Stillhet.

Det har hendt at jeg har truffet mennesker som har funnet en plass i hjertet mitt med en gang. Mennesker som jeg har tenkt at jeg bare måtte opprettholde kontakten med. Felles for disse menneskene er at jeg har følt at de har tilført meg noe av verdi, de utfyller meg samtidig som vi er veldig like. Og jeg opplever at jeg har den same rollen i deres liv. Som regel oppdager jeg det med en gang når jeg treffer disse menneskene. Om det er kjemien som stemmer eller noe annet, skal være usagt, men stemmer gjør det :)

Jeg er ikke den typen som slipper så mange innpå meg, så dette gjelder bare en knapp håndfull mennesker. Og det er heller ikke sånn at vi har daglig eller ukentlig kontakt. Det kan faktisk gå veldig lang tid mellom hver gang vi tar kontakt. Men det er bestandig greit, selv om det har gått en måned eller tre siden sist så bebreider vi ikke hverandre. Vi er glad for å være sammen der og da, og gleder oss til neste gang uansett hvor lenge det blir til.  Går det veldig lang tid mellom treffene kan vi sende en SMS uten at vi nødvendigvis forventer svar med en gang.

Når vi først er sammen, opplever jeg at vi kan prate om helt andre ting en de vennene jeg omgås mye oftere.
Og vi kan være stille sammen.
For meg er stillhet i en samtale et tegn på tillit, det at samtalen stopper opp og det blir helt stille uten at den ene parten febrilsk prøver å finne på noe å si, gir en helt spesiell trygghet.
Stillhet som ikke er pinlig, og som kan brukes til å tenke. Tenke på det den andre har sagt, eller på det jeg selv har sagt. Eller bare være stille fordi ingen har noe å si for øyeblikket :)  Det er ofte de beste samtalene.

 "Ekte vennskap finnes der hvor stillhet mellom to mennesker føles behagelig"
Dave Tyson Gentry