I ettermiddag har jeg oppdatert meg litt på nyheter og har funnet denne artikkelen om 76 år gamle Olaug som, etter et vedtak i kommunen, må gå en mil tur-retur søppeldunken. Overskriften sier riktignok at det er en mil til søppeldunken, men små lokalaviser vil gjerne smøre på litt for å lage store overskrifter. Og en mil er jo dobbelt så langt som fem kilometer. I tillegg blir hun avkrevd full renovasjonsavgift, som seg hør og bør i en byråkratisk kommune med 538 innbyggere.
Så det er nok ikke store besparelsen for den lille kommunen hun bor i, men i en STOR kommune er det STORE beløp å hente på å innføre ordningen. La oss si at alle innbyggerne gikk fem kilometer hver med søpla. Det kunne innføres som en stafettordning der de som bor 25 kilometer unna søppeldynga bærer sitt søppel til en avstand av 20 kilometer unna. De som bor 20 kilometer unna går de neste fem kilometrene, og siden de allikevel skal bære sitt eget søppel kan de jo ta med søplet til de som bor 25 kilometer unna, og så videre. På den måten vil kommunen spare penger til drift av søppelbiler og lønn til renovatørene.
Dette vil ta lang tid sier du? Er det ingen som har tid til å gå så langt med søpla?
SLAPP AV, jeg har selvfølgelig tenkt på det også, genial som jeg er.
Jobben skal selvfølgelig utføres av skoleelevene. Ikke i skoletida, men i SFO tida. Da sparer nemlig kommunen driftsutgifter til SFO lokalene. ... ved nærmere ettertanke så trenger ikke kommunen SFO lokaler. Og de sparer lønna til assistentene på SFO. Og DET dreier seg om store beløp.
Selvfølgelig til full foreldrebetaling for SFO.
Ungene kommer helt sikkert til å bli sulten av jobben, og da kan de ta med pølser. De største ungene blir utstyrt med fyrstikker, og på søppeldynga lager de bål og koser seg med pølsegrilling. Det skal jo ikke bare være arbeid for de små, må jo være litt kos også.
Men det er ikke slutt med besparelsene ennå, for av bål blir det varme, og hva gjør vi med den?
Jo, vi utnytter den ved å lede den inn i rådhuset slik at den kan varme de kalde hjertene til byråkratene som sitter der og vedtar.
2 kommentarer:
Man skulle tro de lever i en annen virkelighet og kjenner andre "sannheter" enn hva vi gjør!? Eller er det kanskje slik at idèt man trår over terskelen i et offentlig verv, kjølner hjertet? Enkelte saker i offentlig sammenheng blir så totalt idiotiske fordi alt går etter en mal, et byråkrati, der man istedet MÅ bruke skjønn! Og man MÅ, fordi det handler om mennesker og liv ..
Jeg tror at alle mennesker har et ønske om å gjøre en god jobb til beste for alle. Så kommer noen inn i en jobb hvor de ikke har tilgang til å se helheten, eller den blir for komplisert. Når de da har et regelverk og sparekniven å forholde seg til,blir det en enkel løsning og vi får sånne utfall som i dette tilfellet. (selv om jeg synes det burde være mulig å se konskvensen av et vedtak i en kommune med bare 538 innbyggere)
Legg inn en kommentar