Årsaken er ganske enkelt at det har vært en vanskelig tid for meg, og jeg har ikke vært særlig inspirert til å dele på bloggen.
I denne tiden har jeg funnet trøst der de fleste som kjenner meg ikke ville trodd. Jeg vil ikke betegne meg sekv som kristen, jeg går sjelden i kirken, bare ved spesielle anledninger. Men, jeg har en del verdier som ligner de kristne verdiene, og jeg finner trøst i at det finnes noe etter døden.
Det er et spesielt dikt/historie jeg tenker på i tunge stunder.
Det er skrevet av Mary Stevenson og heter "Fotsporene i sanden"
"En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine. "
3 kommentarer:
Vet ikke hva som har hendt, men sender en stor klem!
Kjenner igjen det du skriver; jeg er heller ikke kristen, men har kristne verdier og vet at det er mer mellom himmel og jord enn vi kan se med det blotte øyet. Noen kaller det Gud, jeg gjør ikke det, men jeg vet at det finnes noe stort der ute. Og jeg vet også at det finnes noe etter døden - uansett hva man kaller det.
Klem!
Det er en nydelig historie, og jeg har lenge hatt den troen at noen støtter meg i min vandring, og vil bære meg om jeg ikke klarer gå mer selv ... :) Jeg har sett etter deg, og er glad du skriver igjen. Stor klem på deg!
Godt å ha et eller annet å tro på :)
Klem i natten til dere jenter :)
Legg inn en kommentar