lørdag 30. oktober 2010

Lille solstråle

I dag er det din toårsdag og jeg husker så godt dagen du ble født. Mammaen din ringte meg og fortalte at nå var lille Solstråle født.
På den mørkeste tiden i året kom du og var så liten og nydelig.
-Han er så perfekt! sa mamma,
-  Juni du må komme med en gang og se!
Mørketida ble straks litt lysere :)

Mammaen og Pappaen din var så stolte og viste deg fram til alle som ville se, alle ble invitert på besøk for å bli kjent med det lille vidunderet.  Og det ble vi :)

Du var så blid, lo når du ble skiftet på og lærte fort hvordan du skulle sjarmere oss gamle  voksne damene ;)  (og forsåvidt alle andre også)
Yndlingsfargene dine ble gul og orange så Tigergutt ble også din yndlingsleke og du fikk mange pakker med Tigergutt i forskjellige varianter.

Så en morgen våknet jeg og fant en SMS på telefonen. Den var fra Mammaen din " Lille Solstråle døde i natt, beklager at vi sender SMS men vi greier ikke å snakke med noen nå"
Du hadde bare stoppet å puste om natten og sovnet stille inn, krybbedød kalles det.

På dagen for begravelsen var det strålende sol, og kirka var full av alle oss som ble kjent med, og veldig glad i deg. Mamma og Pappa hadde valgt den fineste kista, de fineste sangene og hadde laget den vakreste talen til deg. Alt skulle være perfekt slik som du var.

Pappa bar deg ut til bårebilen, det var forferdelig å se på han som såvidt var blitt voksen selv, bære den lille kisten ut av kirken. Han hadde vært redd på forhånd for at han ikke skulle greie det, men han greide det fint.  
For deg.

Vi har snakket mye om deg etterpå, sett på bilder og gjenopplevd minner.
Du fikk ikke et så langt liv som vi ønsket for deg, men vi er sikker på at du hadde et godt liv.
Du fikk med deg det beste, å bli elsket av alle rundt deg.

Senere skal vi på kirkegården og tenne to lys for deg, det gjør vondt i hjertet, men litt mindre vondt enn i fjor.
Og selv om det gjør vondt så ville vi ikke vært deg foruten Lille Solstråle :)

3 kommentarer:

Elisabeth, innerst i veien sa...

Trist og vondt. Vanskelig å kommentere noe glupt.

underveis sa...

Så trist!

juni sa...

Ja det er trist!
Men det er også litt glede i sorgen.

Elisabeth, jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal si i slike situasjoner. Og da blir det ofte til at jeg sier ingenting...