På an igjen!

Jeg har prøvd å fortrenge det i det lengste men brevet fra sykehuset ligger der og minner meg på det.
Denne gangen var det ikke jeg som ba om det, jeg var faktisk ganske rolig da jeg fortalte legen om kulen. Jeg hadde en tilsvarende i fjor, og prøvene var ok. Men denne er større og da legen undersøkte den, ville hun absolutt at den skulle sjekkes.

Så da kom brevet. 2 august skal jeg møte, denne gang på Rikshospitalet. Dagen nærmer seg fort og jeg har allerede begynt å grue. Jeg liker ikke tanken på at de skal stikke i halsen selv om jeg vet at det tar kort tid.  Og så er jeg litt redd for resultatet siden legen var så fast bestemt..

Men det må gjøres, og en god venn har lovet å lage middag til meg den dagen hvis jeg er flink :)
 

Juni lærer ny(ttig)e ting del 2

I Oslo sier man ikke god helg til kassadamen,

 kantinemannen

eller til personen som hver dag trener ved siden av deg på treningssenteret....

 

.... men jeg gjør det likevel ;-)

  

Juni lærer ny(ttig)e ting del 1

Litt har jeg nå lært den første måneden som hybelboer i hovedstaden.

Det første jeg lærte var at alle busspassasjerer farlige. Det innebærer at man heller skal stå stå framfor å sette seg ved siden av noen man ikke kjenner, og SPESIELT hvis de eneste ledige setene er baklengsseter.

Og så skal man surfe på mobilen mens man sitter på bussen. Da er det viktig å se mest mulig opptatt ut, særlig hvis man har plassert vesken på setet ved siden av. Det kunne jo komme en gammel krok som trengte den plassen og da ville det være et ork å flytte veska. Best jeg lærer det serduikkeatjegeropptattmedviktigsurfing-uttrykket snarest.

Og før vi forlater kollektivtransporten så har jeg også lært at det er ikke noen krise om jeg ikke rekker bussen eller banen. Det er faktisk ikke to timer til neste buss slik jeg er vant med. Sparer noen saftige nordnorske uttrykk der ja. (og de kan jo være kjekke å ha til senere).

Så så langt vil jeg si jeg har tilpasset meg bra i Tigerstaden.
Ny oppdatering kommer plutselig :)

Da var det gjort

Jeg har pakket kofferten og flyttet til Oslo. Alt gikk veldig fort. Den ene uken fikke jeg beskjed om at jeg fikk den videreutdanningen jeg hadde søkt om, den andre uken fikke jeg beskjed om at det var en jobb ledig til meg i Oslo fra 1 juni, og tredje uken hadde jeg ordnet sted å bo. Så gikk det to uker før jeg pakket kofferten og flyttet. PUH!

Det er både fordeler og ulemper med å komme ned rett før en langhelg, ulempen er jo at "alle" kjente bruker langhelga til å reise bort. Fordelen er at jeg må lære meg å bo alene igjen, finne ting å gjøre alene, lære meg å trives med å være alene i leiligheten. Så dagene har gått med til å bli kjent i området, til å finne busser og baner som korresponderer slik at jeg kommer meg på jobb. Første dagen gikk jeg 25 minutt til t-banen, og i går oppdaget jeg at det går buss rett borte i veien.  Jaja, ingen har vondt av litt trim i godværet, men den bussen blir nok god å ha til vinteren.

Det har ikke blitt tid til hverken å lese blogger eller å skrive selv de siste ukene, men mulig det blir med tid etterhvert. Først må jeg bare finne ut hva jeg har lyst til å gjøre på fritida fremover.

Vi høres :)

Ny dag, nye... muligheter?

Konsekvenser av kostnadskutt var overskrifta i møteinnkallingen jeg fikk i dag.
Ikke noen hyggelig overskrift, og jeg hadde ikke lyst å åpne, langt minde godta, møteinnkallingen.

Vi har gått noen runder med kostnadskutt de siste årene, men det har til nå vært litt fjernt for oss for vi har ikke blitt direkte berørt. Nå er altså turen kommet til oss, og jeg kjenner magen knyte seg når jeg tenker på møtet som skal være i dag. Jeg lurer på om noen blir effektivisert bort, i så tilfelle hvem?
Det er ikke lett å få sove, jeg har prøvd alle metoder:  avslappingsøvelser, styre tankene og har til og med tatt i bruk bestemors råd om å ta på ull-lester. Det nytter bare ikke.
Nå har jeg kokt kaffen for andre gang og skal gå i dusjen før jeg spiser frokost.

Ironisk nok har jeg, etter at jeg ga opp sovingen, sittet og jobbet.
Jeg har fått masse gjort - vært effektiv og gjort mitt beste - jeg har skjønt at det er viktig i dag.

Venn eller belastning

De fleste av oss har perioder i livet som vi synes er vanskelige, og da er det godt å  ha gode venner og venninner å støtte seg til. Mest for å ha noen å snakke med og kanskje en sjelden gang spørre om råd.
Jeg skriver en sjelden gang fordi jeg er av den oppfatning av at det er ikke alt som skal legges på en venns skuldre.

Når jeg skal spørre en venn om råd angående noe viktig, må jeg være sikker på at jeg er klar for å ta i mot råd. Jeg må vite at jeg kan ta en avgjørelse på hvorvidt jeg skal følge de rådene jeg får eller ikke. Det er ikke slik at alle råd fra venner bør følges, det er innspill som jeg tar med i helheten, og dersom jeg følger rådet skal det være ut fra egne vurderinger. Det er ikke mine venner som har ansvaret for mine handlinger og valg i livet, det må jeg stå for selv, og velger jeg feil er det mitt eget ansvar selv om jeg har fulgt et råd fra en venn.

Jeg opplever heldigvis at mine venner har samme holdning som meg, og det gjør det enklere å gi råd når jeg blir spurt.

Det er ofte slik at når  man er i en vanskelig situasjon så fremstiller man virkeligheten noe unyansert og forskjellig fra hvordan man ellers ville se den. Jeg synes derfor at det er viktig å sile ut hva som skal/kan fortelles til venner.

Eksempelvis er det ikke nødvendig å fortelle alle detaljer ved et opprivende samlivsbrudd eller samlivsproblemer. Det er heller ikke nødvendig at en som havner i feil seng belaster samvittigheten til en venn(inne).
Hvordan skulle i så fall venn(innen) kunne forholde seg til den andre parten etterpå derom de bestemte seg for å holde sammen, tross alt?
En del ting mener jeg man bør tie om, selv i et vennskap, og hvis man angrer det man har fortalt kan det bli en tung belastning for begge parter selv om det der og da var godt å prate med noen.

Det mest beundringsverdige ved å leve, er ikke hvor mange ganger man faller, men den styrken man får av å reise seg hver gang..