Pysa skal til pers!

Jeg har alltid vært glad i å gå i fjellet, helt fra jeg var lita har jeg  vært vant til å gå på de mest utilgjengelige stedene. Det var en periode på noen år mens ungene var små at jeg ikke var på de høyeste og bratteste toppene, og da jeg igjen begynte å gå litt brattere ruter oppdaget jeg en forandring. Jeg hadde fått høydeskrekk!!
Skrekk og gru!!
Jeg har krøpet opp og ned bratte partier med hjertet i halsen og et blodtrykk som ville sprengt alle målere. Jeg har stått i god avstand og småkjeftet på de som våget å nærme seg den forskrekkelige, farlige kanten.
"Ikke så nær kanten!" "Jeg tror det er glatt der på kanten!"  "PASS DEG!!! du kan skli!! " osv. osv.  Det har ikke alltid vært koselig å ha Pysa med på tur de siste årene, det er i allefall sikkert.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med det, og løsningen var å utfordre meg selv i høyden.

Klatresko ble innkjøpt, og jeg stilte med blandede følelser til trening hos den lokale klatreklubben.
Den første treninga gikk vel så som så, jeg fikk seler på, ble bundet inn etter alle kunstens regler og var så klar til å møte veggen. Bokstavelig talt.
Jeg klatret et stykke opp, kikket ned og så klatret jeg ned igjen.
Men det gikk bedre og bedre for hver gang :) og til slutt klatret jeg stolt hele veggen.
Etterhvert har jeg ervervet meg apetendenser, jeg tør nå å pendle fra en vegg til en annen, og jeg klatrer heng uten snev av høydeskrekk. Og jeg synes det er GØY :)
Vel utført jobb Pysa, nå gjenstår det å se om det er nok til å holde smella igjen på fjellturer i sommer ;)

Men jeg har et par utfordringer igjen. Den ene er at jeg har panisk redsel for sprøyter.
Jeg gruer meg i flere dager hvis jeg vet at jeg skal ta prøver hos legen. Jeg tør ikke å se på, og tør heller ikke å se bort. Jeg burde blitt vant med det i løpet av det siste halve året, men det er absolutt ikke noen bedring i sikte. Det er vel bare å forsette å øve det, jeg har skjønt at jeg skal få rikelig med muligheter til det i tiden framover ;)

Den andre utfordringen er slanger.
Det holder at jeg se de på TV, eller som nå, skriver om de, så går føttene automatisk opp i sofaen. Jeg blir iskald og får gåsehud over hele kroppen.
Det er helt PYTON!!

For noen år siden var vi i Tunisia, og den ene kvelden hadde de slangeshow ved bassenget. Pysa nektet å gå ut av rommet den kvelden, og resten av oppholdet ble tilbragt laangt unna blomsterbed og krukker som sto rundt bassenget. Kanskje slangetemmeren var dårlig til å telle, sånt kan man ikke vite. Man skal aldri stole på en slangetemmer er nå mitt motto.
(jeg sjekket til og med nedi bassenget i tilfelle et av de ekle krypene hadde fått lyst på en svømmetur)

Uansett, nå skal Pysa til pers. Redselen for de ekle, buktende og kravlende skapningene skal kureres. Og planen for det er klar som glass.
Neste gang Pysa inntar hovedstaden skal hun avlegge et besøk i Oslo Reptilpark som annonserer med "Velkommen til oss for en spennende opplevelse! Vil du kanskje holde en slange?" Nei, jeg vil ikke holde en slange, ikke i det hele tatt!! Men jeg skal gjøre det allikevel. Og sannsynligvis kommer jeg også til å betale for "herligheten" :) Nok et bevis på at det forefinnes en feilkobling i toppetasjen...

Eneste slangen jeg har våget å ha kontakt med til nå:)

Bloggen kommer til å bli behørig oppdatert med skryte-tekst og skryte-bilde.
SÅH! Der var den katta ute av sekken, ingen vei tilbake...