprettet

.
Ja, da er det snart over.
Snart vil det være mulig å oppnå kontakt med min bedre halvdel utover et hmm, jaha, eller enda verre HYSJ!
Gudene skal vite at jeg har prøvd den siste måneden. Jeg har til og med prøvd hardt, men alle mine forsøk har vært totalt mislykket. Han ofrer meg ikke et blikk.

Han har sittet som limt fast foran fjernsynet, og jeg har ikke hatt mye å stille opp med mot 22 veltrente fotballkropper, blinde dommere og flere titusen mennesker med det nye geniale instrumentet Vuvuzela.

Dette er helt uforståelig for meg ettersom min bedre halvdel aldri har overvært en live fotballkamp, langt mindre sparket fotball selv. Jeg mistenker han for at han ikke har den ringeste anelse om hva offside-regelen går ut på. Og formasjoner...  det tror han bare er på flystevner ;)
Allikevel sitter han der flere timer for dag en hel sommermåned. Jeg, som for øvrig både har vært på cup-finale-turer og i tillegg har spilt aktivt og kan offsideregelen, sitter her og vansmektes mens jeg hører på de liflige tonene fra dette fantastiske instumentet.

Men endelig er vi kommet til den store finalen, snart skal livet bli som før.
Om ikke så alt for lenge vil stillheten senke seg, kampen om fjernkontrollen er over og det vil igjen være mulig å oppnå kontakt med halvdelen ;)

Jeg lurer bare på en ting: disse vuvuzela-melodiene - de finnes vel ikke på CD?
.

Juni på sitt beste

Jeg er blitt utfordret av søte Embla til å skrive et innlegg hvor jeg skryter av meg selv. En sånn utfordring kan jeg like, alle har godt av å tenke over sine positive sider av og til :)

Så her kommer seks av mine beste egenskaper ;)

Jeg er flink til å lytte, og forteller ikke videre.

Jeg er overbevist om at det bor noe godt i alle mennesker. Ikke alle greier å vise det med en gang, men det er bare å se nøye etter og det er en veldig fin måte å bli kjent med folk på.

Jeg er flink til å se sammenhenger og helheten. Spesielt i jobbsammenheng har jeg nytte av at jeg forutser hvordan endringer på et område vil påvirke et annet.

Jeg ler av meg selv :)) I den senere tid har jeg vært det som i beste fall kan kalles vimsete, det har ført til mange gode historier jeg kan fortelle. I det hele tatt, ler jeg veldig mye.

Jeg er rooolig. Det vil nok betegnes som en dårlig egenskap for de som prøver å provosere meg, lunta er ofte irriterende lang.

Jeg gir ikke opp. Jeg tar utfordrinnger og utfordrer meg selv, og gir ikke opp hvis det går skeis. Da er det bare å prøve på nytt.

Tusen takk Embla for utfordringen, jeg vil gi den videre til jenta som blogger Er Underveis. Den bloggen er så koselig, og frembringer så mange gode minner hos meg.
Og så vil jeg gi den gode utfordringen til frøkna bak Jeg Meg og Mitt, som har sitt eget sted for litt av hvert, stort og smått, opplevelser,tanker drømmer og visjoner.

Blogg seks gode egenskaper og send videre :)

Den som venter på noe godt

Det er snart et år siden sist jeg hadde med nevøen på fisketur da var han ni og nå er han nesten ti. Jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til så mye mer enn meg selv.
Men i går var jeg og henta han hos mammaen for en tur med fiskestanga til et vann like ved.
Som vanlig hadde han sekken ferdigpakket da jeg kom, og kom løpende mot meg og ga meg en god klem. Og så sa han "Åh, tante det var godt, den har jeg venta lenge på".

Skal si det gjorde godt for tante også :)