I rettferdighetens navn. Hvor er fagforbundet??

Naboen er virkelig ivrig i hagen :)

Helt fra snøen begynner å tine holder han på med spade og spett for å fjerne snø og is på plenen.Han gjødsler, kalker, lufter, klipper og raker, og det er ikke en mosedott igjen når han er ferdig. Gjennom hele sommeren holder han gresset kort-kort og han har en slett og jevn gressplen uten dumper og steiner.

Juni & co sverger til det som kalles naturplen, det vil si at det som vokser får bare vokse så lenge det er grønt.  Vi raker bort løv og dødt gress om våren, og klipper anstendig ofte på sommeren sånn at den ikke blir helt "overnarurlig." I år har jeg virkelig slått på stortromma og anlagt staudebed, og sammen med en ripsbusk, noen store krukker og et par småbed ved veggen utgjør det hele beplantningen i Juni & co's hage.

Joda, jeg kunne nok ønsket meg en flott hage med mange busker, hekk og blomsterbed, men jeg kjenner meg selv og min bedre halvdel så godt at jeg vet at det ville bli et ork å holde ved like.

Men det er her livets urettferdigheter slår inn hvert år:
Vi, som ville vært fornøyd dersom plenen/naturflekken ikke ble grønn før i juni, har nå fått langt grønt gress som snart trenger klipping.  Åååå neiiii, hvem av oss skal klippe? Elle, melle....
Naboen stakkar, som har strevd og slitt  siden april med alle aktiveiteter som normale pleneiende nordmenn holder på med, har fortsatt brun plen som sikkert ikke trenger klipping før i juli.

Her burde et eller annet fagforbund se på skjevfordelingen av lønn for strevet :)
.

I gamle dager:)

I morges da jeg var fri for kaffe kom jeg på tanken om å stikke over til naboen og låne litt, butikken var ikke åpnet ennå, og jeg var kaffetørst.
Det ble med tanken, men den tanken har fulgt meg gjennom dagen...

Det er ikke vanlig i nabolaget vårt at vi stikke over til naboen og låner en kopp kaffe, sukker eller mel. Det er noe jeg var vant med fra barndommen. Da butikkene stengte halv fem på ukedagene og klokka et på lørdag. Bensinstasjonene hadde bensin og kioskene tobakk, ukeblader og godteri. Da var naboene en god nødløsning.
Som regel var det vi ungene som ble sendt over gjerdet for å låne. Mødrene sto da på kjøkkenet midt i å lage et eller annet og hadde ikke tid. Men dagen etter, når de skulle skaffe tilbake, var det mødrene som tok jobben.

Da hadde de nemlig god tid, mødrene. Kaffen kom på bordet og skravla gikk, det tok gjerne et par timer å levere tilbake, så litt sosialt var det også .

Jeg husker spesielt en dag en av naboguttene kom over og lurte på om han kunne få låne noen kokte poteter. Han skulle nemlig på fotballtrening om en halvtime, og potetene var ikke kokt ennå hjemme hos han. Utenkelig at han skulle spise middag uten potet ;)

Jeg husker ikke nå om vi fikk fedigkokte poteter tilbake, men jeg tipper det ble en prat ved kjøkkenbordet iallefall.

Skap-rot

Det første jeg gjør om morgenen er å sette på kaffe. Når det er gjort kan jeg gå i dusjen vel vitende om at nytraktet kaffe venter på kjøkkenet.
I den siste tiden har jeg sittet ved kjøkkenbordet, drukket kaffe og lest blogger hver morgen. En rolig stund for å bli skikkelig våken, sikkert lik i mange hjem.

I morges da jeg sto opp var kaffeboksen TOM. Og det var skapet over kaffetrakteren også. Det vil si det var ingen kaffeposer der, alt det andre rotet var dessverre ikke borte.

Nå har jeg hatt det skapet der i tretten år og kan telle på en hånd de gangene det har vært tomt for kaffe, så jeg var mildt sagt forundret. Eller "søkkførrspællt" som er uttrykket jeg har vokst opp med.

Jeg vurderte et øyeblikk å banke på hos naboen med en kopp i hånda og låne litt kaffe men tatt i betraktning at klokka var halv åtte på morgenen innså jeg fort at det var en dårlig ide, det var bare å vente til butikken hadde åpnet.

Nå har jeg fått kaffe, skapet over trakteren inneholder igjen kaffeposer og alt er bare velstand. Hadde jeg bare ikke åpnet det lange matskapet i hjørnet....

For der lå tre kaffeposer og gliste mot meg, og jeg mistenker min bedre halvdel for å ha lagt de der, det var nemlig han som handlet i full fart på tirsdag.

Konklusjonen? Ja, etter syv års samboerskap er vi enig om hvor skapet skal stå, men tydeligvis ikke hva som skal være i det :)

.

Stillhet.

Det har hendt at jeg har truffet mennesker som har funnet en plass i hjertet mitt med en gang. Mennesker som jeg har tenkt at jeg bare måtte opprettholde kontakten med. Felles for disse menneskene er at jeg har følt at de har tilført meg noe av verdi, de utfyller meg samtidig som vi er veldig like. Og jeg opplever at jeg har den same rollen i deres liv. Som regel oppdager jeg det med en gang når jeg treffer disse menneskene. Om det er kjemien som stemmer eller noe annet, skal være usagt, men stemmer gjør det :)

Jeg er ikke den typen som slipper så mange innpå meg, så dette gjelder bare en knapp håndfull mennesker. Og det er heller ikke sånn at vi har daglig eller ukentlig kontakt. Det kan faktisk gå veldig lang tid mellom hver gang vi tar kontakt. Men det er bestandig greit, selv om det har gått en måned eller tre siden sist så bebreider vi ikke hverandre. Vi er glad for å være sammen der og da, og gleder oss til neste gang uansett hvor lenge det blir til.  Går det veldig lang tid mellom treffene kan vi sende en SMS uten at vi nødvendigvis forventer svar med en gang.

Når vi først er sammen, opplever jeg at vi kan prate om helt andre ting en de vennene jeg omgås mye oftere.
Og vi kan være stille sammen.
For meg er stillhet i en samtale et tegn på tillit, det at samtalen stopper opp og det blir helt stille uten at den ene parten febrilsk prøver å finne på noe å si, gir en helt spesiell trygghet.
Stillhet som ikke er pinlig, og som kan brukes til å tenke. Tenke på det den andre har sagt, eller på det jeg selv har sagt. Eller bare være stille fordi ingen har noe å si for øyeblikket :)  Det er ofte de beste samtalene.

 "Ekte vennskap finnes der hvor stillhet mellom to mennesker føles behagelig"
Dave Tyson Gentry

Å, den som var en løvetann

..og sto i skitt og sølevann

i Bispegata 3.

Den aller første løvetann som blusset bak et søplespann

i Bispegata 3.

I dag da jeg hadde en liten pause på jobb så jeg den.

Kraftige grønne blader, lange stilker og på toppen solgulte bustehoder. En løvetann :)

Det minnet meg om denne sangen av Alf Prøysen.

Hvis jeg hadde spurt et utvalg av unger i barneskolen om hvilken blomst de ville vært om de fikk velge, er det ikke sikkert at løvetannen ville komme på førsteplass. Den har jo konkurranse med de "fine" blomstene som fiol, ballblom og blåveis. For ikke å snakke om hageblomstene. Nei, løvetannen er nok ikke regnet blant de fine... Tvert i mot så prøver vi med alle virkemidler å bli kvitt den, så hvem ønsker vel å være en så uønsket skapning.

Men denne løvetannen fikk meg i så godt humør :) Mot alle odds så sto den der og lyste opp  mens den strakte de knallgule hodene sine mot sola.

Og det er det som er så spesielt med løvetannen. Mot alle odds så dukker den opp overalt. Ikke bare som ugress på plenen eller på enga der det er gode vekstvilkår, nei den vokser også på stein og til og med på asfalt :)

Den er ikke så kravstor, løvetanna, den tar til takke med det den får og greier seg med det.

Og den ser muligheter der de andre plantene gir opp, og vokser seg stor og kraftig der de andre plantene visner og dør.

Er ikke det egenskaper vi alle skulle ønske at vi hadde?

At vi overlever og utvikler oss mot alle odds. Selv der de andre gir opp. Ser muligheter som de andre ikke ser. Sterkest av alle!

Jo mer jeg tenker på det jo mer ville jeg ønske å være en løvetann hvis jeg ble spurt :)

.

Juni er klar, på sin måte :)

Da er hagen ryddet og raket. Vinteren er borte og våren er på plass i form av blomster i alle krukkene. Jeg har til og med laget et staudebed selv om jeg vet at det medfører en del ugressluking i løpet av sommeren, og jeg er ikke så flink til å følge opp sånt.
Jeg har vært på kirkegården og plantet, og på verandaen har det kommet en kasse med krydderplanter, det har jeg aldri hatt før.
Familiens skjorter av ulike slag er strøket og hengt opp, og mitt bidrag til morgendagens koldtbord er ferdig.

Alt dette har jeg gjort i løpet av to dager. Det er ikke perfekt, men det er godt nok :)

I tillegg har jeg gjennomgått en kleskrise i formiddag. Jeg hadde nemlig planlagt hva jeg skulle ha på meg i morgen, men da jeg prøvde skjørtet hadde det krympa der det lå innerst i skapet. Det er nok varmen de siste dagene som har forårsaket det;) har garantert ikke noe med matintak og manglende aktivitet å gjøre.
Jeg forbannet meg selv som ikke hadde sjekket dette mens det ennå var tid til en liten panikkhandel, men jeg var så opptatt med andre ting og var sikker på at jeg hadde prøvd det for noen uker siden...

Nå er ikke mitt utvalg av skjørt og kjoler det aller største, så jeg kan trygt si at valgmulighetene var svært begrenset. "It ain't over til the fat lady sings" tenkte jeg og klipte en kjole i to. Underdelen ble gjort om til skjørt , og jeg var en kjole fattigere.

Men morgendagens antrekk er i boks, og for meg er det godt nok;)

Det eneste som er konstant i livet er forandring

.

I dag har jeg vært hos legen for å forlenge sykemeldingen, det har vært greit å kunne fordele kreftene mellom jobb og fritid, jeg lever litt mer nå:) Allikevel var jeg i dårlig humør da jeg dro inn til legekontoret, jeg har ennå ikke greid å kvitte meg med følelsen av nederlag jeg fikk da jeg sykemeldte meg.

Da jeg kom inn på venteværelset fikk jeg beskjed om at "fastlegen" min var bortreist, så jeg var satt opp til time hos en turnuslege.

"Fastlegen" min har forsåvidt ikke vært tilstede de siste tre årene så det har vært forskjellige leger hele tiden, bare siden november har jeg hatt fem forskjellige i tillegg til fire forskjellige på sykehuset. Og alle skal høre historien på nytt, med varierende grad av interesse. Jeg må si jeg var temmelig oppgitt der jeg satt på venteværelset, og temmelig forutintatt til den nye legen.

Da vi hadde hilst på hverandre, begynte legen å prate. Hun hadde faktisk lest journalen min på forhånd, og visste hvorfor jeg var der. Det var nesten så jeg datt av stolen av overraskelse. Hun ga et kort referat både av symptomer og prøvesvar, og så spurte hun om det var noe hun ikke hadde fått med seg. Hun så på meg mens hun pratet, og ga hele tiden respons på det jeg sa. WOW!

Så sa hun "sånn kan du ikke ha det! Det finnes medisin for dette "  Jeg forklarte at jeg hadde bedt om medisin, men at den forrige legen ikke ville starte medisinering før  prøveresultatene var utenfor referanseverdene.
"Ja, i noen tilfeller kan det være riktig, men i ditt tilfelle er symptomene så tydelig, og det er så nært opp mot grensa at jeg vil at du skal prøve medisin."
Siden hun "bare" er turnuslege ringte hun til en spesialist på Aker Sykehus, og fikk bekreftet at hun gjorde en riktig vurdering.
Jeg må si jeg hadde en stor klump i halsen da jeg gikk ut derfra med resept, sykemelding og time til oppfølging om seks uker for å justere dosen. Og en følelse av å være et menneske, ikke bare noen tall på et skjema med prøvesvar.

Det har aldri hendt før at jeg har kommet til en ny lege som faktisk har satt seg skikkelig inn i hvorfor jeg er der. Bestandig har det vært en slitsom forklaring, noe har blitt uteglemt fordi jeg har dårlig konsentrasjon og dårlig hukommelse. Og ofte har jeg kommet på ting i ettertid som burde vært sagt.
I tillegg evnet denne legen å se meg og symptomene, ikke bare noen tall fra laboratoriet.
Og dette flotte mennesket skal følge meg opp helt til august, forhåpentligvis har vi funnet riktig dose til den tid.

I dag skinner sola, og "værdama" lovte oss 17 grader i morgen :)

.