Dere har kanskje opplevd det selv. Å utsette ting til det går i glemmeboken. Og hvis man kommer på det, så er det på jobb eller på bussen eller en annen plass det ikke passer. Når jeg kommer hjem, DA skal jeg huske det..
Slik har det vært med meg og bloggingen. Først var unnskyldningen at det ble veldig hektisk, den bedre halvdelen fikk jobb i hovedstaden, og Juni sprang rundt noen måneder for å finne et herberge som kunne romme begge. Neste unnskyldning var at det var hektisk på jobb, egentlig ikke en god unnskyldning men den ble nå brukt. "Alt blir så mye bedre når det blir litt roligere på jobb" men det skjer jo aldri.
Så kom barnebarna. Først en og så ei til. Og de måtte jo ha klær. Bestemor strikka og bestemor sydde, helt til den bedre halvdelen lurte på om jeg skulle kle opp barnebarna helt alene.
Så gjorde jeg et ærlig forsøk på å få skrevet et innlegg for et års tid siden da var det tre og et halvt år siden sist. Greier ikke å huske hvorfor det ikke ble ferdig, men jeg tipper jeg hadde en god unskyldning.
Men i dag har jeg ingen unnskyldning.
