På vei mot det perfekte.

Tenk deg at julaften, nyttårsaften, 17 mai og bursdagen din kommer på samme dag.
Selv om jeg ikke har noen storslått feiring, er dagen i dag slik for meg.
16 oktober for 11 år siden tok jeg mit livs viktigste, og riktigste, valg. Jeg snudde opp ned på livet mitt, kvittet meg med det gamle og bestemte meg for å begynne på nytt.

Det skjedde helt plutselig, at jeg innså at hvis jeg ikke gjør noe nå vil jeg aldri greie å gjøre noe. Selvfølgelig hadde jeg tenkt og ønsket at jeg skulle greie det, i flere år faktisk, men jeg anså ikke meg selv som sterk nok og var altfor redd til å prøve. Konsekvensene hvis jeg mislyktes ville bli altfor store, både for barna og meg.
Det er merkelig hvordan man kan finne trygghet i det utrygge, og at det kan holde en tilbake fra å finne virkelig trygghet.

Hvordan livet var da og hvordan jeg havnet inn i det, vet jeg ennå ikke om jeg skal skrive noe om, kanskje et senere innlegg eller kanskje ikke.. I allefall tok jeg avgjørelsen den dagen for 11 år siden, og selv om den første tiden var noe av det verste jeg hadde opplevd til da, så greide jeg å holde ut. Jeg sto fast på min avgørelse, og holdt ut :) Jeg er fortsatt kjempestolt av meg selv.

Det var ikke bare jeg som fikk en vanskelig tid, min nærmeste familie og mine venner ble også involvert uten at jeg kunne påvirke det. Mange av mine venner falt fra, de ble bare borte. Men to venninner holdt ut og de er de eneste av mine gamle venner jeg fortsatt har kontakt med. Og de eneste personene jeg stoler 100% på.

Ved å ta det valget har jeg blitt mer bevisst på hva jeg ønsker i livet mitt. Jeg har blitt klar over min egen styrke og har gitt meg selv utallige valgmuligheter senere. Muligheter til å finne ekte trygghet for meg og mine, muligheter til å realisere drømmer.
Muligheten til det perfekte liv.

Det høres nok flåsete ut for noen å søke etter det perfekte liv, noen vil til og med si at for de fleste eksisterer det ikke. Men det gjør det :)  Spørsmålet er hva vi legger i det perfekte.

For noen er det perfekte den flotte bilen, det fineste huset, eller alle de andre tingene vi omgir oss med. Eller det å være perfekt, ha en perfekt familie og perfekte venner.

For meg er det perfekte en følelse.
Det startet med små sjeldne øyeblikk av lykke, som stadig kom oftere og vokste seg større for hver gang. Det å kunne si til seg selv at nå har jeg det virkelig godt, kjenne etter og konstatere at det virkelig er sant. Jeg har det godt.

Det kan være å fylle huset en kveld med gode venner og god mat. Eller å være helt alene.
Det kan være den deilige følelsen når jeg har gjort noe bra for andre, når jeg ser at barna er lykkelige

For meg er det perfekte liv noe alle fortjener, og alle kan skape selv uavhengig av de tingene vi omgir oss med. Det gjelder bare å gripe de mulighetene vi har for å føle lykke.

Og i kveld blir det lammelår, rødvin, gode venner og ekte glede.
Men det er bare jeg som vet at vi feirer det perfekte liv :)

.

Taletrengt med skrivesperre og null fantasi

Om et par uker fyller en av mine beste venninner femti år, og det må selvfølgelig feires :)
Og da har det seg slik at det er Juni som skal til pers for å fremføre tale.
Akkurat det å fremføre en tale er bare morro, men jeg må jo ha noe å fremføre.
Jeg har prøvd og prøvd i flere uker, men greier ikke å få knota ned noe vettugt å si. Det er visst det som kalles skrivesperre.

Jeg har masse jeg vil si, for min venninne er ei fantastisk dame som er full av sprell.
Vi har vært venner i 25 år og jeg har hatt mange morsomme opplevelser sammen med henne, så det burde være nok å fortelle om.
Men så er det å få dette ned på papiret på en sånn måte at det også blir morsomt for de andre gjestene....
Og så vil jeg ikke bare stå rett opp og ned og fortelle heller.

Dama er femti!! Da må jeg legge sjela i framføringa også!!

Jeg lurte på om jeg skulle finne fram klær som vi har brukt opp gjennom tiden, og kle henne ut etterhvert som jeg forteller. Knytte minner til de forskjellige klærne...
Men vi er ikke helt samme størrelse.
Eller bare finne fram ting som minner meg om henne, og overrekke tingene etter hvert som jeg forteller.
Sang blir det ihvertfall ikke, der går grensa selv for meg (og sannsynligvis for de må høre på også)

Jeg regner med at gullegget blir lagt plutselig, i mellomtiden mottas gode råd med STOR takk

Hærlige ungdom.

Jeg har kjøpt meg kjole!
I seg selv er det en sensasjon, for jeg er absolutt ikke en typisk "kjoledame"
Men denne var litt tøff, i sort cordfløyel med glidelås foran og den passer fint til pologenser og tights.
Så nå har Juni begynt å bruke kjole på jobb.
Ikke hver uke da, kan jo ikke overdrive pyntinga heller, men i går var en av de dagene. Det var jo HELG :)
(jeg har nemlig fri i dag)

På slutten av arbeidsdagen skulle jeg holde to timer kurs for en gruppe ungdommer. Femten stykker såvidt passert tjue år. En kjempekoselig og veldig engasjert gjeng som jeg har hatt mye på kurs det siste halve året.
Jeg satt i kursrommet da de kom, og reiste meg for å hilse på og småprat litt før vi gikk i gang. Tida gikk fort, og etter en time skulle vi ha en liten pause. Jeg gikk ut av kursrommet sammen med de andre da en kollega ropte til meg "Juni du har halve rumpa bar!"

Jeg snudde meg og så at det stemte. Kjolen lå i fine folder oppover ryggen, og halve rumpa var bar. Den hadde sikkert krøpet oppover mens jeg satt, og så blitt hengende sånn. Utrenet kjolebruker som jeg er så tenkte jeg ikke på å glatte over da jeg reiste meg :)

Det var da en av ungdommene var kjapp og ropte tilbake,
 " Det gjør ikkje nåkka, ho har tajts under!"

Alle mine tanker..

Av og til når jeg grensen for det private

 lenge før omverdenen.

Når det ikke nytter å si ifra

går jeg bare min vei.

Av og til hadde det vært greit med et

STOPP-SKILT.

That's how it is

I don't suffer from insanity....

....I enjoy every minute of it :)

Jævla hurpe!

I dag har det skjedd igjen, jeg har gått tom for energi.
Jeg får aldri noe forvarsel når det skjer, det bare snur fra det ene minuttet til det andre, og det er som om alle krefter er sugd ut av kroppen.

Når jeg blir sånn bråsliten høres den minste lyd ut som bråk, jeg mister helt konsentrasjonen og greier ikke å følge en samtale. Hele kroppen blir slapp og jeg skjelver. Det har skjedd mer enn en gang at jeg har vært nødt å forlate bilen på jobb og tatt bussen, fordi det har vært uoverkommelig å kjøre hjem..
Og så blir jeg irritabel, veldig irritabel.

I dag skjedde det mens jeg satt og skulle svare på en mail. Jeg hadde for såvidt svaret klart, men det forsvant like fort som kreftene og jeg måtte begynne å lese mailen på nytt, og på nytt.. Jeg greide rett og slett ikke å holde konsentrasjonen så lenge at jeg fikk lest hele mailen. Og jeg hadde det travelt i tillegg.

Midt oppi dette kommer en kollega og skulle spørre meg om noe. Jeg tror det må ha vært viktig for han virket veldig utålmodig. "Kan du se på den linken jeg sendte over?" spurte han flere ganger.
Jeg prøvde å holde konsentrasjonen og kom meg nesten gjennom mailen, men han ga seg ikke.
Jeg snudde meg mot han og sa nokså irritert,
" Kan jeg få lov til å lese ferdig først??"
Stakkars mann, han tusla bort til sin  egen plass, og jeg så han ikke mer før lunch.

Av og til liker jeg slett ikke meg selv :(

... må legge til at, Ja, jeg har bedt om unnskyldning for min manglende folkeskikk. Er ikke hurpe hele tiden da

En utrivelig heim, sabotør og litt kvinnelist.

I dag er det utrivelig i heimen.
Det er så utrivelig at den bedre halvdel, som akkurat er kommet hjem fra en ukes reise, raskt fant ut at her kunne han ikke være. Da var det bedre å dra på hytta og sage ved.
Jeg har nemlig brukt hele uka på å  gjøre det utrivelig til han kom.

Alle møblene står midt på gulvet i stua, stolene er veltet opp i sofaen og skjenk, vitrineskap og kommode er tømt og det av innholdet jeg ikke har kastet opptar nå all plass på sofabord og spisebord.
Ingen plass å sitte, og ingen plass å sette kaffekoppen.
Ikke rart han dro.

Jeg har startet prosjekt maling av stue,  som har vært planlagt lenge, men hver gang jeg har sagt at nå må vi begynne, så har han greid å prate seg ut av det. Enten har han ikke vært enig i fargevalg, eller så har han kommet med en lang liste med ting som vi kunne ta i samme slengen. Nytt gulv, nye fliser over kjøkkenbenken, egentlig burde vi byttet dør, og den vedovnen skulle vært flyttet samtidig som vi maler...
Jeg har forlengst avslørt sabotøren :) han liker nemlig IKKE å male, og nå har jeg bare ventet på en anledning til å gå i gang...

Så snart halvdelen var ute av døra mandagsmorgenen, satte Juni kursen for malingsbutikken ( fargehandel heter det vel) for nå skulle stua males.
De gamle gulnede brystningspanelene og tapeten med med en gulfarge som var fine for flere år siden, skal nå gjøres om til fine grå flater uten antydning til gult :)
Ettermiddagene har gått med til å plukke familien ned fra veggene, tømme skap og skuffer, og i går sparklet jeg og startet grunningen. Det er ikke så mye jeg orker etter en hel dag på jobb, men det har nå gått framover, og jeg satser på å bli ferdig i løpet av helga

Imens får heimen være utrivelig, litt må man da ofre for skjønnheten :)

... og så får vi jo en flott stabel ved på kjøpet.