Alle disse dagene som kom og gikk

... ikke visste jeg at de var livet.

Det hender ofte at jeg på fredagen lurer på hvor uka har blitt av, det virker som at tiden har gått uten at jeg var tilstede. Det er skremmende, for det livet jeg har vil jeg oppleve. Virkelig kjenne at jeg lever.
Og så går en hel uke, gjerne fler, uten at jeg oppdager annet enn at det blir helg. Og jeg besttemmer meg at neste uke, da skal jeg oppleve livet.

Er det slik at det er lettere å kjenne på følelsene når man har en vanskelig periode enn år alt går på skinner?
Det sies jo at tiden går fortere når man har det artig... er det fordi vi ikke er til stede med hele oss?
Jeg vil ikke leve et liv hvor jeg oftest har vært tilstede og kjent på de tunge følelsene og latt de gode passere uten at jeg virkelig kjente på de.

Selv om jeg kan se tilbake på mange gode stunder så er det viktig at jeg også har kjent på og kan gjenskape den gode følelsen. Da vil minnene være komplett.
Minnene fra de tunge stundene er ikke så avhengig av at jeg kjenner på følelsen, det er jo ikke den jeg vil gjenskape

Fremover må jeg prøve snu fokuset til å skape komplette gode minner, mens minnene om det tunge kan få være mangelfulle

Fotsporene i sanden

Det har blitt lite blogging på meg i det siste.
Årsaken er ganske enkelt at det har vært en vanskelig tid for meg, og jeg har ikke vært særlig inspirert til å dele på bloggen.

I denne tiden har jeg funnet trøst der de fleste som kjenner meg ikke ville trodd. Jeg vil ikke betegne meg sekv som kristen, jeg går sjelden i kirken, bare ved spesielle anledninger. Men, jeg  har en del verdier som ligner de kristne verdiene, og jeg finner trøst i at det finnes noe etter døden.

Det er et spesielt dikt/historie jeg tenker på i tunge stunder.
Det er skrevet av Mary Stevenson og heter "Fotsporene i sanden"

"En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine. "

Selv om jeg ikke er kristen, så er det godt at noen bærer meg akkurat nå.

Hodet over vannet..

Her drukner jeg i pendling, kursing dag og kveld, planlegging av nye kurs og i tillegg har jeg søkt på etterutdanning.

Aner ikke hva jeg tenkte på i gjerningsøyeblikket, men det er jo ennå noen måneder til det starter opp så jeg regner med jeg har fått hodet over vannet til den tid.

Hørte jeg noen si at selvgjort er velgjort??

Det rocker!

For et par uker siden gikk jeg til anskaffelse av en rockering.
Jeg hadde jo rockering da jeg var lita, men denne er bølgete innvendig, og veier 1,2 kilo.
 Den skal stramme opp mage hofter og lår (?) og jeg satser på at etter noen ukers bruk så vil valkene forsvinne og min sylslanke midje komme til syne. (jeg vet den er der inne et sted, den MÅ jo være der)

Rockeringen ble levert i seks deler, praktisk hvis man skal ha den med på tur. Det fulgte ikke med noen anvisning, men den var enkel å sette sammen og nå skulle den prøves.

God musikk må man ha når man rocker, så jeg skrudde opp anlegget på HØYT, og satte i gang.
Jeg hadde glemt hvor gøy det var, og holdt på en halvtime før jeg tok en liten kaffepause.
Utålmodig som jeg er, så måtte jeg sjekke på nett hvor lang tid jeg måtte trene før resultatene begynte å komme.
Jeg googlet "rockering" og det kom opp mange treff.

I første artikkelen jeg åpnet sto det " Du bør begynne forsiktig for ikke å bli støl og få blåmerker. Et til to minutter hver vei er tilstrekkelig de første gangene, for så å øke etter hvert"
Et til to minutter, HVER VEI!!!

De der rockeringene burde vært merket med advarsel :)

Nyttig både for gammel og ung,

Som den ivrige nettbruker jeg er, har jeg også en Facebookprofil. I det siste har jeg sett at fler og fler hat tatt i bruk applikasjonen Places.
Den ene etter den andre sjekker inn på forskjellige plasser , hjemme, på butikken, i idrettshallen, på skolen, flyplassen og så videre. At man trenger en egen applikasjon for å fortelle det har jeg ikke helt forståelsen for.

Men jeg har etterhvert forstått at det er mer enn bare det.
For hvis du ikke gidder selv å fortelle hvor du er, så kan du bare overlate det til vennene dine. De kan nemlig også sjekke deg inn på plasser. Der du er, der du ikke er, der du burde ha vært og der du helst ikke skulle vært. En fordel dersom du ikke er så aktiv selv.

I tillegg er det en funkjson i Places som jeg virkelig ser potensiale i. Hvis du sjekker inn på en plass ofte, så vil du etter hvert få tilbud fra bedrifter/foretak i området.
Tenk bare hvor enkelt det blir for småbarnsforeldre som mangler barnehageplass. Bruk et par uker på å sjekke inn i nærheten av alle barnehagene i byen, og vips, der strømmer det inn med tilbud.
Eller de som står i sykehuskø. Eller eldre pleietrengende som mangler sykehjemsplass.
Som sagt, her er det virkelig et potensiale.

Hva skulle vi gjort uten Facebook?

Å gjøre opp status.

Året 2010 kan, for meg, oppsummeres med et ord FANTASTISK.
Men, jeg har tenkt å utdype det litt mer enn som så, for jeg synes det er viktig å sette fokus på hva som gjorde 2010 til et så fantastisk år for meg.

Jeg satte meg som mål å kurere høydeskrekken min, og den kan jeg sjekke ut Jeg er nå bitt av klatrbasillen, og har fått mange nye klatrevenner som jeg planlegger turer med til sommeren. Da skal vi klatre i høye fjell :)
Nytt mål for 2011!

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på jobb. Fikk tilbud om en stilling i en annen landsdel, men kunne ikke starte så tidlig som ønsket. Ble forespeilet ny ledig stilling i løpet av våren/sommeren, så da er jeg klar til flytting. Mål for 2011 - ny, mer utfordrende jobb!

 En lenge planlagt oppussing av huset er startet. Er godt i gang, og utfordringen for 2011 blir å gjøre ferdig!

Jeg har fått en del nye bekjentskaper, kommet nærmere noen jeg kjente fra før. Og dessverre "mistet" noen på tampen av året. Har ennå håp om at vi skal greie å skvære opp, og målet for 2011 blir å være flinkere å pleie vennskap, og å snakke ut med "tapte venner" Det er nok det viktigste målet så langt, men kanskje det vanskeligste.

Og sist men ikke minst: nå har jeg kontroll på helsa :)
Etter et par år tappet for krefter, har jeg i desember kommet opp på riktig dosering av medisinen.
Jeg er et nytt menneske! Målet for 2011 blir å vedlikeholde dette.

Så har jeg et mål som må videreføres til 2011 - Oslo Reptilpark. Jeg har ikke glemt at jeg skal holde en slange :)

Det jeg ikke setter mål på er hvor mye jeg skal trene, at jeg skal slutte å røyke, drikke, og å spise sjokolade og fet mat. Og vekta får nå bli som den blir :)

Som sagt 2010 var FANTASTISK og alle tegn tyder på at 2011 også blir det :)

Klart for julestemning hos Juni

Jeg har ennå ikke begynt å bake,vaske og pynte til jul.
Hvert år venter jeg til julegavene er kjøpt, pakket og sendt og all julematen er i fryseren før jeg begynner.
Da kan vi kose oss hjemme i den travleste tida i butikkene.
Nå er jeg kommet så langt, så til helga starter jeg, med litt pepperkakebaking og vasking. Og på søndag skal vi ha stor middag med alle "barna" med en del venner.

Det er en tradisjon vi har hatt siden min bedre halvdel flyttet inn for åtte år siden. Med mine og dine barn som også skal feire jul hos den andre av foreldrene blir det en koselig start på julefeiringa når vi samles alle sammen et par uker før jul. Ettersom både barna og vennene har begynt å etablere seg med samboere (noen har til og med egne barn) blir vi bare flere for hvert år.
I år blir vi femten stykker med stort og smått, så jeg har kjøpt den største kalkunen jeg kunne finne i butikken.

Så nå blir det to travle dager med vasking og pynting, og så starter kosen:)