mandag 21. mars 2011

Alle disse dagene som kom og gikk

... ikke visste jeg at de var livet.

Det hender ofte at jeg på fredagen lurer på hvor uka har blitt av, det virker som at tiden har gått uten at jeg var tilstede. Det er skremmende, for det livet jeg har vil jeg oppleve. Virkelig kjenne at jeg lever.
Og så går en hel uke, gjerne fler, uten at jeg oppdager annet enn at det blir helg. Og jeg besttemmer meg at neste uke, da skal jeg oppleve livet.

Er det slik at det er lettere å kjenne på følelsene når man har en vanskelig periode enn år alt går på skinner?
Det sies jo at tiden går fortere når man har det artig... er det fordi vi ikke er til stede med hele oss?
Jeg vil ikke leve et liv hvor jeg oftest har vært tilstede og kjent på de tunge følelsene og latt de gode passere uten at jeg virkelig kjente på de.

Selv om jeg kan se tilbake på mange gode stunder så er det viktig at jeg også har kjent på og kan gjenskape den gode følelsen. Da vil minnene være komplett.
Minnene fra de tunge stundene er ikke så avhengig av at jeg kjenner på følelsen, det er jo ikke den jeg vil gjenskape

Fremover må jeg prøve snu fokuset til å skape komplette gode minner, mens minnene om det tunge kan få være mangelfulle

2 kommentarer:

Pia sa...

Det ligger mye i det sitatet du har i tittelen din - dagene flyr, og så skjønner man liksom ikke at det er livet - man går og venter på noe, men vet ikke helt hva. Og så flyr dagene, månedene og årene...
Det er viktig å kunne fokusere på små, ålreite hendelser.
Ønsker deg ei fin uke!

juni sa...

Tusen takk Pia:) Ha ei fin uke du også.