Roteskuffen

For å skryte av meg selv, så må jeg si at jeg er flink å kvitte meg med ting jeg ikke har bruk for.
Klesskapet ryddes vår og høst, babyklær og leker er gitt bort (bortsett fra helt spesielle ting som er samlet i en eske til hver av barna) og husflidlaget har fått en del sengeklær til mattefiller.

Men det er to ting jeg ikke kvitter meg med, selv om jeg ikke har bruk for det.
Det ene er bøker, både barnebøker og bøker jeg selv har lest. Jeg har til og med stående bøkene fra videregående i hylla, selv om det meste av fagkunnskap er noe foreldet. Det er jo et kvart århundre siden jeg gikk på videregående, dengang elektrisk skrivemaskin og telefaks var det store nye :)

Den andre "tingen" er det jeg har i roteskuffa mi.
Den blir bare fullere og fullere og jeg har mer enn en gang måttet bytte til en større skuff.
Der ligger minnene mine fra steder jeg har vært, både de korte og de lange turene. Her ligger kartene og turistbrosjyrer fra turer mange år tilbake og det er bestandig koselig å åpne den skuffen. Men da må jeg ha god tid for her ligger den bittelille brosjyren fra den koselige restauranten i Lisboa, kartet over Berlin, folderen fra Tivoli i København som var første ferien i lag med "dine og mine barn" og mange flere minner...

Planen var å lage scrapbook av disse men hvis jeg limer de inn vil jeg jo bare se den ene siden, så de får ligge der helt uorganisert i skuffen.
Og jeg bytter gjerne til en større skuff eller to når det blir nødvendig

Lille solstråle

I dag er det din toårsdag og jeg husker så godt dagen du ble født. Mammaen din ringte meg og fortalte at nå var lille Solstråle født.
På den mørkeste tiden i året kom du og var så liten og nydelig.
-Han er så perfekt! sa mamma,
-  Juni du må komme med en gang og se!
Mørketida ble straks litt lysere :)

Mammaen og Pappaen din var så stolte og viste deg fram til alle som ville se, alle ble invitert på besøk for å bli kjent med det lille vidunderet.  Og det ble vi :)

Du var så blid, lo når du ble skiftet på og lærte fort hvordan du skulle sjarmere oss gamle  voksne damene ;)  (og forsåvidt alle andre også)
Yndlingsfargene dine ble gul og orange så Tigergutt ble også din yndlingsleke og du fikk mange pakker med Tigergutt i forskjellige varianter.

Så en morgen våknet jeg og fant en SMS på telefonen. Den var fra Mammaen din " Lille Solstråle døde i natt, beklager at vi sender SMS men vi greier ikke å snakke med noen nå"
Du hadde bare stoppet å puste om natten og sovnet stille inn, krybbedød kalles det.

På dagen for begravelsen var det strålende sol, og kirka var full av alle oss som ble kjent med, og veldig glad i deg. Mamma og Pappa hadde valgt den fineste kista, de fineste sangene og hadde laget den vakreste talen til deg. Alt skulle være perfekt slik som du var.

Pappa bar deg ut til bårebilen, det var forferdelig å se på han som såvidt var blitt voksen selv, bære den lille kisten ut av kirken. Han hadde vært redd på forhånd for at han ikke skulle greie det, men han greide det fint.  
For deg.

Vi har snakket mye om deg etterpå, sett på bilder og gjenopplevd minner.
Du fikk ikke et så langt liv som vi ønsket for deg, men vi er sikker på at du hadde et godt liv.
Du fikk med deg det beste, å bli elsket av alle rundt deg.

Senere skal vi på kirkegården og tenne to lys for deg, det gjør vondt i hjertet, men litt mindre vondt enn i fjor.
Og selv om det gjør vondt så ville vi ikke vært deg foruten Lille Solstråle :)

Junis lille oppussing, og to som pendler hver sin vei.

Det begynner å bli noen uker siden jeg full av pågangsmot kom ut fra malebutikken med maling til hele stua og jeg føler at det er på tide å dele mine erfaringer fra mitt lille maleprosjekt.

1. Panel som har tørka i flere år trenger fire og ikke to strøk grunning.
2. På grunn av pkt 1, er det fare for at du må grunne mer etter at første strøk maling er kommet på
3. På grunn av pkt 1 må du også en ekstra tur i malebutikken for å kjøpe mer grunning
4. Den bedre halvdel synes det er fint med nymalte vegger
5. Halvdelen lar seg inspirere til å male taket i stua
6. ... og på kjøkkenet
7. ...og veggene på kjøkkenet
8. Juni får beskjed om å ta ut fliser som skal være over kjøkkenbenken
9. Juni kjøper nye gardiner som passer til grått
10. Den bedre halvdelen foreslår å bytte ut salongen som er veldig slitt.

Både den bedre halvdelen og Juni er veldig fornøyd med resultatet, og gleder seg til mange kosekvelder i den nye stua:)

   11.  Juni takker ja til nye arbeidsoppgaver som innebærer mye reising sørover
   12.  Den bedre halvdelen begynner å pendle nordover

Begge gleder seg til jul når de skal være mange dager sammen i den nye julepynta stua :)

Øredøvende stillhet.

Vi skulle snakket om det

Jeg skulle sagt mitt

Og du skulle sagt ditt

Stilt egne spørsmål og svart på hverandres.

Istedet forblir alt usagt

og erstattet av

Øredøvende Stillhet.

Det er hardt arbeid å være syk.

Det er merkelig hvordan vi mennesker hele tiden tror at det skal gå over.
Uansett hva som er galt så tenker vi at " det går nok over." Og ofte gjør det jo det, forkjølelse, influensa, sinne og irritasjon... det har en egen evne til å forsvinne. Og godt er jo det :)

Da jeg ble syk tenkte jeg det samme, "jeg hviler litt i påskeferien, og så går det over"
Men påske ble sommerferie, juleferie og påske på nytt før jeg bestemte meg for å dra til legen.
Hverdagen gikk jo på et vis, jeg greide meg jo på jobb. Hele tiden hadde jeg unnskyldningene klare for å ikke gå til legen.

Først etter halvannet år hvor jeg bare hadde mistet mer og mer energi, dro jeg til legen og fikk tatt prøver. Legen sa at prøvene var "fine."
Det han ikke fortalte var at jeg hadde antistoffer med en verdi på over 1000 mens øvre grense for normalt er 55. Antistoffene har jeg fordi kroppen oppfatter skjoldbrukskjertelen som et fremmedlegeme og danner disse antistoffene for å bryte den ned.

Først et år senere (i fjor høst) da jeg på nytt gikk til legen (ny vikarlege) fikk jeg vite om de høye verdiene.
Dette er noe som er "vanlig" i min familie og det har som regel hatt to utfall når noen har fått konstatert høye verdier av antistoffer. Lavt stoffskifte eller kreft i skjoldbrukskjertelen.

Naturlig nok ble jeg redd, jeg hadde på det tidpunktet vært syk i to og et halvt år, så jeg ba om at det ble tatt ultralyd av halsen. Vikarlegen mente at det ikke var nødvendig, men at vi burde følge opp blodtrykket som var for høyt. (merkelig at det var høyt, ettersom han akkurat hadde skremt vettet av meg) Han mente det var derfor jeg var så utmattet og var svimmel og ukonsentrert.

Jeg ble satt på 24 timers måling, han tok nye blodprøver i massevis  (fylte ut alle rutene i to prøveark) og fant allikevel ikke noen feil. Bortsett fra antistoffene da

Neste gang var det ny lege, og hun mente jeg burde sjekkes for hjernesvulst og MS. Til tross for mine protester sendte hun meg rett opp på sykehuset for en haste-CT for å få sjekket  hodet. Nope, ingen svulst.

Heldigvis fikk jeg en ny vikarlege før hun rakk å sende henvisning til MR, og den nye legen tenkte at det kunne jo være noe feil med balansen eller hørselen.  Ny henvisning, dnne gang til Øre/nese/hals og der fikk jeg time i februar. Legen på ØNH var veldig grei, jeg forklarte han at det var ingenting feil med balansen eller ørene forøvrig, men at det var stoffskiftet som var problemet.
Etter å ha undersøkt meg og funnet ut at det ikke var noe feil med ørene, sendte han meg rett opp på røntgen for ultralyd av halsen. Endelig! Tre måneder etter at jeg ba "fast"legen om det.
UL viste at skjoldbrukskjertelen var kraftig  forstørret, og så var det en kul på ca 1 cm...
Men røntgenlegen kunne opplyse at de ikke kunne ta prøver av kulen sånn helt uten videre. Da måtte de ha ny henvisning fra fastlegen.

Jeg hadde i mellomtiden fått enda en ny vikar for fastlegen, og han mente at jeg burde henvises til medisinsk poliklinikk for utredning og for å få tatt prøve av kulen. Og der fikk jeg time rett før påske.
På den tiden var jeg så utslitt og slet så mye med konsentrasjonen at jeg hadde tilrettelegging på jobb. Jeg kunne komme og gå som jeg ville, en stor del av arbeidsoppgavene mine var overlatt til andre. Allikevel sov jeg stort sett den tiden jeg ikke jobbet. I tillegg slet jeg med dårlig samvittighet både overfor familie og arbeidskollegaer. Det ble til at jobben ble prioritert.

 Påsken kom og jeg møtte opp på medisinsk avdeling men det ble ikke helt som forventet.
Legen mente at vi kunne vente med å ta prøvene og heller ta en ny UL etter 6 måneder for å se om kulen hadde vokst. Det er sjelden at slike kuler er kreft, og uansett er kreft i skjoldbrukskjertelen en kreftform der de fleste blir helbredet, forklarte hun. Det var ingen måte jeg kunne slippe igjennom nåløyet på.

Jeg hadde etterhvert lært meg til å be om utskrift av alle prøveresultater og epikriser slik at jeg selv kunne følge med. I epikrisen hadde hun poengtert at jeg kom gående inn, og at det kun var anti-TPO som viste unormale verdier. Så derfor anbefalte hun å avvente til de andre prøvesvarene også viste at noe var galt.
Det nyttet heller ikke å be fastlegen henvise meg på nytt, jeg måtte bare ta det med ro og vente var svaret jeg fikk. (forresten ennå en ny vikar)

Jeg var ganske fortvilet, og visste ikke helt hvordan jeg skulle gå fram for å få en avklaring. Jeg begynte å tvile på meg selv og lurte på om jeg bare var lat siden ingen leger fant noen "feil"
Arbeidsgiveren min satte meg i kontakt med bedrifthelsetjenesten, for at de eventuelt kunne kjøpe en behandlingsplass på privat klinikk. Her fikk jeg kontakt med en sykepleier som hjalp meg videre.
Vi satte opp en oversikt over hvilke avklaringer jeg ønsket først, og han anbefalte meg å gå delvis sykemeldt til jeg hadde fått avklart hva som feilte meg og behandlingen var kommet i gang.

Da jeg skulle forlenge sykemeldingen hadde jeg fått ny lege, en turnuslege, og hun fikk fart i sakene.
Jeg skrev et innlegg om det legebesøket så de som vil kan lese om det. Hun henviste meg i allefall til ny UL for å sjekke om kulen hadde vokst, og deretter til sykehuset for å få tatt prøver. Etter mye om og men fra mitt lokale sykehus bestemte jeg meg for å benytte meg av fritt sykehusvalg og søkte til Aker.

Heldigvis var kulen godartet, og legen på Aker ga meg mye informasjon om sykdommen og behandling. Jeg fikk informasjon om hvordan jeg kan forvente at sykdommen forløper framover, hvordan de går frem for å finne riktig dosering på medisin, og ikke minst ble jeg fortalt at mange "småplager" jeg har som jeg ikke har satt i sammenheng med lavt stoffskifte faktisk er symptomer.

Jeg har fortsatt en vei å gå før jeg er tilbake til normalen men jeg føler i allefall at jeg er på vei i riktig retning (bortsett fra siste legebesøk)

De som fortsatt henger med på dette inlegget lurer sikkert på hvor jeg vil med det, og poenget mitt er at jeg tross alt er veldig heldig. Jeg tror på ingen måte at min historie er unik, det er garantert mange som meg rundt i landet, og ikke alle har vært like heldige som meg.
Jeg har hele tiden hatt en arbeidsgiver som har støttet meg og tilrettelagt slik at jeg greide å gå i jobb. Arbeidsgiveren min har et støtteapparat for oss som er syk, og kjøper helsetjenester for oss hvis det blir nødvendig.

Helt siden i fjor høst har jeg blitt "tilbudt" sykemelding av alle legene jeg har vært hos. Jeg har takket nei mest på grunn av at jeg har fått tilrettelagt arbeidet, men også fordi jeg reagerer på den lettvinte løsningen som blir presentert: Når jeg er så utmattet at jeg har problemer med å fungere på jobb så skal jeg være hjemme. Det er liksom greit "fjerne" jobben som om det var den som var årsaken. Jeg synes det hadde vært bedre å fått behandling slik at jeg kunne fungere.

Hvis jeg hadde blitt sykemeldt i fjor høst, ville jeg nå vært i dialog med NAV om mine muligheter videre. Etter et år med sykemelding, enten den er delvis eller fulltid, går man over på andre ordninger og inntekten går ned.

Hvis jeg ikke hadde hatt den støtten jeg har hatt gjennom arbeidsgiver, bedrifthelsetjeneste og ikke minst familien som har tatt støyten på hjemmebane så hadde jeg nok vært et tall på NAV i dag, istedet for i arbeid og under behandling.
Ikke alle har ressurser til å få gjort den jobben som det er å være syk, og blir derfor fratatt mange muligheter. Det er skremmende å tenke på...

Tålmodighet er en dyd

Når jeg forventer at noe skal skje, så bør det skje nå (og det gjør det ikke bestandig.)

Jeg har kjent at jeg har blitt i bedre og bedre form etter at jeg begynte å ta medisin, men de siste tre-fire  ukene har jeg hatt tilbakefall. Jeg er konstant tom for energi. Legen som skrev ut medisinen har forberedt meg på det, dosen må justeres og justeres..
Så i forrige uke fikk jeg tatt nye prøver og i dag var jeg hos den nye vikarlegen for å få justert.
Verdiene var høyere enn det som spesialistene jeg var hos i sommer anbefalte, så jeg regnet med at han ville justere opp.

Men neidda, det var ikke det han hadde lært. Jeg må bare regne med at jeg er utslitt hele tiden, for det er et av symptomene på lavt stoffskifte. "Du får sykemelde deg litt når det blir for stritt."
Jeg prøvde å forklare at når jeg tar medisin, skal gjelder ikke de normale grenseverdiene (jeg ble grundig forklart på Aker hvordan medisineringen skulle foregå), men jeg snakket for døve ører.
"Ja, de sier det på Aker, og dersom du hadde dratt til Romania hadde de ikke tatt blodprøver i det hele tatt" var svaret jeg fikk. WHAT??
Så begynte han å snakke om journalist Per Egil Hegge, som tydeligvis ikke akkurat var hans forbilde.
(Per Egil Hegge skrev boka "og så må du ikke stille spørsmål" om manglende behandling av lavt stoffskifte, og det er mye på grunn av hans kritiske spørsmål at mange av oss får behandling i dag.)

I allefall så er nå vikarlegen min av den gamle skolen, og heller ikke redd for å gå i mot anbefalingene fra spesialistene, så  det blir et par måneder uten justering av dosen. Skuffende, for jeg var på rett vei..

Nå er det bare å være tålmodig og vente til det kommer en ny lege.
Og jeg håper på en turnuslege, som er litt mer usikker og må sjekke med spesialistene ;)

På vei mot det perfekte.

Tenk deg at julaften, nyttårsaften, 17 mai og bursdagen din kommer på samme dag.
Selv om jeg ikke har noen storslått feiring, er dagen i dag slik for meg.
16 oktober for 11 år siden tok jeg mit livs viktigste, og riktigste, valg. Jeg snudde opp ned på livet mitt, kvittet meg med det gamle og bestemte meg for å begynne på nytt.

Det skjedde helt plutselig, at jeg innså at hvis jeg ikke gjør noe nå vil jeg aldri greie å gjøre noe. Selvfølgelig hadde jeg tenkt og ønsket at jeg skulle greie det, i flere år faktisk, men jeg anså ikke meg selv som sterk nok og var altfor redd til å prøve. Konsekvensene hvis jeg mislyktes ville bli altfor store, både for barna og meg.
Det er merkelig hvordan man kan finne trygghet i det utrygge, og at det kan holde en tilbake fra å finne virkelig trygghet.

Hvordan livet var da og hvordan jeg havnet inn i det, vet jeg ennå ikke om jeg skal skrive noe om, kanskje et senere innlegg eller kanskje ikke.. I allefall tok jeg avgjørelsen den dagen for 11 år siden, og selv om den første tiden var noe av det verste jeg hadde opplevd til da, så greide jeg å holde ut. Jeg sto fast på min avgørelse, og holdt ut :) Jeg er fortsatt kjempestolt av meg selv.

Det var ikke bare jeg som fikk en vanskelig tid, min nærmeste familie og mine venner ble også involvert uten at jeg kunne påvirke det. Mange av mine venner falt fra, de ble bare borte. Men to venninner holdt ut og de er de eneste av mine gamle venner jeg fortsatt har kontakt med. Og de eneste personene jeg stoler 100% på.

Ved å ta det valget har jeg blitt mer bevisst på hva jeg ønsker i livet mitt. Jeg har blitt klar over min egen styrke og har gitt meg selv utallige valgmuligheter senere. Muligheter til å finne ekte trygghet for meg og mine, muligheter til å realisere drømmer.
Muligheten til det perfekte liv.

Det høres nok flåsete ut for noen å søke etter det perfekte liv, noen vil til og med si at for de fleste eksisterer det ikke. Men det gjør det :)  Spørsmålet er hva vi legger i det perfekte.

For noen er det perfekte den flotte bilen, det fineste huset, eller alle de andre tingene vi omgir oss med. Eller det å være perfekt, ha en perfekt familie og perfekte venner.

For meg er det perfekte en følelse.
Det startet med små sjeldne øyeblikk av lykke, som stadig kom oftere og vokste seg større for hver gang. Det å kunne si til seg selv at nå har jeg det virkelig godt, kjenne etter og konstatere at det virkelig er sant. Jeg har det godt.

Det kan være å fylle huset en kveld med gode venner og god mat. Eller å være helt alene.
Det kan være den deilige følelsen når jeg har gjort noe bra for andre, når jeg ser at barna er lykkelige

For meg er det perfekte liv noe alle fortjener, og alle kan skape selv uavhengig av de tingene vi omgir oss med. Det gjelder bare å gripe de mulighetene vi har for å føle lykke.

Og i kveld blir det lammelår, rødvin, gode venner og ekte glede.
Men det er bare jeg som vet at vi feirer det perfekte liv :)

.

Taletrengt med skrivesperre og null fantasi

Om et par uker fyller en av mine beste venninner femti år, og det må selvfølgelig feires :)
Og da har det seg slik at det er Juni som skal til pers for å fremføre tale.
Akkurat det å fremføre en tale er bare morro, men jeg må jo ha noe å fremføre.
Jeg har prøvd og prøvd i flere uker, men greier ikke å få knota ned noe vettugt å si. Det er visst det som kalles skrivesperre.

Jeg har masse jeg vil si, for min venninne er ei fantastisk dame som er full av sprell.
Vi har vært venner i 25 år og jeg har hatt mange morsomme opplevelser sammen med henne, så det burde være nok å fortelle om.
Men så er det å få dette ned på papiret på en sånn måte at det også blir morsomt for de andre gjestene....
Og så vil jeg ikke bare stå rett opp og ned og fortelle heller.

Dama er femti!! Da må jeg legge sjela i framføringa også!!

Jeg lurte på om jeg skulle finne fram klær som vi har brukt opp gjennom tiden, og kle henne ut etterhvert som jeg forteller. Knytte minner til de forskjellige klærne...
Men vi er ikke helt samme størrelse.
Eller bare finne fram ting som minner meg om henne, og overrekke tingene etter hvert som jeg forteller.
Sang blir det ihvertfall ikke, der går grensa selv for meg (og sannsynligvis for de må høre på også)

Jeg regner med at gullegget blir lagt plutselig, i mellomtiden mottas gode råd med STOR takk

Hærlige ungdom.

Jeg har kjøpt meg kjole!
I seg selv er det en sensasjon, for jeg er absolutt ikke en typisk "kjoledame"
Men denne var litt tøff, i sort cordfløyel med glidelås foran og den passer fint til pologenser og tights.
Så nå har Juni begynt å bruke kjole på jobb.
Ikke hver uke da, kan jo ikke overdrive pyntinga heller, men i går var en av de dagene. Det var jo HELG :)
(jeg har nemlig fri i dag)

På slutten av arbeidsdagen skulle jeg holde to timer kurs for en gruppe ungdommer. Femten stykker såvidt passert tjue år. En kjempekoselig og veldig engasjert gjeng som jeg har hatt mye på kurs det siste halve året.
Jeg satt i kursrommet da de kom, og reiste meg for å hilse på og småprat litt før vi gikk i gang. Tida gikk fort, og etter en time skulle vi ha en liten pause. Jeg gikk ut av kursrommet sammen med de andre da en kollega ropte til meg "Juni du har halve rumpa bar!"

Jeg snudde meg og så at det stemte. Kjolen lå i fine folder oppover ryggen, og halve rumpa var bar. Den hadde sikkert krøpet oppover mens jeg satt, og så blitt hengende sånn. Utrenet kjolebruker som jeg er så tenkte jeg ikke på å glatte over da jeg reiste meg :)

Det var da en av ungdommene var kjapp og ropte tilbake,
 " Det gjør ikkje nåkka, ho har tajts under!"

Alle mine tanker..

Av og til når jeg grensen for det private

 lenge før omverdenen.

Når det ikke nytter å si ifra

går jeg bare min vei.

Av og til hadde det vært greit med et

STOPP-SKILT.

That's how it is

I don't suffer from insanity....

....I enjoy every minute of it :)

Jævla hurpe!

I dag har det skjedd igjen, jeg har gått tom for energi.
Jeg får aldri noe forvarsel når det skjer, det bare snur fra det ene minuttet til det andre, og det er som om alle krefter er sugd ut av kroppen.

Når jeg blir sånn bråsliten høres den minste lyd ut som bråk, jeg mister helt konsentrasjonen og greier ikke å følge en samtale. Hele kroppen blir slapp og jeg skjelver. Det har skjedd mer enn en gang at jeg har vært nødt å forlate bilen på jobb og tatt bussen, fordi det har vært uoverkommelig å kjøre hjem..
Og så blir jeg irritabel, veldig irritabel.

I dag skjedde det mens jeg satt og skulle svare på en mail. Jeg hadde for såvidt svaret klart, men det forsvant like fort som kreftene og jeg måtte begynne å lese mailen på nytt, og på nytt.. Jeg greide rett og slett ikke å holde konsentrasjonen så lenge at jeg fikk lest hele mailen. Og jeg hadde det travelt i tillegg.

Midt oppi dette kommer en kollega og skulle spørre meg om noe. Jeg tror det må ha vært viktig for han virket veldig utålmodig. "Kan du se på den linken jeg sendte over?" spurte han flere ganger.
Jeg prøvde å holde konsentrasjonen og kom meg nesten gjennom mailen, men han ga seg ikke.
Jeg snudde meg mot han og sa nokså irritert,
" Kan jeg få lov til å lese ferdig først??"
Stakkars mann, han tusla bort til sin  egen plass, og jeg så han ikke mer før lunch.

Av og til liker jeg slett ikke meg selv :(

... må legge til at, Ja, jeg har bedt om unnskyldning for min manglende folkeskikk. Er ikke hurpe hele tiden da

En utrivelig heim, sabotør og litt kvinnelist.

I dag er det utrivelig i heimen.
Det er så utrivelig at den bedre halvdel, som akkurat er kommet hjem fra en ukes reise, raskt fant ut at her kunne han ikke være. Da var det bedre å dra på hytta og sage ved.
Jeg har nemlig brukt hele uka på å  gjøre det utrivelig til han kom.

Alle møblene står midt på gulvet i stua, stolene er veltet opp i sofaen og skjenk, vitrineskap og kommode er tømt og det av innholdet jeg ikke har kastet opptar nå all plass på sofabord og spisebord.
Ingen plass å sitte, og ingen plass å sette kaffekoppen.
Ikke rart han dro.

Jeg har startet prosjekt maling av stue,  som har vært planlagt lenge, men hver gang jeg har sagt at nå må vi begynne, så har han greid å prate seg ut av det. Enten har han ikke vært enig i fargevalg, eller så har han kommet med en lang liste med ting som vi kunne ta i samme slengen. Nytt gulv, nye fliser over kjøkkenbenken, egentlig burde vi byttet dør, og den vedovnen skulle vært flyttet samtidig som vi maler...
Jeg har forlengst avslørt sabotøren :) han liker nemlig IKKE å male, og nå har jeg bare ventet på en anledning til å gå i gang...

Så snart halvdelen var ute av døra mandagsmorgenen, satte Juni kursen for malingsbutikken ( fargehandel heter det vel) for nå skulle stua males.
De gamle gulnede brystningspanelene og tapeten med med en gulfarge som var fine for flere år siden, skal nå gjøres om til fine grå flater uten antydning til gult :)
Ettermiddagene har gått med til å plukke familien ned fra veggene, tømme skap og skuffer, og i går sparklet jeg og startet grunningen. Det er ikke så mye jeg orker etter en hel dag på jobb, men det har nå gått framover, og jeg satser på å bli ferdig i løpet av helga

Imens får heimen være utrivelig, litt må man da ofre for skjønnheten :)

... og så får vi jo en flott stabel ved på kjøpet.