Å, den som var en løvetann

..og sto i skitt og sølevann

i Bispegata 3.

Den aller første løvetann som blusset bak et søplespann

i Bispegata 3.

I dag da jeg hadde en liten pause på jobb så jeg den.

Kraftige grønne blader, lange stilker og på toppen solgulte bustehoder. En løvetann :)

Det minnet meg om denne sangen av Alf Prøysen.

Hvis jeg hadde spurt et utvalg av unger i barneskolen om hvilken blomst de ville vært om de fikk velge, er det ikke sikkert at løvetannen ville komme på førsteplass. Den har jo konkurranse med de "fine" blomstene som fiol, ballblom og blåveis. For ikke å snakke om hageblomstene. Nei, løvetannen er nok ikke regnet blant de fine... Tvert i mot så prøver vi med alle virkemidler å bli kvitt den, så hvem ønsker vel å være en så uønsket skapning.

Men denne løvetannen fikk meg i så godt humør :) Mot alle odds så sto den der og lyste opp  mens den strakte de knallgule hodene sine mot sola.

Og det er det som er så spesielt med løvetannen. Mot alle odds så dukker den opp overalt. Ikke bare som ugress på plenen eller på enga der det er gode vekstvilkår, nei den vokser også på stein og til og med på asfalt :)

Den er ikke så kravstor, løvetanna, den tar til takke med det den får og greier seg med det.

Og den ser muligheter der de andre plantene gir opp, og vokser seg stor og kraftig der de andre plantene visner og dør.

Er ikke det egenskaper vi alle skulle ønske at vi hadde?

At vi overlever og utvikler oss mot alle odds. Selv der de andre gir opp. Ser muligheter som de andre ikke ser. Sterkest av alle!

Jo mer jeg tenker på det jo mer ville jeg ønske å være en løvetann hvis jeg ble spurt :)

.