En virkelig god snekker :)

.
Denne opplevelsen hadde jeg på et sykehus, men historien er like relevant på andre områder, poenget mitt er at vi ikke ville godtatt dette i en vanlig servicebedrift.
Prøv bare å se for deg at jeg ringer en tekniker som skal reparere pc-en min, eller en rørlegger som skal åpne en tett kloakk. Det er ikke mange som ville slått seg til ro med denne servicen.

Situasjonen er at legen min har henvist meg til det lokale sykehuset for å få tatt en biopsi, og etter litt over en uke uten respons fra sykehuset, ringer jeg for å høre når jeg kan forvente å få time:

- Ja,vi har mottatt søknaden og har videresendt den til regionssykehuset for en vurdering.
- Vurdering??
- Ja, legen må vurdere søknaden før vi kan sette opp time. (og ja, hun brukte virkelig ordet søknad!!) Så hvis du har noen spørsmål må du ringe regionssykehuset.

Så jeg gjør akkurat det...
- Ja vi har mottatt søknaden, men den må vurderes av en lege. (fortsatt ordet søknad)
- Når vil det skje?
- Det er bare en uke siden vi fikk søknaden, så vi har ikke fått sett på den, men normalt skjer det i løpet av 30 virkedager og det blir 6 uker.
- 6uker!!!! Men dere bruker vel vanligvis kortere tid?
- Nei, det må du ikke regne med, jeg vet ikke engang om den legen som skal vurdere søknaden er på jobb.
- Når vet dere det da?
- Nei det vet jeg ikke, kanskje når søknaden skal vurderes...
- Og når blir det??
- Som sagt, DET VET JEG IKKE! (tydelig irritert)
- Hmm, hva skjer i den vurderingen?
-Legen vurderer ut fra din helsetilstand om søknaden skal innvilges og i så fall når du skal få time.
- Når kan jeg regne med å få time etter at søknaden er vurdert?
- Det er opp til legen å bestemme. Noen uker, 3 måneder eller 6 måneder det avhenger av hvilken prioritet du får.
- Det er vel høy prioritet for å få tatt en biopsi?
- Nei, det må du ikke regne med. Men hvis du ikke er fornøyd kan du bare benytte deg av fritt sykehusvalg.
- Ja, det er jo en mulighet...

Og det er en mulighet jeg benytter meg av.
Jeg kontakter et annet sykehus, må vente en halvtime på telefonen på grunn av feil på sentralbordet, men kommer tilslutt igjennom til en meget hyggelig dame.
Hun forteller at loven riktignok setter en frist på 30 dager for vurderingen, men at de vanligvis tar denne vurderingen med en gang de får henvisningen. Og det er som regel ikke lang ventetid for å få tatt en biopsi.

Det tok meg en halvtime å bytte sykehus, og mitt lokale sykehus fikk en spiker til i kista.
Jeg gråter ikke engang over det, men synes at en så god snekker burde snekre på heltid og ikke kaste bort tiden med å svare telefonen på sykehuset ;)
.

Opp og ut

.
Døra til soverommet går opp og han kommer såvidt innenfor før han stopper og ser på meg.
"Gå ut!" sier jeg, "Jeg vil ikke ha deg her!"
Han går ikke ut, men fortsetter å se på meg mens han tripper utålmodig med føttene.
Han sier ingenting, men gir meg et anklagende blikk: "Nå er det på tide at du står opp, du har ligget lenge nok!"
Jo, jeg får dårlig samvittighet men prøver meg allikevel med et nytt "Gå ut!"  Han hører ikke på meg, tvert i mot, han går et par skritt inn i rommet som om han vil fortelle meg at jeg likegodt kan gi opp. Han har bestemt seg, nå SKAL jeg stå opp. Ingen flere dager i senga.

Den dårlige samvittigheten tar overhånd, og jeg drar meg ut av senga. En liten stund greier jeg vel... Jeg har forsømt han de siste dagene, han liker jo best å være sammen med meg og det er jo ikke hans feil at jeg har gjemt meg under dyna. Så jeg står opp, en liten stund.

Han sier fortsatt ingen ting, men jeg ser hvor glad han er når jeg står opp. Han går foran meg opp trappa til stua, snur seg flere ganger for å forsikre seg om at jeg virkelig kommer opp. Jeg setter meg i sofaen og han legger seg med hodet i fanget mitt, og jeg stryker han over hodet. Det er tydelig at han liker det, og jeg blir litt glad. Var det ikke mer som skulle til for å få han fornøyd?
Jeg sitter sånn en stund før jeg går og setter på kaffen, og snart er det velkjent godlukt i hele kjøkkenet og stua.
Det gjør litt godt å sitte der med kaffekruset og ikke gjøre noe, ikke engang tenke bevisste tanker.

"Skal vi gå på fisketur?" hører jeg plutselig meg selv spørre. Jeg vet ikke hvor det kom fra, men han er klar med en gang.
Sekken blir pakket, og jeg kler på meg og vi går ut.
Det er overskyet, bare et lite solgøtt nå og da.
Men det gjør ikke noe, for jeg har gått ut og det kjennes godt.
Takket være en sta og selskapssyk hund :)

Under dyna

Jeg har ligget her nesten en uke nå, bare avbrutt av en daglig dusj og fire timer på jobb i tåka. Mine kollegaer har fått mang en uforsåelig mail og "god dag mann - økseskaft" svarene har sikert skapt en del morsomme episoder.
Men det legger ikke jeg merke til der jeg vandrer rundt, helt i min egen verden, mest opptatt av å holde maska, ikke vise hva jeg egentlig tenker og hvordan jeg egentlig har det.

Da er det godt å komme hjem, ta på ullsokker og finne roen under dyna
Bare være meg selv, for meg selv, la masken falle...

Go ahead, Make My Day!!!!

.
I dag har jeg endelig kvittet meg med gammelbilen.
Det er en gledens dag, både for meg, min bedre halvdel og ikke minst for naboene :)
Gammelbilen har nemlig stått til spott i et hjørne av tomta siden den ble pensjonist for et par år siden. Det har hersket tvil om hvorvidt husets datter skulle ha den eller ikke og nå har husets datter endelig bestemt seg. Det koster for mye å rette opp  alle skavanker for at den skal kunne få EU-stempelet for to nye år, så jeg sto opp tidlig i dag for å få levert skrapet fortest mulig, før hun kunne finne på å ombestemme seg.

Klokka 8 da biloppsamlinga åpnet, sto Juni klar og trippet, glad og lykkelig fordi jeg nå får fjernet en potensiell miljøbombe fra tomta. Skrapet sto på utsiden.
Jeg ble møtt av en smilende dame som sa at jeg måtte vente litt så skulle det komme noen. Ja, det var ok, jeg hadde det ikke så travelt.

Straks etter kom den unge mannen som skulle hjelpe meg, heretter kalt gutten. Han forsvant ut døra for å gå skrapet nærmere etter i sømmene.
Gutten gjorde en grundig jobb, han åpnet alle dørene, kikket under setene, inni hanskerommet, bagasjerommet og under panseret. Nesten samme jobben som jeg gjorde for 20 år siden da jeg kjøpte skrapet (som da ble kalt herligheten) Det var nesten så jeg ventet at han skulle be om nøklene for å prøvekjøre.

Jeg sendte en vennlig tanke til min bedre halvdel som i går kveld insisterte på at vi skulle tømme hanskerommet for papirservietter, og bagasjerommet for oljeflasker og vaskeremedier. For i skrapet var det ryddig og pent.

Gutten kom inn igjen, og denne gangen hadde han med seg en tordensky. En svart sådan.
"Du må gå med en gang og fjerne det søplet som ligger på dørkmatten!!!" sa han "vi tar ikke imot søppel!!!"  Nakkeslengen kom kontant samtidig med at underkjeven falt ned på knærne. Hadde det ikke vært for at nakkehårene som reiste seg i samme øyeblikk fungerte som airbag, er jeg sikker på at hodet hadde truffet veggen et par meter bak meg. Skadene kunne blitt katastrofale.

HÆÆ!! var det første jeg fikk fram, fortsatt med underkjeven på knærne.
"Ja, vi tar ikke imot søppel, og du får ikke levere bilen før søplet er fjernet!"
Juni som var så blid og fornøyd da hun kom fordi der var en gledens dag, fikk på dette tidspunktet sin egen tordensky. En svart sådan.
Nå er det ikke så lett å trampe på tynne heler, men i den grad det går an, så trampet jeg ut i skrapet og hentet den tomme sigarettpakken og de to sandwich-papirene som lå der.
Jeg forbannet min bedre halvdel for at vi hadde ryddet, og ønsket meg en hjulnøkkel så jeg kunne hamret løs på det stakkars skrapet og fått ut irritasjonen.

Jeg fant ingen søppelbøtte utenfor så da jeg kom inn spurte jeg om de hadde en søppelbøtte som jeg kunne kaste papiret i.
Gutten holdt på sitt "vi tar ikke imot søppel, kun biler, du må ta det med deg"
Han fikk den informasjonen han trengte og jeg fikk kvittering på at skrapet var innlevert.
Da han spurte etter nøkkelen svarte jeg at " Jo, den har jeg i veska. Men jeg har hendene fulle så jeg får ikke tatt den opp."
"Jeg, kan holde søplet for deg" sa gutten. Og det gjorde han.
Juni la nøkkelen på disken og gikk ;)
.

Pysa skal til pers!

Jeg har alltid vært glad i å gå i fjellet, helt fra jeg var lita har jeg  vært vant til å gå på de mest utilgjengelige stedene. Det var en periode på noen år mens ungene var små at jeg ikke var på de høyeste og bratteste toppene, og da jeg igjen begynte å gå litt brattere ruter oppdaget jeg en forandring. Jeg hadde fått høydeskrekk!!
Skrekk og gru!!
Jeg har krøpet opp og ned bratte partier med hjertet i halsen og et blodtrykk som ville sprengt alle målere. Jeg har stått i god avstand og småkjeftet på de som våget å nærme seg den forskrekkelige, farlige kanten.
"Ikke så nær kanten!" "Jeg tror det er glatt der på kanten!"  "PASS DEG!!! du kan skli!! " osv. osv.  Det har ikke alltid vært koselig å ha Pysa med på tur de siste årene, det er i allefall sikkert.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med det, og løsningen var å utfordre meg selv i høyden.

Klatresko ble innkjøpt, og jeg stilte med blandede følelser til trening hos den lokale klatreklubben.
Den første treninga gikk vel så som så, jeg fikk seler på, ble bundet inn etter alle kunstens regler og var så klar til å møte veggen. Bokstavelig talt.
Jeg klatret et stykke opp, kikket ned og så klatret jeg ned igjen.
Men det gikk bedre og bedre for hver gang :) og til slutt klatret jeg stolt hele veggen.
Etterhvert har jeg ervervet meg apetendenser, jeg tør nå å pendle fra en vegg til en annen, og jeg klatrer heng uten snev av høydeskrekk. Og jeg synes det er GØY :)
Vel utført jobb Pysa, nå gjenstår det å se om det er nok til å holde smella igjen på fjellturer i sommer ;)

Men jeg har et par utfordringer igjen. Den ene er at jeg har panisk redsel for sprøyter.
Jeg gruer meg i flere dager hvis jeg vet at jeg skal ta prøver hos legen. Jeg tør ikke å se på, og tør heller ikke å se bort. Jeg burde blitt vant med det i løpet av det siste halve året, men det er absolutt ikke noen bedring i sikte. Det er vel bare å forsette å øve det, jeg har skjønt at jeg skal få rikelig med muligheter til det i tiden framover ;)

Den andre utfordringen er slanger.
Det holder at jeg se de på TV, eller som nå, skriver om de, så går føttene automatisk opp i sofaen. Jeg blir iskald og får gåsehud over hele kroppen.
Det er helt PYTON!!

For noen år siden var vi i Tunisia, og den ene kvelden hadde de slangeshow ved bassenget. Pysa nektet å gå ut av rommet den kvelden, og resten av oppholdet ble tilbragt laangt unna blomsterbed og krukker som sto rundt bassenget. Kanskje slangetemmeren var dårlig til å telle, sånt kan man ikke vite. Man skal aldri stole på en slangetemmer er nå mitt motto.
(jeg sjekket til og med nedi bassenget i tilfelle et av de ekle krypene hadde fått lyst på en svømmetur)

Uansett, nå skal Pysa til pers. Redselen for de ekle, buktende og kravlende skapningene skal kureres. Og planen for det er klar som glass.
Neste gang Pysa inntar hovedstaden skal hun avlegge et besøk i Oslo Reptilpark som annonserer med "Velkommen til oss for en spennende opplevelse! Vil du kanskje holde en slange?" Nei, jeg vil ikke holde en slange, ikke i det hele tatt!! Men jeg skal gjøre det allikevel. Og sannsynligvis kommer jeg også til å betale for "herligheten" :) Nok et bevis på at det forefinnes en feilkobling i toppetasjen...

Eneste slangen jeg har våget å ha kontakt med til nå:)

Bloggen kommer til å bli behørig oppdatert med skryte-tekst og skryte-bilde.
SÅH! Der var den katta ute av sekken, ingen vei tilbake...

Om å få en A men ingen B.

Mandag var jeg igjen på sykehuset og jeg forundres stadig over enkelte legers manglende evner til å snakke med pasientene. Jeg forventer ikke sympati, og jeg skjønner at leger ikke kan ta inn over seg hva hver enkelt pasient har av plager. Men jeg forventer en smule empati. At de greier å sette seg inn i pasientens situasjon, og kanskje kunne forutse hvilke reaksjoner som kan komme og i det minste besvare spørsmål i forhold til det.

Jeg skulle ta ultralyd av halsen fordi det ble oppdaget en kul for noen måneder siden, jeg måtte inn for å sjekke om den var blitt større/så stor at det bør tas prøver av den.

Jeg ble møtt av en sykepleier som viste meg til rette, og jeg la meg på benken. Legen kom inn, presenterte seg, smurte på gele og gikk i gang med ultralydapparatet. Jeg hørte bare noen klikk mens han målte kulen, og da han var ferdig spurte jeg hva han hadde funnet ut. Jo den er blitt litt større enn sist, svarte han, men jeg må måle nøyaktig. Du kan bare tørke halsen og gå. SÅ GIKK HAN!!!

Og der sto jeg, full av spørsmål og veldig usikker på hva som kommer til å skje videre.
Jeg gikk tilbake i skranken, og spurte om jeg ville bli kalt inn når han hadde målt. Men nei, nå sendes resultatene til fastlegen som kontakter meg når hun har fått de. Så nå går jeg og venter...

Hvordan kan de tro at jeg synes det er greit å gå å vente når jeg vet at kulen er blitt større?
Det er noe som heter at har du sagt A så får du si B.

Når jeg blir frisk skal jeg lage et dialogkurs og tilby det til sykehuset :)

Utfordring på svak arm

.
En av bloggene jeg leser fast er Emblas Flinke Pike.
Hun skriver personlig om hvordan hun jobber seg opp mot det livet hun vil ha, skikkelig fighter er denne jenta. Gir seg ikke om hun møter motgang:)

Og nå har jeg lovet henne et velduftende innlegg, eller, mer korrekt så har hun utfordret meg til å skrive et, og utfordringer må jo tas på strak  svak arm, ikke sant?

Det har seg nemlig slik at Britt Åse i Hagen på Hytta fikk en ide om å utfordre bloggere til å skrive om  syv gode ikke-parfymedufter. Utfordringen har vandret  veien via Fru Storlien til Embla, og er nå kommet til meg.
De tidligere nevnte har løst oppgaven på en utmerket måte, og jeg har funnet noen flere blogger som jeg ønsker å fortsette å lese, så langt er alt vel. Ettersom de har løst oppgaven så bra som de har gjort, så har de også "brukt opp" mange av de gode duftene.
Jeg vil jo nødig bli beskyldt for plagiat og velger da andre dufter,  jeg føler derfor et sterkt behov for en presisering før jeg går i gang med å presentere de gode
ikke-parfymeduftene jeg har valgt.

Jeg har ikke valgt duft ut fra hvordan den føles i nesen, men derimot ut fra hvilke asossiasjoner den gir meg.  

Sånn, der var det avklart, så da er det bare å gå i gang med
Junis Eau de Memories

topp 7 i vilkårlig rekkefølge..

Klatreskoene mine minner meg om mange fantastiske treningsøkter i veggen. De har trofast hjulpet meg opp veggen og jeg har ved hjelp av de, blant annet overvunnet høydeskrekken min. ... og de lukter som treningssko skal gjøre;)

Våt hund: Jeg har vokst opp med hund i huset, og lukten av våt hund minner meg om mange lange turer med hundene vi har hatt opp gjennom tiden. Beste turkamerat jeg kan få :)

Nyvasket hus: Duften forteller meg at jeg med god samvittighet kan gjøre akkurat hva jeg vil, nå er huset rent og pent.

Tørrfisk og da mener jeg ikke den tørrfisken sm ligger i små poser og som lukter som klatreskoene mine. Tørrfisken må henge ute! Lukter fantastisk og minner om en tid da lykken var at bestefar hentet ned en tørrfisk og banket myk til oss ungene :)

Lukten av nysteke Vafler minner meg om idrettstevner i barne og ungdomstien, jeg var veldig aktiv og har mange gode minner fra denne tiden. Og på alle stevnene ble det stekt vafler.

Hvitløk! Den beste maten lages med hvitløk og nytes sammen med familie og gode venner. Mmm lammelår, snegler, reker.... Mange gode minner

I denne sammenhengen kommer vi ikke utenom KAFFE. Jeg er nettopp blitt kronet som kaffeslave, og synes det er velfortjent :) Alt avhengig av humør og stemning har jeg forskjellige kaffevarianter jeg liker. Det kan dere lese mer om i inlegget mitt om kaffe.

Ja det var syv mer eller mindre liflige dufter, og nå skal jeg sende utfordringen videre ;)

Tenkerbell sladrer om livet, jeg humrer ennå når jeg tenker på innlegget ditt der du bytta stikkontakten selv, kostelig!!

Bergljot i Fjas fra sidelinjen, hvordan lukter det på sidelinjen? Gi meg syv gode etter egen definisjon :)

Tante Grønn, jeg tror du har alle sansene med deg når du skynder deg med museskritt.

Umulige Emilie forteller deg hva hun synes: En stinkende utfordring til deg ;)

Jeg Meg og Mitt Wonderwoman, hvordan er duftene der ennå-lengre-nord?

Dere er bloggere som jeg tror vil løse oppgaven på forskjellig måte, jeg håper dere tar utfordringen, blogger og sender den videre, og jeg venter i spenning på resultatet :)

Embla, takk for utfordringen :)
.