I morges da jeg var fri for kaffe kom jeg på tanken om å stikke over til naboen og låne litt, butikken var ikke åpnet ennå, og jeg var kaffetørst.
Det ble med tanken, men den tanken har fulgt meg gjennom dagen...
Det er ikke vanlig i nabolaget vårt at vi stikke over til naboen og låner en kopp kaffe, sukker eller mel. Det er noe jeg var vant med fra barndommen. Da butikkene stengte halv fem på ukedagene og klokka et på lørdag. Bensinstasjonene hadde bensin og kioskene tobakk, ukeblader og godteri. Da var naboene en god nødløsning.
Som regel var det vi ungene som ble sendt over gjerdet for å låne. Mødrene sto da på kjøkkenet midt i å lage et eller annet og hadde ikke tid. Men dagen etter, når de skulle skaffe tilbake, var det mødrene som tok jobben.
Da hadde de nemlig god tid, mødrene. Kaffen kom på bordet og skravla gikk, det tok gjerne et par timer å levere tilbake, så litt sosialt var det også .
Jeg husker spesielt en dag en av naboguttene kom over og lurte på om han kunne få låne noen kokte poteter. Han skulle nemlig på fotballtrening om en halvtime, og potetene var ikke kokt ennå hjemme hos han. Utenkelig at han skulle spise middag uten potet ;)
Jeg husker ikke nå om vi fikk fedigkokte poteter tilbake, men jeg tipper det ble en prat ved kjøkkenbordet iallefall.
5 kommentarer:
Her i nabolaget går vi fortsatt rundt og låner mat. Øh. Eller, rettere sagt, jeg låner, og ingen låner av meg. Det var noe å tenke på, kanskje jeg går i barndommen?
Kanskje du holder deg ung :)
Hehe! :) Besynderlig - og velsignet på samme tid! Snodig at ikke èn dag kune passere uten potet til middagsmaten. Og samtidig .. så trygt og godt. Særlig er den praten ved kjøkkenbordet et tap om vi i dag ikke låner og leverer som i gamle dager - jeg er nemlig særlig glad i å sitte ved kjøkkenbord! Med en kopp med noe godt og varmt i :) og la tiden fly. Det er velsignet, det! Kjøkkenet er nok det rommet jeg liker best, sånn i tankene ihvertfall, for der er vi innom fra morgen til kveld, der deles sorger og gleder, drikke og mat og ikke minst, den gode praten. En deilig post som gradvis tente smilet :) Klem
Morn Embla :)
Potet måtte det være. Hver dag, ellers var det ikke middag :) Det er så lenge siden at taco og pita var ikke oppfunnet ;)
Det med å sitte ved kjøkkenbordet er litt spesielt, du sitter mer froverlent på en kjøkkenstol enn i sofaen. Kommer nærmere hverandre.
Sammen med bare venninner sitter vi ved kjøkkenbordet. Nå de bedre halvdelene er med, blir det sofaen i stua.
Jeg måtte låne kattemat av naboen en sødag da dyrebutikken ikke var åpen. Gikk fint det asså. Vi sitter også mye kattevakt for hverandre. Jeg synes sånt er veldig koselig, for jeg vokste også opp i et sånt tett nabolag. Litt sånn Kardemommeby men med inslag av Desperate Husfruer da vi hadde både utroskap og konedrap å gasse oss i...
Vent... Dette innlegget ble ikke så idyllisk som jeg hadde tenkt...
Legg inn en kommentar