Med munnen altfor full

sitter jeg her, og prøver å svelge unna.
Jeg er nemlig i ferd med å forspise meg, har nok gjort det allerede. Ikke på god mat, kaker eller annet godteri. Nei, jeg har nok forspist meg på gode opplevelser, og søndag morgen ga kroppen tydelig beskjed om at nå er den mett. Overmett.

All energien jeg har hatt de siste ukene var helt borte da jeg våknet, jeg orket ikke koke kaffe eller lage frokost. Jeg ønsket meg bare tilbake til senga. Men søndag var hjemreisedag, så det kom jo ikke på tale.
Det ble til at den bedre halvdelen måtte ta seg av pakking og kjøring, jeg bare satt der og følte meg sliten og lat.

At det skal være så vanskelig å begrense seg selv og fordele kreftene hadde jeg ikke trodd. Jeg gikk og la meg lørdagskvelden full av energi etter en kjempeflott utedag. Vi hadde vært på en liten fjelltur i godværet, truffet noen kjente og satt ute på kvelden og pratet og koste oss. Det var altså nok, eller litt for mye.

 Hvordan i all verden kunne jeg vite det da??  At det skulle bli for mye. Jeg har jo lært at jeg må lytte til kroppens (heretter kalt forræderen) signal, og fordele kreftene. Jammen sa jeg smør!!
Der satt jeg, og foræderren ga ikke et eneste signal om at nå er det på tide å bremse litt.
Jeg var i kjempeform og vurderte til og med en liten kveldstur da jeg gikk og la meg, for så å våkne til null energi.  Dette minner faretruende om juks og forræderen har iallefall ikke fulgt spillereglene.

Så hva gjør man da? Når noen ikke følger spillereglene.
I arbeidslivet brukes muntlig og skriftlig advarsel, med oppsigelse som riset bak speilet.
Jeg ser ikke for meg at denne type reaksjoner vi ha noen positiv effekt.
Innenfor ballspill er det gult og rødt kort som gjelder, men jeg kan jo ikke utvise forræderen heller uansett hvor mye jeg måtte ønske det..

Her står Juni temmelig rådløs, noen som vet om en god reserve jeg kan sette inn en stund?